KIM-Magasinet: Dypdykk i Boklageret

De som kjenner til KIM-senteret – eller i det minste har så vidt titten innom hjemmesidene deres – er kanskje klar over at der er man på tiltak, og tiltak tar slutt. Derfor har jeg levert mine siste bidrag til KIM-magasinet, men fikk da i hvert fall prøve meg som redaktør et nummer. Dette skjedde helt tilbake i april, men når jeg først postet det her, har jeg jeg bestemt meg for å opprette en ny blogg hvor jeg har tenkt å poste ting jeg har skrevet for andre, skjønnlitteratur og andre ting som jeg ønsker å beholde som ren tekst, uforstyrret av lenker, videoer, bilder og andre ting som skiller bloggen fra fysisk papir. Slike ting som nettoppp bidrag til KIM-magasinet, selv om jeg som sagt neppe kommer til å bidra mer akkurat der.

Selv uten meg er nye utgaver av KIM-magasinet å finne her, og følg Sirkulus på FaceBook for å finne ut når det skjer nye dypdykk i boklageret.

Og for moro skyld later du som dette er meg når jeg skriver om Victor Hugo og Les Mis.

KIM-Magasinet: ReMida – Lek med søppel

Det har kommet ut et nytt nummer av KIM-Magasinet, og denne gangen har jeg gått fra å skrive kåserier til å faktisk få gjøre et interjuv. PDF-utgave av magasinet kan leses her, og tidligere og alle fremtidige nummer er som vanlig å finne her.

ReMida – Lek med søppel

En persons søppel kan være en annen persons skatt, og det er nok ikke mange som vet det bedre en Pål Bøyesen, kunstnerisk leder i ReMida - senter for kreativ gjenbruk. Jeg har vært så heldig å få et intervju med ham for KIM-Magasinet.

Kort fortalt er hensikten med ReMida å samle inn avfall og overskuddsmaterialer fra bedrifter slik at barnehagebarn og andre kan komme til senteret og bruke delene til å bygge egne kunstverk og leker. ReMidasenteret på Svartlamon åpnet februar 2009, men prosjektet ble påbegynt av Trondheim kommune fem år tidligere. Bøyesen, som har bakgrunn som kunstner, ble involvert det siste året av denne planleggingsfasen. ReMidasenteret i Trondheim er det eneste i Norge, og som resultat har Bøyesen fått besøk av representanter fra både norske og svenske byer som viser interesse for å starte opp sitt eget ReMidasenter. Konseptet ReMida startet opprinnelig i Italia, noe man kan se på navnet; det er oppkalt etter mytenes kong Midas, men har det moderne italienske navnet Re Mida i stedet for det gamle, latinske Midas Rex. Bøyesen påpeker at om det er italienske Re eller latinske Rex er totalt irrelevant, for "re"- kan også stå for "resirkulering". Grunnen til at senteret er oppkalt etter kong Midas at akkurat som kong Midas kan man forvandle søppel til skatter, men også en henvisning til den opprinnelige historiens advarsel mot grådighet og materialisme. Jeg synes det siste punktet kan virke litt vel vagt, men på direkte spørsmål om det utdyper Bøyesen at det er ikke noe som er knyttet direkte til driften av ReMidasenteret, men til hensikten bak prosjektet. Selv om han ikke ønsker å være altfor belærende, er formålet med ReMidasenteret å skape bevissthet om hvordan det moderne samfunnets materialistiske jag skaper så mye søppel som kunne blitt resirkulert, men av forskjellige grunner ikke blir det. Han fortsetter med å bekrefte mitt spørsmål om at det også kan handle om at ting får den verdi man gir det, avhengig av øynene som ser og hva slags nytte man har av det der og da, akkurat slik gullet til kong Midas ikke hjalp stort når han var sulten og hadde lyst på mat. Bøyesen forteller at barn er veldig interesserte i å finne eller gi mening til ting voksne kanskje bare avfeier som søppel, og de synes det er gøy å utforske mulige måter å sette sammen deler på.

På spørsmål om hva slags avfall er det som egentlig samles inn, henter Bøyesen frem tre små gjenstander som han legger på bordet i mellom oss: noe elektronikk limt fast i en plastramme, en stiletthæl av plast med noe metall inni, og en spenne av et eller annet slag av plast. Han forklarer at han selvsagt tar han ikke i mot søppel som er tilgriset, farlig eller giftig, men han må også tenke på om det han tar i mot vil bli brukt. Det er noe man aldri kan vite, for det har hendt at Bøyesen har tatt i mot ting som han som voksen var redd bare kom til å bli liggende, men barna har kastet seg over for å leke med. Han innrømmer at ReMida-prosjektet ikke gir materialene "evig liv" og at ordentlig resirkulering hadde vært det beste når spørsmålet kommer opp, men senterets formål er først og fremst å skape bevissthet om den kyniske kapitalismen som skaper store mengder avfall som er umulig eller "for mye styr" å resirkulere. Jeg ser på de tre gjenstandene foran meg, og ser poenget hans. Elektronikk er en delikat prosess å resirkulere, og stiletthælen må deles og sorteres opp før plasten og metallet kan gjenbrukes. Men jeg tar opp spennen av ren plast og spør om ikke dette skulle være en smal sak å male opp og smelte om. Svaret jeg fikk var overraskende: - Hardplast resirkuleres ikke.

Det er også viktig at det ikke skal være så lett å se hva avfallet en gang har vært, slik at man står helt fritt til å bruke delene til hva man vil. Det medfører at Bøyesen må bruke mye tid til å demontere og plukke ifra hverandre søppel han har tatt i mot. Jeg gjenforteller en historie som har kommet meg for øre at Bøyesen fikk en Transformers-figur eller lignende av Toys'R'Us han måtte skru opp i småbiter. Bøyesen forklarer at på grunn av materialismen som råder vil bedrifter som Toys'R'Us anse hver minste feilvare som ødelagt og dermed søppel. Selv om den ikke var helt som reklamert på pakken var det sikkert en fin robotfigur, men Toys'R'Us mente den ikke dugde hverken å selge på tilbud eller donere til en barnehage eller barneavdeling på sykehus. Hadde ikke Bøyesen tatt i mot den hadde den havnet på dynga. At han så måtte bruke tid på "ødelegge" den ytterligere er fordi det hadde vært i mot ReMidasenterets formål å ha en ferdig robotfigur liggende. Han påpeker at han ikke har noe i mot konseptet bak Transformers, og det er bare flott at barna lar seg inspirere av kommersiell kultur når de leker seg. Jeg sier at jeg la merke til at det var ganske mange roboter blant de ferdige prosjektene som sto til utstilling. Bøyesen trekker frem Pokémonkort og hvor populært (takket være reklamens makt) det er blant barn tross spillets avanserte regler, men barna finner gjerne opp egne spill og regler som de bruker kortene til. Bøyesen forteller at spesielt gutter lar seg inspirere av dataspill eller drømmer frem egne spillscenarioer.

Selv om det har vært mye snakk om barn og barnehager må det påpekes at de er ikke ReMidasenterets eneste brukere. Bøyesen har for eksempel levert materialer til et verksted på Latinfestivalen hvor man skulle lage og dekorere sine egne marraccas. Designstudenter fra NTNU kommer på besøk hvert år, og det har hendt at bedrifter har tatt med sine ansatte til ReMidasenteret for teambuilding.

