(en slags) Filmanmeldelse: Bibelen - Moses

Endelig har jeg tatt meg tid til å se ferdig TV-filmen Bibelen - Moses som jeg har fått leid gjennom BRAFiLM. Man skulle vanligvis ikke tro at en TV-filmserie om Bibelen kunne være bra, annet enn som kitch. Riktignok driver ikke Five Mile River Films Ltd med tele-evangelisering som man først skulle tro, men jeg tviler på at det vil bety noe for den jevne kinogjenger/sofapotet.
Det endrer allikevel ikke på at jeg¹ synes det var en veldig bra film. Jeg kan like gjerne med en gang si at De Ti Bud er på alle måter en bedre film, men lider av litt for mye Hollywood, machoisme og spesialeffekter. 'Moses', på sin side, var en BEDRE tolkning av Exodus (2. Mosebok), mye på grunn av at fokuset var på nettopp Exodus (og ørkenvandringen), ikke på Moses' rolle som Prins av Egypt. Nesten litt som forskjellen mellom Hitler: Ondskap i vekst og Der Untergang. Sistenevnte er overlegen både som film og historisk korrekt portrett, men det er da mer interesant å følge Hitlers vilje og vei til makten enn hans siste dager før han falt for en skjebne Churchill og Stalin hadde staket ut for ham?
Det første som slo meg - allerede under tittelteksten - var at de hadde funnet en skuespiller (Ben Kingsley)² med passe semittisk utseende som kunne overbevise meg som hebreer. Og i stedet for Charlton Hestons nesten rojale maskulinitet, viser Kingsleys Moses en nervøsitet og og usikkerhet (og mot slutten en nesten fanatisk galskap) som man kan gjette en person med et så stort ansvar ville vist. Han til og med stammet og lot Aron snakke for seg det meste av tiden, dog uten å gjøre noen henvisninger til historien om Moses forbrente lepper.
Som sagt, filmen konsentrerer seg mer om ørkenvandringen en konfliktene med Farao, så de Ti Landeplagene gåes gjennom relativt fort. Et høydepunkt som kan nevnes er Moses og Aron som står i Faraos palass og ler og slår hverandre på ryggen midt under froskeregnet. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det var noe veldig koselig over det. Hvis det ikke allerede er allmennt kjent, kan det kanskje nevnes i samme åndedrag at hver de Ti Landeplagene var en personlig hilsen fra YHWH til den egyptiske gud det måtte angå. Aner vi de første antydningene til jødisk humor her?
En negativ ting er at Christopher Lee (som spilte den eldre Farao Ramses, som i De Ti Bud var navnet på den yngre Farao) døde så altfor tidlig (karakteren altså, det virker som mr. Lee har tenkt å overleve både Lemmy Kilmister og samtlige Rolling Stones), og mr. Lee fikk igjen altfor liten scenetid. Selv om jeg ikke følte meg like lurt og skuffet som etter ST:RoS (hvor Natalie Portman også spiller. Tilfeldigheter... eller ZOG?)
Alt i alt må jeg si at dette er en meget god og severdig film, så lenge man har interessen, troen og/eller kitch-sansen for slikt.

¹) Jeg er riktignok litt sær da.
²) Sir Kingsley er riktignok indisk, men etter både Peter Sellers' og John Waynes roller som asiatiske krigsherrer kan man ikke være for kresen. Til Hestons forsvar må det sies at han var mer overbevisende som brite enn Natalie Portman (som - i likhet med Moses og i motsetning til Chuck - er jødisk. Ironisk nok.)