I tillegg til å være kunstnerisk leder er også Bøyesen ReMidasenterets eneste faste ansatte, men han får hjelp av noen deltidsansatte i tillegg til prosjektmedarbeidere når det er noe stort som er på gang. Et slikt stort prosjekt kan være ReMidafestivalen som avholdes annen hvert år. Sist ReMidafestival var nå i juni, hvor det ble avholdt utstilling på Dora. Festivalen er til for å reklamere for selve senteret, men også å skape oppmerksomhet rundt senterets formål.

Akkurat som Bøyesen synes det er bare fint at barn lar seg inspirere selv av gjennomført kommersielle franchiser som Transformers og Pokémon, er det ofte barnehagepersonell, lærere, prosjektledere og andre voksne som bestemmer et tema som barna skal forholde seg til og utforske i gjennom fri lek. Et slikt tema kan selvsagt være ReMidasenterets formål og forsøk på holdningsendring , men også skolefag har vært tema, som for eksempel en gang hvor det ble laget figurer av virus, bakterier og hvite blodlegemer. En annen gang var i 2011 da den indiske kunstneren Pulak Dutta kom til Trondheim for å lære bort Rangoli, en form for gateutsmykking hvor man starter i midten og jobber seg utover for å skape vakre mønstre som er brukt ved hinduistiske feiring. Selv om det er ved et slikt prosjekt tydelig hva man har blitt inspirert av og - unnskyld uttrykket - "hermer" etter, er det noe virkelig kreativt ved det; at skattene man lager var det en gang noen som mente bare var søppel.

Les mer og se flere bilder på http://www.trondheim.kommune.no/remida/

KIM-Magasinet: Jakten på kunnskap

Den andre utgaven av KIM-Magasinet med bidrag av yours truly har kommet ut, og kan leses her. Tidligere og framtidige utgaver av KIM-Magasinet kan man som vanlig finne her.

Jakten på kunnskap

Kunnskap er merkelig handelsvare. Hvis du selger en diamant, gir du fra deg diamanten og får penger igjen. Er det en god handel, tjener du på den - ti, kanskje tyve prosent. Men slik er det ikke med kunnskap. Bytter du kunnskap, gir du fra deg kunnskap og får kunnskap igjen. Men du beholder likevel den kunnskapen du gir fra deg. Kunnskap kan deles - man blir ikke dummere fordi man lærer bort noe til andre. Edelstener må du gi fra deg, de kan du ikke dele med kjøperen uten at verdien blir mindre. Men kunnskap kan alltid deles, og likevel beholde sin opprinnelige verdi. Om du bytter til deg kunnskap, tjener du ikke bare noen få prosent - du får igjen det dobbelte, kanskje det mangedobbelte.

Jon Bing, Tanz - Gåtenes planet

Å være nysgjerrig betyr at man vet det er noe man ikke har peiling på, men er veldig inter­essert i å finne ut av det. Selve ordet inneholder jo “ny-”, som i at man ønsker å lære noe nytt. Og det slutter med “-gjerrig”, som på tross av å være feil ord i denne sammenhengen gir assosiasjoner til at det er noe man vil ha, og gjerne mye av det. Kanskje nys­grådighet hadde vært et bedre ord.

De fleste kjenner nok til De Vises Stein, den legendariske substansen som kan forvandle bly til gull og er en sentral in­grediens i eliksirer som gir evig liv. Som vi har sett i både Skrue McDuck og Harry Potter er det både vel og bra, men det er bare to av egenskapene De Vises Stein tradisjonelt har blitt tillagt. Visstnok skal Steinen også brukes til å skape diamanter og juveler ut av vanlige krystaller, lamper som brenner evig, gjenopplive døde planter og til og med skape liv i form av golemer og homunculi (“kunstig fremstilte” mennesker, for eksempel Frankensteins mon­ster). De Vises Stein kunne gjøre alt dette fordi den var en del av “den første materien” som var til før verden ble skapt, altså en konsentrasjon av urstoffet som alle ting i utgangspunktet består av. Populær-kulturen gjør faktisk en grov bommert når den henger seg opp i å lage gull; grunnen til at de gamle alkymistene jaktet på De Vises Stein var ikke alt den kunne brukes til, men fordi å avdekke dens hemmeligheter ville gi svar på store spørsmål om Livet, Universet og Alt Mulig. Når man hadde den kunnskapen ville ikke de konkrete bruksområdene til De Vises Stein bare være mulige, men også trivielle.

Necessity is the Mother of Inven­tion (“Behov er alle oppfinnelsers mor”) sier et ordspråk, men selv om mange oppfinnelser er gjort av anonyme ingeniører, sleipe luringer og improviserende bondetamper, er det ikke alle av de store tenkerne som vi kjenner ved navn som hadde noen egen­tlig grunn til å gjøre de studiene og oppdagelsene de gjorde. Gan­ske mange var rett og slett bare nysgjerrige, eller søkte kunnskap for kunnskapens skyld. De mest kjente av de klassiske greske filosofene (Sokrates, Platon, Aristoteles) var ute etter å forstå verden og naturen som del av søken etter en høyere sannhet, som kanskje kan unnskylde at de enten var totalt på jordet eller brukte sine tanker til å promo­tere en heller utopisk (og til tider totalitær) samfunnsmodell. Isaac Newton er mest kjent for tyngdeloven, men var mest stolt av sitt arbeid innen alkymi, og som en dypt religiøs mann var selv det han gjorde innen matematikk og fysikk for å forstå naturen nettopp fordi han ville vise at han satte pris på Skaperverket. Rene Descartes er mest kjent for sin filosofi Cogito, Ergo Sum (“jeg tenker, altså er jeg”), men bidro enormt til matematikken, og prøvde å bevise Guds eksistens ved logikk.

Kunnskap som ressurs og de fremskrittene man gjør gjen­nom den blir ofte sett på som et udelt gode; det er ikke tilfeldig at idealisme og samfunnsen­gasjement står sterkt i univer­sitetsmiljøene, og det er ofte spesifikt studenter og skolelever som blir dratt frem når man snak­ker om ungdommen som “vår fremtid”. Det er nok også en god del ungdommelig overmot og naivitet inn i bildet, og kanskje det er noe i stereotypen om de overbeskyttede og bortskjemte studenter og akademikere i sine elfenbenstårn. Men i alle fall er det en utbredt oppfatning at alt moderne er bra (“... gjøre frem­skritt”, “vi lever faktisk i 2012!”) og alt gammeldags er dårlig (“primitive tanker”, “middelalder­ske holdninger”), og at kunnskap er et sikkert middel i kampen mot undertrykkelse og diktatur. Når sant skal sies var både Nazi- Tyskland og Sovjetunionen langt frempå når det gjaldt teknologi og ingeniørkunst, både for de praktiske bruksområdene og ren prestisje. Tyske forskere som etter krigen ble “snappet opp” av USA og Sovjet bidro enormt til romfartsteknologien, og det var faktisk Sovjet som sendte det første mennesket opp i rommet. Selvsagt, alt dette hadde sitt ut­gangspunkt i å lage stadig nye og mer ødeleggende våpen, men det er ikke til å stikke under en stol at mye teknikk utviklet til slike formål har også påvirket og til og med revolusjonert realfagenes sivile sider, ikke bare under den Kalde Krigen, men opp gjennom hele historien.

Når det gjelder samfunnsfagene var ikke akkurat Hitler og Stalin de som oppmuntret til en fri og fruktbar diskusjon, og den forskningen de støttet og lot komme til orde var stort sett sele­ktiv tullevitenskap som de brukte til å “bevise” sine ideologier; altså politiske meninger kamuflert i en faglig språkdrakt. Men selv om tyranni med manglende demokra­ti og ytringsfrihet ofte settes i bås med “politisk korrekt” forskning og kunnskapsløshet, har det fak­tisk eksistert diktatorer som har latt seg styre av forskere og ikke omvendt. Tsar Peter den Store ledet kulturell revolusjon som gjorde Russland til en europeisk supermakt. Han så på Russland som en middelaldersk føydal­stat og ansatte vesteuropeiske rådgivere for å importere opplys­ningstidens rasjonalisme. Hans reformer var så gjennomgripende at adelsmenn som ikke ville gi opp sine tradisjonelle skjegg og klær til fordel for den nye moten kunne vente seg kraftige bøter eller offentlig tvangsbarbering. Historien forteller at Marco Polo besøkte keiseren av Kina, hvilket ikke er feil. Men Kublai Khan var faktisk ikke kineser, men den fullt ut assimilerte sønnesønn av den mongolske erobreren Djengis Khan, og det var Kublai Khan selv som hadde fullført den påbegynte erobringen av Kina. Det klarte han nettopp fordi han tok i bruk kinesisk våpenteknologi som artilleri og beleiringsmaski­ner. Kublai Khans historie om de mongolske erobrerne som be­undret og tok til seg så mye av kinesisk kultur og samfunnsliv at de nesten kan regnes som bare nok et kinesisk dynasti, skulle senere gjenta seg med Qing-dynastiet. Augusto Pinochet var i utgangspunktet den minst ivrige av de fire lederne for det chilen­ske statskuppet i 1973, men tok til seg stadig mer makt i forsøket på å redde den chilenske økono­mien ved hjelp av en gjeng Milton Friedman-inspirerte økonomer kalt the Chicago Boys . Dette førte til konflikter med den mer fascistiske general Gustavo Leigh som var en tilhenger av statlig styrt økonomi, hvilket Pinochet mente ikke var så forskjellig fra sosialismen de egentlig skulle bekjempe. Det endte med at Leigh ble presset ut av juntaen, og nå president Pinochet sto fritt til å innføre frie markeder. Han utpekte flere utdannede økonomer til viktige stillinger, og ga dem ganske frie tøyler: Milton Friedman forteller at den ene gangen han møtte Pinochet, var Pinochet mer interessert i å høre Friedmans meninger og anbefalinger enn å snakke om sine meninger og politikk. Chile opplevde en enorm økonomisk vekst Friedman kalte “det Chil­enske Mirakelet”, som han også mente bidro til at Pinochet til sist måtte trekke seg og demokratiet gjeninnført. Flere av militærdik­taturets reformer har blitt opprettholdt og videreført av Chiles demokratiske regjeringer, inklud­ert de venstrevridde.

Det vil ikke si at alle som søker kunnskap for kunnskapens egen skyld er noen unyttige ar­rogante åndssnobber; man må tenke stort før man kan omsette det til praksis. Man vet aldri hvilke hypoteser som stemmer, hvilke ideer som lar seg gjennom­føre eller hvilke konstruksjoner som holder før man gjør noe for å finne det ut. Tenk bare på alle slags mulige kombinasjoner av materialer og stoffer som har blitt prøvd og brukt som glødetråd i lyspærer opp gjennom tidene. Charles Goodyear strevde lenge med å lage en gummi som ikke smeltet i sommervarmen, men først da han i frustrasjon og skuf­felse kastet sitt siste mislykkete eksperiment (en blanding av rågummi og sulfur) mot en varme­ovn hvor blandingen ble liggende å steke, oppdaget han at slagget som ble igjen var nettopp den vulkaniserte gummien han lette etter. Å bli for fornøyd og selvsik­ker i det man allerede vet og har oppnådd er en farlig tankegangen som kan og har fått fatale kon­sekvenser. De gamle grekerne var ganske nær en industriell revo­lusjon blant annet takket være Heron av Alexandria som oppfant både dampmaskinen og vind­kraft, men på grunn av tilgang til slaver og fokus på de “større sannheter” ble disse oppfinnelse ansett som ren gimmick og kun brukt til leketøy. Oppfinnelsenes fulle potensial ble realisert først over 1500 år senere, da indus­trialisering faktisk spilte en rolle i avskaffelsen av slaveriet. Som allerede vært inne på, Kina var kanskje oldtidens og middelalde­rens mest teknologisk avanserte sivilisasjon, og kinesiske opp-dagere og handelsreisende seilte langt nedover Afrika og skal etter sigende ha oppdaget både Ameri­ka og Australia. Overbevist om sin overlegenhet og sitt forsprang var ikke kineserne særlig åpne for impulser utenfra, hvilket førte til en stagnasjon av innovasjon og en slutt på alle ekspedisjoner da man mente det ikke fantes noe av interesse utenfor Kina. Resultatet var at Kina ble kraftig forbigått på 1600-tallet og forble en bakevje frem til Maos død.

KIM-Magasinet: Pesach

Det er lenge siden det har vært aktivitet her på bloggen, men i mellomtiden har jeg fått meg jobb. En jobb som går ut på å skrive ting for KIM-Magasinet, som faktisk blir publisert på internett her. Mitt første bidrag var i sist nummer (direktelenke til PDF-utgaven her) med temaet påske, hvor jeg skrev litt om den jødiske feiringen Pesach. Dette er den teksten som endte opp med å bli publisert:

Pesach

Selv om påsken slik vi kjenner
den er en kristen høytid er det
mange av tradisjonene vi forbinder
med feiringen som har førkristent
opphav. Det er fordi mye at
det som markeres er ganske
universelt, som våren, nytt liv og
gjenfødelse. Det er dog en annen
høytid fremfor noen den kristne
påsken er knyttet til, nemlig den
jødiske Pesach eller Passover. Selv
det norske ordet påske kommer
fra den hebraiske betegnelsen.

Bakgrunnen for jødenes
feiring er utfarten fra Egypt.
Moses hadde fått i oppgave av
Gud å befri israelittene, som ble
holdt som slaver av egypterne.
Da Farao nektet å frigi slavene
sine sendte Gud ti landeplager.
Disse landeplagene hadde en
dobbeltfunksjon; ikke bare
skulle det presse Farao til å la
israelittene dra, men også vise
at Gud var mektigere enn de
egyptiske gudene, da hver enkelt
plage angrep en bestemt gud, for
eksempel solguden Ra ved en tre
dager lang solformørkelse. Det
kan kanskje virke kynisk i våre
moderne øyne, men grunnen til at
Gud ”forherdet Faraos hjerte” var
faktisk å forhindre at israelittene
fikk dra før Gud fikk virkelig
demonstrert sine evner. Den
siste, viktigste og mest alvorlige
landeplagen var Dødsengelen
som slo i hjel samtlige av Egypts
førstefødte. Israelittene fikk
beskjed om at hver husholdning
skulle slakte et lam og smøre
blodet på dørstokken slik at
Dødsengelen kunne se at den
skulle la huset være i fred. Dette
er opprinnelsen til den engelske
betegnelsen Passover (pass over;
gå forbi/hoppe over). Etter dette
lot Farao endelig israelittene dra,
men han ombestemte seg og
sendte hæren etter israelittene.
Hæren tok igjen israelittene ved
Rødehavet, der vannet delte
seg slik at israelittene kunne
krysse gående på havbunnen.
Da egypterne fulgte etter klappet
havet sammen og druknet dem.

Kanskje viktigere enn
utfarten fra Egypt er det som
skjedde under ørkenvandringen.
Moses gikk opp på Sinaifjellet for
å snakke med Gud og kom ned
med Moseloven. Det ikoniske
bildet er av Moses som kommer
ned med de to steintavlene
med De Ti Bud, men Moseloven
inkluderer også omfattende regler
angående renslighet, mat og
drikke, hviledager, det praktiske
angående tilbedelsen av Gud, lov
og rett i den kommende israelske
staten og så videre. Selv om man
kan snakke om et jødisk folk og
en jødisk identitet helt tilbake
til Abraham, er det først med
Moses det vi ofte forbinder med
religionen jødedom dukker opp,
som regler for kosher mat og
viktigheten av shabbaten.

Det er ikke så overraskende
at dette også har en viss plass i
den kristne påskefeiringen. Det
Gamle Testamentet er en del av
den kristne bibelen på linje med
det Nye Testamentet, kristne
anser kristendommen som en
fortsettelse eller oppfyllelse av
jødedommen, og ikke minst; Jesus
var selv jødisk og hadde sitt liv og
virke blant jøder.

På samme som Moseloven
er sentral i jødedommen
er offeret Jesus gjorde det
viktigste i kristendommen,
og Pesach gjennomsyrer hele
Lidelseshistorien. Evangeliene
etter både Matteus og Lukas
presenterer Den Siste Nattverden
som måltidet man spiste
påskelammet, altså lammet man
ofret i tempelet hver Pesach etter
utfarten fra Egypt. Pontius Pilatus
slapp en fange fri i forbindelse
med høytiden. Korsfestelse
kunne ofte medføre flere dager
med lidelse, men det ble tatt
spesielle grep for at Jesus og de
to bandittene ved hans side skulle
være døde, tatt ned og gravlagt
så fort som mulig da det ikke
passet seg å ha dem hengende
over akkurat denne spesielle
shabbaten. Jesus kalles ofte for
Guds Lam, fordi Han ble ofret
for oss på samme måte som det
første påskelammet ble ofret for
å redde israelittenes førstefødte.
Grunnen til at datoen for den
kristne påsken varierer fra år til
år i vår solbaserte kalender er
fordi de første kristne syntes det
var greit holde orden ved å feire
sin påske samtidig som deres
jødiske naboer feiret Pesach, som
alltid starter den 15. i måneden
Nissan i den månebaserte
hebraiske kalenderen. Selv om
kirken har gått vekk fra denne
synkroniseringen, er det fremdeles
viktig at ukedagene stemmer,
slike at Skjærtorsdag alltid faller
på en torsdag og så videre. Det
ble utarbeidet en formel for å
bestemme når påsken var fra år
til år, og den formelen er basert
nettopp på månefasene.

Fra en sekulær synsvinkel
kan det påpekes at det er
usannsynlig at Pontius Pilatus
skulle respektere jødiske høytider
eller være motvillig til å henrette
Jesus. Andre kilder enn Bibelen
forteller om en mann som var
direkte ufin ovenfor jødenes tro,
i motsetning til andre romerske
embetsmenn som på tross av
en del ærlige misforståelser
respekterte jødenes monoteisme.
Pilatus underslo også penger fra
tempelet, og når alt dette førte
til opptøyer var han ikke så nøye
på om soldatene hans drepte
faktiske opprørere eller tilfeldige
forbipasserende. Det endte med
han ble avsatt og sendt til Roma
for å svare til keiseren, hvor han i
følge enkelte kilder ble halshugd
av keiser Nero.

I dag feires Pesach
fremdeles av jøder over hele
verden. Under hele høytiden er
det ikke lov til å spise eller eie
chametz, det vil si mat som er
laget av korn og som bruker mer
enn 18 minutter på å bli ferdig
etter å ha blitt tilsatt vann. Dette
er til minne om at israelittene
forlot Egypt i en slik hast at de
ikke hadde tid til å la brødet heve.
I stedet spises matzah, usyret
brød, altså brød som ikke er hevet.

Pesach starter med et
festmåltid som kalles seder. Ordet
seder betyr ”rekkefølge”, fordi
det er mye man skal i gjennom;
velsignelser, fortellingen om
utfarten om Egypt, og til og med
en jakt på matzo for å aktivisere
barna slik at de holder seg våkne
og får med seg hele sederen.
Når det fortelles om Egypts
landeplager skal alle fjerne en
dråpe vin fra glasset sitt for hver
landeplage, fordi man ikke skal
glede seg over egypternes lidelser.
Sederen avsluttes med en bønn at
neste år må det skje i Jerusalem,
altså at Messias må komme.

Kilder:
Bibelen
www.wikipedia.org
www.dmt.oslo.no
www.jewishencyclopedia.com

Declaration Day

Siden det i dag er 4. juli, og siden jeg allerede har markert 1.-3. juli:

Jepp, mer patriotisme fra Iced Earth, fra samme patriotiske album som Gettysburg (1863).

Alan Dershowitz til NTNU

Pressemelding fra hjemmesidene til Internasjonale Kristen Ambassade i Jerusalem:

Dershowitz til Norge

av Dag Øyvind Juliussen

Alan Dershowitz er professor i jus ved Harvard Law School, han er omtalt som en av verdens mest kjente forsvars advokater. Dershowitz var i sin tid rådgiver da FN resolusjon 242 ble forfattet. Han tok initiativet til opprop om nei til akademisk boikott av Israel, oppropet ble signert av 11 000 professorer og akademikere. Dershowitz har forfattet en rekke bøker om Midtøsten og er i dag en av de fremste forsvarerne for Israel på den globale arenaen. Han er hyppig i internasjonale medier det gjelder Israel og Midtøsten konflikten.

Nobel pris vinner Elie Wiesel har uttalt: ”Dersom det hadde vært noen få menn som Alan Dershowitz i 1930 og 1940 årene hadde muligens historien til de europeiske jødene sett annerledes ut.”

Dershowitz er invitert av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem som en hovedtaler til Oslo Symposium2011 24 og 25 mars. Vi regnet med at vår statsminister og utenriksminister ville være interesserte i å møte han, og inviterte til et frokostmøte. Dessverre har vi fått negative svar fra både Statsminister Stoltenberg og Utenriksminister Gahr Støre. Vi beklager dette fordi vi tror våre to toppolitikere, som har engasjert seg så sterkt i Midt-Østen konflikten, ville ha nytte og interesse av et møte med  prof. Dershowitz.

Vi trodde at en professor ved Harvard Law School ville ha interesse for universitetene i Oslo, Trondheim og Bergen og tilbød dem en forelesning med Dershowitz med temaet Israel og internasjonal lov. Ingen av dem ønsket gjesteforlesning av Alan Dershowitz . Dekanus ved universitetet i Bergen ønsket ham imidlertid velkommen forutsatt at Dershowitz ikke snakket om konflikten i  Midt-Østen.

Hos oss vekker det forundring at en kapasitet som Dershowitz blir avvist!

I kontrast til ovennevnte ønsker derimot studentene Dershowitz velkommen, følgende møter er planlagt: Mandag kveld i Bergen i regi av ELSA (European Law Student Association) og Jurisdisk Student Utvalg, tirsdag kveld i regi av Jusristforeningen og onsdag kveld på NTNU i student regi.

Foredraget med Alan Dershowitz i Trondheim vil bli holdt på Gløshaugen, i Sentralbygg 1 på auditorium s3. Datoen vil være onsdag 23. mars, klokkeslettet vil være 18:00. Foredragets tema vil være “Israel og internasjonal lov” – om Israel okkuperer palestinske områder ulovelig eller bryter FN-resolusjon 242 (som Dershowitz som nevnt i sin tid var rådgiver for)? Så er du interessert i å høre en person viden kjent for sitt forsvar av Israel, er det bare å møte opp og lær noe nytt den dagen og.

Valgdram

Høyre har slått et slag for frihet, kapitalisme og individuell selvråderett, noe som kanskje var på sin plass etter *host* den andre greia. Denne gangen er det gjelder det spørmålet om hvorfor man ikke får kjøpt alkohol på visse dager, selv om det ikke er ordentlige helligdager som andre butikker må holde stengt for. Forslaget går konkret ut på å la Vinmonopolet holde åpent på nyttårsaften, påskeaften, pinseaften, juleaften… og selve overskriften: valgdagen. Ikke uventet går enkelte reaksjoner ut på at det kun er ren "brød-og-sirkus"-populisme for å redde seg etter DLD, komplett med vitser om at man må være full for å stemme Høyre. Selv fra folk som innrømmer at de egentlig er enige i selve forslaget. Det er faktisk litt skummelt at enkelte tilsynelatende ikke evner å ta DLD for DLD, og ‘Polets åpningstider for ‘Polets åpningstider, og si seg enig i hvor tullete dette fossilet av en lov er. For selv om man kanskje ikke synes forslaget er ytterligående nok, er det jo et skritt i retning generelt lengre åpningstider på ‘Polet, slutt på særregler for salg av øl i dagligvarebutikkene, og kanskje – bare kanskje – døgn- og/eller søndagsåpne butikker. Men la oss for øyeblikket se litt på det som gjorde overskriftene; salg av alkohol på valgdagen. Innsigelsene/vitsene går på drikking før man avgir stemme, men hva med etter, kan det hende at man virkelig trenger en drink da? Joda, man kan alltids handle på forhånd ,og utesteder har fremdeles lov til å selge alkohol på valgdagen (enda en grunn til at å stenge ‘Polet er total meningsløst), men jeg vet ikke om det fremdeles finnes så mange rolige “min-kone-forstår-meg-ikke”-stampuber.

… where everybody knows your name *dun-du-duuu* and they’re always glad you came …

La oss for eksempel si at du er FrP-velger. Ikke en FrPer eller FrP-sympatisør, men en antijihadist som pleier å stemme FrP på grunn av deres syn på islam. Vel, dessverre ikke islam som helhet, kun islamistisk ekstremisme. Det er kanskje det minste onde av partiene på Stortinget, men de ser ikke ut til å forstå – eller ønsker å forstå – den fundamentale trusselen fra islam. Kanskje det er at Siv Jensen gjerne kunne tenkt seg en muslim som sekretær. Kanskje Tybring-Gjedde egentlig bare skrev tøvete buzz-words. Eller kanskje du endelig har innsett at FrP ikke bare er en ad-hoc antijihadistisk valgliste, men et politisk parti med et omfattende partiprogram. Og i tillegg til å bry seg om mer enn islamiseringen, er de faktisk for noe så progressivt dekadent og unorsk som *GASP* kapitalisme (i hvertfall der det passer dem… og der det virkelig passer). Men hvem andre er det å stemme på? Norgespatriotene er lagt ned, Vigrid er de verste islamofile som er, og jo mindre man sier om Demokratene og Jan Simonsen, desto bedre. Så da blir vel FrP i år igjen, men ingen kan hindre deg i å roe ned med masse akevitt til svinekotelettene du har til middag. Bare fordi det ikke er noen gode antijihadistiske partier å stemme på, kan man fremdeles være antiislam i det daglige.

“Svinekoteletter skal gå greit, men må nok skuffe deg når det gjelder den drinken!” (Typisk progressivt dekadente og unorske avholdsreligioner)

En stereotyp er at kristne stemmer Krf på grunn av kristne verdier som det ufødte livs likeverd og beskyttelse (som man forøvrig ikke trenger å tro på noen overnaturlig sjel for å sympatisere med). Men i virkeligheten er det mange som mener KrF har sviktet det kristne grunnfjellet på sin jakt etter politisk korrekte velgere. Noen synes de ikke er harde nok i abortspørmålet (dog uten å selv blande altfor mye religion i det), andre synes KrF er altfor inkluderende når det gjelder homofile. At det i tillegg til KrF finnes Kristent Samlingsparti, Abortlista og den ikke-partiknyttede organisasjonen Kristenfolket, tyder på at de politisk kristne er like kresne og fraksjonerte som kristendommen som religion… eller sosialismen (uten med sammenligning forøvrig). Hvorfor ikke heller ta kristendommen back-to-basics, la Jesu ord være en rettesnor for deg og ditt liv, og ikke samfunnet som helhet. Stem det som passer deg best, før du skynder deg til katakombene for å trøste deg med en… ikke det, nei? Hva med bønn? “Høy på Jesus” er vel ikke et uttrykk for å naske altervin? Eller spise svinekoteletter med sikhene?

A propo “back-to-basics”; er det bare meg som synes “kristen politikk” og alt pratet om “kristent samfunn” faktisk er ganske blasfemisk og ugudelig?

Du er medlem i SV; SV er partiet for deg. Du synes AP er litt for ivrige til å, vel, APe etter FrP i jakten på “gutta-på-gølve’”, og Rødt! er for små på ‘Tinget og for store i kjeften når det gjelder revolusjonsretorikk. Du er klar for fire nye år med rød-grønn… krig i Afghanistan? Kan det virkelig stemme at SV – ditt elskede fredelige SV – har sviktet deg og seg selv så totalt at de fortsetter i regjering og lar AP og SP drive med sitt angrep? Ta det med ro; det vil komme mange anledninger til protestere. På valgdagen kan du bare stemme på det partiet som tross alt ligger deg nærmest, og så pakke deg inn i lilla sjal og palestinaskjerf med en flaske rødvin.

Dette bringer oss tilbake til Høyre. Ikke fordi det er partiet i sentrum av begge sakene jeg brukte som utgangspunkt her, men på grunn av Høyres (anti-)ideologi; konservatismen. For der riktig det Jan Arild Snoen twitret; ingen partier er perfekte. Menneskeheten er ikke perfekt, verden er ikke perfekt, virkeligheten er ikke perfekt. Det er dette som er konservativisme, ikke den verdi-“konservative” og tradisjonsfetisjistiske statismen man finner blant de som mener Høyre ikke er konservative nok, eller den moderate “Gylne-Middelvei”-utopismen man faktisk finner en del av i Høyre (på den annen side; slagordet “Dyrk Imperfeksjonen” vinner neppe noe valg). Og uansett om man tror på en utopi eller ikke, innser man nok at man ikke kan forvandle verden med et trylleslag. Man må jobbe for det, skritt for skritt. Og gjør man ikke det, og fremdeles er for trasig til å stemme på det partiet man tross alt burde synes er best, kan jeg dessverre ikke anbefale noen drink for det… med unntak av en Cuba Libre Leaded. For hvis du ikke ønsker å bruke mer av livet ditt på å forbedre verden annet enn å forlange den perfekt, kommer du dessverre ikke til å få mye ut av det. Og ærlig talt; jeg vil da helst ha deg så langt unna meg som mulig for du oppdager at jeg ikke lever opp til et eller annet ideal.

Oppdatering kommer

Min faste leser (hei Mamma!) har kanskje lagt merke til at jeg ikke har oppdatert på en god stund. Det betyr ikke at jeg ikke har tenkt på og jobbet med innlegg; det har bare ikke blitt til jeg har publisert dem. Mitt nyttårsforsett blir da følgelig å faktisk få lagt ut innlegg, meninger og synspunkt. Nå er det riktignok slutten av januar, og dette innlegget er kun for å få til minst en oppdatering i løpet av måneden. But rest assured, jeg skal få oppdatert og lagt ut noen innlegg og bli flinkere til å kommentere saker mens de er aktuelle.

         En del av nyttårsforsettet er forresten ganske likt Tycho sitt her, med unntak av at i junta-Chile, DOG FUCKS YOU!!

Ship of Hate

Etter at Israel bordet FGMs konvoi med “nødhjelp” på vei mot Gaza har reaksjonene og fordømmelsene haglet fra den sedvanlige gjengen med jødehatere, bløthjerter, hyklere og “Gylne Middelvei”-hippier. At ni mennesker – ut av syv hundre mulige – mister livet blir hysterisk omtalt som en massakre er et kjent spor. At det denne gangen gjelder bording av skip i internasjonalt farvann har nå ført til at pirater er lagt til det allerede surrealistiske og merkelige galleriet av anti-israelsk symbolbruk.

Blue-blooded men, they fell from grace // Piranhas eating their own // They sacrificed at the altar of lies // So fate took its portentous course // What a shame! // In the Ballad of William Bibb

Man kan kanskje synes litt rart at det er så viktig å få sendt nødhjelp til Gaza av alle steder. Dog har det aldri vært lagt skjul på at håpet har vært å bli stoppet for å sverte Israel, ellers ville de latt Israel ta i mot lasten for en sjekk og deretter sendt det videre til Gaza. Og det påfølgende skipet MV Rachel Corrie (oppkalt etter “St. Pancake”) ville tatt hintet og snudd enten mot Ashdod eller Egypt som nettopp hadde åpnet sin grense mot Gaza (noe de norske aktivistene ikke hadde fått med seg, men tror de vet nok om til å skylde på Israel). Ja, FGM skriver beint frem at å hjelpe gazanerne uten å lage en masse bråk for Israel – slik Syria, Jordan, Egypt og Saudi-Arabia gjør – er å betale for okkupasjonen.

Henning Mankell har bare litt gjenstridige skjeggstubber, dangit! [bilde via Elder of Ziyon]

Nå var det ikke bare Israelhatende hippier blant fredsaktivistene, men også Israelhatere med et martyrønske, pluss en del som bare hatet Israel. Hamas-groupiene hevder tradisjon tro at det er rett å forsvare seg mot en ulovlig bording fra en terrorstat, at IDF startet og ønsket bare å drepe osv.. De vil ikke la seg overbevise tross filmklipp og lydopptak av opptakten og hendelsesforløpet og bilder av aktivister som ligger på lur og mishandler soldater de hadde klart å ta som gisler (med skryt attåt). Bilder i sistenevnte kategori ble faktisk “klippet” av Reuters, slik at detaljer som kniver og blodsøl forsvant. Et av disse bildene finnes faktisk på lenkede VG-artikkel, ironisk nok med en billedtekst som påpeker kniven. Selvsagt finnes det også en video av aktivister som påkaller minnet om Khaybar. Sikkert noe Palestinavennene vil avfeie som “arabisk retorikk” og ren symbolbruk. Akkuratt som at “jihad” ikke nødvendigvis betyr fysisk vold, eller anti-jihadistene som tar seg pompøse navn uten å levere. Du vet, de som kaller seg Gates of Vienna og Lionheart, men i stedet for å gjøre Jan III Sobieski- og Richard I-aktige ting foretrekker å runke utover tastaturet (Vlad Tepes får godkjent her, da “Tepes” betyr nettopp “staken” *boom-tish*). Nei, se heller på de blodtørstige jød israelerne med… med… hva er det egentlig IDF digger? Blodet av egyptiske barn (var det ikke egentlig bare “førstefødte”, uavhengig av alder?)? Massakren på 75 000 persiske adelsfolk etter at kongen ble forført av en skitten jødinne? Makkabeerne med deres ødeleggelse og skjending av olympiske helligdommer (hva mener du med at selevkiderne startet?)? Golgata (hvorfor kalles ikke italierne “Christ-Killers”?)? Nei…

Mot slutten av den første judeo-romerske krig forskanset 960 jødiske opprøre seg i kong Herodes’ borg Masada, hvor de heller begikk kollektivt selvmord enn å bli fanget og drept av romerne. I dag er festningen stedet IDF-soldater etter endt rekruttskole sverger “Masada skal ikke falle igjen”. [T-skjorte med motivet over kan kjøpes her]

I en konflikt mellom noen som hyller en proto-pogrom (med streif innom senere og større episoder) og noen som sverger ved the Judean People’s Front, burde det ikke være vanskelig å se hvem som er mest ute etter blod (HINT: ikke de som nettopp ble utsatt for en ufin Monty Python-referanse). Hadde israelerne virkelig vært de lystmorderiske piratene Hamas-groupiene prøver å innbille oss, ville konvoien blitt sprengt i filler uten noen tull om bording og inspeksjoner, noe de i følge Eric Posner uansett kunne gjort helt legalt. Andre argumenter at selv om bordingen var gjort korrekt, er selve blokaden ulovlig etter Genevakonvensjones artikkel 33, som forbyr kollektiv avstraffelse. En ting er at det i så fall forbyr all blokade, ikke bare Israels blokade av Gaza (som gjerne omtales som “ulovlig”, hvilket hinter om at det finnes “lovlige” blokader). En annen ting er at jeg er ganske sikker på det siktes på det å samle sammen sivilbefolkning i okkuperte/erobrete områder i fangeleirer, galger og lignende på pur eff, ikke nødvendige tiltak som dessverre har en naturlig/logisk konsekvens for lokalbefolkningen, som bombing og blokader. Jeg har også sett debattanter trekke frem artiklene 23 – om å slippe igjennom nødvendigheter som mat og medisiner, hvilket Israel er villige til mens Hamas nekter å ta i mot – og 55 – om okkupantens plikt til å dekke den okkuperte befolknings primære behov, men Israel okkuperer ikke Gaza. Og spar meg for BS om “de-facto” kontroll; hadde Israel virkelig kontrollert Gaza, hadde det ikke vært noe Hamas.

Noe jeg har lagt merke til etter denne hendelsen er at flere venner av Israel har rett og slett snudd om. Spesielt FrP var jo for eksempel ganske klar under den circa 155 ganger så blodige Cast Lead-operasjonen at de støttet Israel, selv om noen signal kunne anes allerede da; Siv Jensen som ved å påpeke at hun absolutt ikke støttet “overdreven militærbruk” spilte Israelhaternes spill ved å ta hensyn til den helt meningsløse forestillingen om “forholdsmessighet”, som blant Isralvenner ellers kun brukes sarkastisk, slik som banneret over (som jeg fant hos the Freedom Fighter’s Journal). Det hun sa var faktisk helt identisk med det flere “viktig-å-være-nyansert”-hippier mente. Leddestningene – og dermed også budskapet – var riktignok snudd om, men fremdeles litt for “nøytralt” for en anti-utopist som meg. I den siste tiden har forsvaret vært enda mer labert: i Dagsnytt 18 kunne Per Sandberg tydligvis ikke få insistert nok på at han (og FrP) var helt enige i at dette må få reaksjoner, uenigheten var kun om hva slags reaksjoner og SVs hykleri angående Burma. I Aktuelt presterte Morten Høglund å glemme sitt medlemskap i Israels Venner. Han korrigerte det riktignok i ettertid, men det endrer ikke at omtrent det eneste han bidro med var noe “dette var dumt og ser ikke bra ut for omverdenen” og ellers lot MIfF-leder Conrad Myrland alene argumentere mot de tre debattantene på Palestina-siden. Hvis enkelte FrPere føler seg truffet av det jeg nettopp skrev, vit jeg ikke akkurat er stolt av mitt eget parti i denne saken, men det er ikke Høyre som har fremstilt seg som støttespillere av Israel (og jeg skal ikke nekte for at det finnes gode folk i begge partiene).

All verdens akademika og “balansegang” til tross; DETTE er hva det handler om, SÅ ENKELT ER DET FAKTISK! Og ja; jeg vet hva slags type denne “kunstneren” er; nettopp derfor stoler jeg på ham.

Utover at to representanter fra den livsynsnøytrale organisasjonen Med Israel for Fred – nevnte Myrland og Jan Benjamin Rødner – har klart å snike seg inn til Dagsnytt 18-studioet, har den tydeligste støtten vært (suprise, suprise!) fra religiøst hold. I Debatten forteller Vebjørn Selbekk (redaktør, DagenMagazinet), Leif A. Wellerop (styreleder, Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem), Ervin Kohn (nestleder, Det Mosaiske Trossamfunn) og Hans Olav Syversen (Stortingsrepresentant for KrF) tydelig hvilken situasjon Israel er i, hva slags kynikere som sto bak konvoien, og omtaler tragedien som det den er; nettopp en tragedie, ikke bevisst “masse”drap. Av politiske partier er også KrF de som har reagert på konkrete små boikott-tiltak fra Forsvarsdepartementet og Transportarbeiderforbundet. Det er i Norge IDAG vi kan lese at sentrale Israelvenner oppforder: “Stå opp for Israel”. Jeg skal ikke si noe om hvorvidt ekte venner kritiserer hverandre når det trengs, men jeg vet at ekte venner forsvarer deg når resten av verden fordømmer deg for noe du rett og slett ikke hadde noe alternativ til. Derfor er det så viktig at venner av Israel stolt slår seg på brystet/neven i bordet og forklarer hvordan det henger sammen, i stedet for å jatte med på Hamas-groupienes og de “nyansertes” premisser og nøye oss med naivt pragmatiske og tildels selviske argumenter (selv om de stemmer). Å komme med “innrømmelser” for å unngå “skyttergravsdebatt” er naivt; hvorfor skulle jeg gidde å sette meg ned og synge “Barn av Regnbuen” med noen som støtter Hamas (omvendt; hvorfor skulle egentlig et medlem av Palkom gidde ditto med noen som støtter et “nazistisk apartheid”?)? Og jeg sier “støtter Hamas”; uansett hva man ellers mener så støtter man folkemorderiske intensjoner når man sier rett ut at Israel ikke skal få lov til å forsvare seg. Det hjelper ikke å komme sutrende og klynkende etterpå og hevde at man er for Gaza og Israel og fred og politikk og sånn når noen påpeker hva du egentlig støtter. Når lederen av ungdomsorganisasjonen til et regjeringsparti kan si omtrent rett ut at det må erklæres krig mot Israel og lar regelrett ZOG-konspiratoriske kommentarer stå uimotsagt, nytter det ikke å leke “medgjørelig” og “snill”. Det er viktig at venner av Israel står på sannheten ikke bare i denne saken, men herfra til evigheten (min unnskyldning for at dette innlegg er en uke eller noe for sent) eller til Israel rent teoretisk skulle bli et “nazistisk apartheid” (fat chance). Blir løgner spredt; korriger dem. Skal det boikottes; BUYkott tilbake (jeg for min del sitter nå på fem flasker Gamla Cabernet Sauvignon 2007; noen skaffer dadler og potetsalat så har vi picnic?). Det viktige er å ikke la Hamas vinne.

En sang om et annet skip på vei til “Palestina”, av et TYSK band. Tror du Palkom-medlemmer lyver om det? Palkom-medlemmer lyver om det!

Tegn Muhammed ‘10

a.k.a. Hadde noen vært ute etter Lars Vilks fordi ‘kunsten’ hans suger hardt nok til å få en tennisball gjennom en hageslange – og kun derfor – ville jeg helhjertet blitt med på hatkampanjen!

[Tjueførste snek seg innpå meg mens jeg skrev. Jaja, bildet ble tegnet den tyvende]

Jaja, så ble det da tyvende mai, og tid for å støtte opp om ytringsfriheten til… ja, jeg vil helst gjøre det for ytringsfriheten alene, og hvis det absolutt skal knyttes til et navn foretrekker jeg å late som det er Kurt Westergaard. Grunnen er at jeg ikke deltok på den “jeg er Kurt Westergaard”-greia (selv om jeg allerede på det tidspunkt allerede var litt Westergaard); pluss at hans tegning gir i hvert fall en slags mening, i motsetning til Vilks skriblerier og homseporno som gir meg altfor sterke assosiasjoner til Piss Christ og lignende “sjokk-blasfemi” til å ta seriøst. Jeg er helt med på at ytringsfriheten er truet og greier, men når det gjelder Vilks… det er jo klart han skal ha lov til å ytre seg uten å bli forfulgt for det, men han er så jævli’ kjedelig og smakløs at jeg ikke kan hjelpe for at jeg finner en viss sadistisk glede i tanken på at får det han fortjener – en “fortjeneste” som her må forståes logisk og ikke moralskt. Jeg hadde det litt det samme med Otto Jespersen; det var ikke det at det var bare ufølsomt og slemt (det var) eller at han burde straffeforfølges for det (han burde ikke), men rett og slett så umorsomt og platt at noen burde gitt ham i hvert fall et lite hint lenge før dette. Et enkelt “finn frem karakterene dine igjen eller slutt å stjele skjermtid fra de faktisk morsomme” hadde holdt. Jespersen ville ikke hatt en Ari om man så hadde dyppet ham i sirup og kledd ham i marsipan; heller en Jespersen ville jeg hatt en… en… måke (de er en naturlig del av sommerens bilde, og man tenker ikke mye på dem, hverken med hat eller kjærlighet).

Westergaard: det ser i hvert fall ut som noe.

At jeg allikevel velger å hedre denne “høytiden” – som opprinnelig ble stiftet på grunn av South Park, men gjort aktuell av Vilks – er rett og slett at jeg har lyst til å vise hvordan det skal gjøres, ved å la meg inspirere av en nylig bortgått kunstner som faktisk er verdt å ta vare på. NB: jeg kan egentlig ikke tegne, så ikke forvent at det vil være anatomisk korrekt… eller anatomisk konsekvent.

 Ja, det er Aisha til venstre, og ja; de står på en korsfarer (som kom 300 år senere, som igjen er 300 år eldre enn rustingsdesignet jeg brukte; jeg vet), en halshugd jøde, en paganistisk araber, en hest jeg inbiller meg tilhørte en mongol eller annet steppefolk, og de strekene skal forestille en knekt kinesisk hellebard.

En triumferende og mandig Muhammed… du tenker dette er litt vel positivt (selv om jeg regner med du heller finner denne forherligelsen av vold forekastelig og… vel, typisk islamsk). I forbindelse med min forrige Muhammed-tegning (som heller ikke var særlig frekk) hintet jeg om hvor kult det hadde vært å gjøre en Muhammed-tegning Barbarian-style. Og jeg bestemte meg da jeg fikk vite at fantasy-kunstneren fremfor noen – Frank Frazetta – endelig fikk fred tiende mai. Jeg mener fremdeles at noen som behersker denne stilarten burde lage et slikt portrett, uansett om det er seriøst eller ironisk ment. Kommer “tilslørt ansikt”-tradisjonen i veien, finnes det presedens da både Frazettas egen Death Dealer og maskoten Frazetta-inspirerte Ken Kelly skapte for power metal-bandet Manowar er litt “sjenerte” for å si det sånn.

… Er det en halvmåne han har i hånden..?

Via Kelly og platecovrene han lagde for flere band – inkludert Rainbow – kommer vi inn på den andre kunstneren som får meg til å utbryte “Hvorfor tok de ikke Vilks istedet?!”: 16. mai måtte dessverre Ronnie James Dio gi tapt for kreften. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke har hørt så plagsomt mye og er slett ingen fan, kom det som et sjokk, da jeg trodde Dio var en av disse tilsynelatende udødelige rockedinosaurene. Både Lemmy og Ozzy Osbourne er jo ved god tålelig helse, og nesten nitti år gamle Christopher Lee har gått hen og blitt metalhead.

“You shed the blood of WHICH men, again?” . Men ingen grunn til bekymring; i motsetning til den jevne korsfarer anti-jihadist er disse gutta så mandige at de knuller damplokomotiv.

Hvis du gjetter på at dette er enda en opptakt til innlegget hvor jeg sier at til tider virker det som høyresiden i den såkalte “kulturkampen” er like store utopi-hippier og intellektuelle blow-hards som venstresiden, gi deg selv en kake. De helhetlige kulturene og andre forhold kommer jeg til da, men selv i kunsten virker det som anti-jihadistene egentlig bare har gitt opp. Ta for eksempel Saxon-låta jeg tok med i siste innlegg; komponistene mente kanskje ikke noe med det, men jeg kjenner mer macho kamplyst når jeg hører den enn når jeg hører nasjonal-romantikken Document serverer. Eller Christopher Lee-videoen jeg lenket til tidligere her; en metal-musical om Karl den Store, med tekstlinjer som “I shed the blood of Saxon men”. Det er jo tøft og mandigt. Så mandigt at det er ikke til å unngå at farfaren han – Karl Martell – har et innlegg med direktelink fra forsiden hos Gates of Vienna, men linjer som “I shed the blood of Musulmen”. Hmph, ikke det nei, er han som franker altfor “dago”? Jeg legger merke til at det finnes direkte link til et slikt innlegg om en tapper blond og blåøyd danske som kjempet med Karl Martell ved Poitiers… som vi ikke vet en dritt om, utover at han sloss ved Poitiers… og var dansk. Det peker jo… en viss retning. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om Fjordmannen, men ærlig talt; en Vigrider ville funnet seg noe litt kulere og mer norrønt som pseudonym. Hvor er Varg når vi trenger ham?

 Hvis Muhammed var the Prophet of Doo\m/, betyr det at han tilba Christina Ricci? Denne anti-jihad symbolikken er så forvirrende.

Er det noen som skal ha ros – utover det at anti-jihadister så godt som alltid er trofaste venner av Israel (med enkelte ekle unntak) – er det Anti-Jihad Norge. På tross av hva jeg tidligere har skrevet, skal han/hun/de ha for å ha valgt et rett-frem og upretensiøst blogg- og brukernavn. Vedkommende har også en herlig antiutopisk holdning med upatriotiske tendenser (til tider litt i overkant pessimistisk etter min smak), og en godt mulig nødvendig – om for øyeblikket feilrettet – blodtørst (lurt å vinne krigen før vi begynner med oppgjøret?). Skal det pekes på en blemme derfra i kunst-og-kultur-sammenhengen, må det være omtalen av filmen El Cid. Godt mulig filmen ble laget i mindre PK tider, men da er det virkelig verdt å tenke over hvorfor de “innfødte”/lokale spanske muslimene ble fremstilt som “good guys”. Et bedre eksempel hadde vært en annen Heston-film; Khartoum, hvor fienden i tillegg er islamistiske fanatikere og ikke bare en utenlandsk erobringshær. I det hele tatt ville jeg blitt forbauset om ikke mange av konfliktene “vi” idealistiske og moderne mennesker liker å tenke som kulturkamp og sivilisasjonskrig i virkeligheten er rene maktkamper motivert av grådighet og ærgjerrighet (riktignok mellom kulturer og sivilisasjoner, uten at det er hovedgrunnen).

I denne Dio-låta er dragen en metafor for det moderne teknokratiet, men hvorfor ikke hijacke sangen og redefinere dragen om til venstrevridde akademikere i sine elfenbenstårn hvor de dyrker en lignende “vitenskapsfetisj”. Eller sanger fra Manowar, Iced Earth, Toby Keith, Charlie Daniels Band, Ray Stevens og andre veteran-musikere som skrev eller dedikerte sanger til 9/11 og krigen mot terror, eller bare la en gammel visesanger komme med sine fem cent. Det finnes faktisk en mellomting mellom det å ha en symbolbruk så gammel at den ikke så lett lar seg “direkte oversette” til nåtiden, og det å uhemmet hoppe på siste fad innen TV, film eller musikk. Spesiell ris går til 300, som havner i begge ytterpunktene.