KIM-Magasinet: Jakten på kunnskap

Den andre utgaven av KIM-Magasinet med bidrag av yours truly har kommet ut, og kan leses her. Tidligere og framtidige utgaver av KIM-Magasinet kan man som vanlig finne her.

Jakten på kunnskap

Kunnskap er merkelig handelsvare. Hvis du selger en diamant, gir du fra deg diamanten og får penger igjen. Er det en god handel, tjener du på den - ti, kanskje tyve prosent. Men slik er det ikke med kunnskap. Bytter du kunnskap, gir du fra deg kunnskap og får kunnskap igjen. Men du beholder likevel den kunnskapen du gir fra deg. Kunnskap kan deles - man blir ikke dummere fordi man lærer bort noe til andre. Edelstener må du gi fra deg, de kan du ikke dele med kjøperen uten at verdien blir mindre. Men kunnskap kan alltid deles, og likevel beholde sin opprinnelige verdi. Om du bytter til deg kunnskap, tjener du ikke bare noen få prosent - du får igjen det dobbelte, kanskje det mangedobbelte.

Jon Bing, Tanz - Gåtenes planet

Å være nysgjerrig betyr at man vet det er noe man ikke har peiling på, men er veldig inter­essert i å finne ut av det. Selve ordet inneholder jo “ny-”, som i at man ønsker å lære noe nytt. Og det slutter med “-gjerrig”, som på tross av å være feil ord i denne sammenhengen gir assosiasjoner til at det er noe man vil ha, og gjerne mye av det. Kanskje nys­grådighet hadde vært et bedre ord.

De fleste kjenner nok til De Vises Stein, den legendariske substansen som kan forvandle bly til gull og er en sentral in­grediens i eliksirer som gir evig liv. Som vi har sett i både Skrue McDuck og Harry Potter er det både vel og bra, men det er bare to av egenskapene De Vises Stein tradisjonelt har blitt tillagt. Visstnok skal Steinen også brukes til å skape diamanter og juveler ut av vanlige krystaller, lamper som brenner evig, gjenopplive døde planter og til og med skape liv i form av golemer og homunculi (“kunstig fremstilte” mennesker, for eksempel Frankensteins mon­ster). De Vises Stein kunne gjøre alt dette fordi den var en del av “den første materien” som var til før verden ble skapt, altså en konsentrasjon av urstoffet som alle ting i utgangspunktet består av. Populær-kulturen gjør faktisk en grov bommert når den henger seg opp i å lage gull; grunnen til at de gamle alkymistene jaktet på De Vises Stein var ikke alt den kunne brukes til, men fordi å avdekke dens hemmeligheter ville gi svar på store spørsmål om Livet, Universet og Alt Mulig. Når man hadde den kunnskapen ville ikke de konkrete bruksområdene til De Vises Stein bare være mulige, men også trivielle.

Necessity is the Mother of Inven­tion (“Behov er alle oppfinnelsers mor”) sier et ordspråk, men selv om mange oppfinnelser er gjort av anonyme ingeniører, sleipe luringer og improviserende bondetamper, er det ikke alle av de store tenkerne som vi kjenner ved navn som hadde noen egen­tlig grunn til å gjøre de studiene og oppdagelsene de gjorde. Gan­ske mange var rett og slett bare nysgjerrige, eller søkte kunnskap for kunnskapens skyld. De mest kjente av de klassiske greske filosofene (Sokrates, Platon, Aristoteles) var ute etter å forstå verden og naturen som del av søken etter en høyere sannhet, som kanskje kan unnskylde at de enten var totalt på jordet eller brukte sine tanker til å promo­tere en heller utopisk (og til tider totalitær) samfunnsmodell. Isaac Newton er mest kjent for tyngdeloven, men var mest stolt av sitt arbeid innen alkymi, og som en dypt religiøs mann var selv det han gjorde innen matematikk og fysikk for å forstå naturen nettopp fordi han ville vise at han satte pris på Skaperverket. Rene Descartes er mest kjent for sin filosofi Cogito, Ergo Sum (“jeg tenker, altså er jeg”), men bidro enormt til matematikken, og prøvde å bevise Guds eksistens ved logikk.

Kunnskap som ressurs og de fremskrittene man gjør gjen­nom den blir ofte sett på som et udelt gode; det er ikke tilfeldig at idealisme og samfunnsen­gasjement står sterkt i univer­sitetsmiljøene, og det er ofte spesifikt studenter og skolelever som blir dratt frem når man snak­ker om ungdommen som “vår fremtid”. Det er nok også en god del ungdommelig overmot og naivitet inn i bildet, og kanskje det er noe i stereotypen om de overbeskyttede og bortskjemte studenter og akademikere i sine elfenbenstårn. Men i alle fall er det en utbredt oppfatning at alt moderne er bra (“... gjøre frem­skritt”, “vi lever faktisk i 2012!”) og alt gammeldags er dårlig (“primitive tanker”, “middelalder­ske holdninger”), og at kunnskap er et sikkert middel i kampen mot undertrykkelse og diktatur. Når sant skal sies var både Nazi- Tyskland og Sovjetunionen langt frempå når det gjaldt teknologi og ingeniørkunst, både for de praktiske bruksområdene og ren prestisje. Tyske forskere som etter krigen ble “snappet opp” av USA og Sovjet bidro enormt til romfartsteknologien, og det var faktisk Sovjet som sendte det første mennesket opp i rommet. Selvsagt, alt dette hadde sitt ut­gangspunkt i å lage stadig nye og mer ødeleggende våpen, men det er ikke til å stikke under en stol at mye teknikk utviklet til slike formål har også påvirket og til og med revolusjonert realfagenes sivile sider, ikke bare under den Kalde Krigen, men opp gjennom hele historien.

Når det gjelder samfunnsfagene var ikke akkurat Hitler og Stalin de som oppmuntret til en fri og fruktbar diskusjon, og den forskningen de støttet og lot komme til orde var stort sett sele­ktiv tullevitenskap som de brukte til å “bevise” sine ideologier; altså politiske meninger kamuflert i en faglig språkdrakt. Men selv om tyranni med manglende demokra­ti og ytringsfrihet ofte settes i bås med “politisk korrekt” forskning og kunnskapsløshet, har det fak­tisk eksistert diktatorer som har latt seg styre av forskere og ikke omvendt. Tsar Peter den Store ledet kulturell revolusjon som gjorde Russland til en europeisk supermakt. Han så på Russland som en middelaldersk føydal­stat og ansatte vesteuropeiske rådgivere for å importere opplys­ningstidens rasjonalisme. Hans reformer var så gjennomgripende at adelsmenn som ikke ville gi opp sine tradisjonelle skjegg og klær til fordel for den nye moten kunne vente seg kraftige bøter eller offentlig tvangsbarbering. Historien forteller at Marco Polo besøkte keiseren av Kina, hvilket ikke er feil. Men Kublai Khan var faktisk ikke kineser, men den fullt ut assimilerte sønnesønn av den mongolske erobreren Djengis Khan, og det var Kublai Khan selv som hadde fullført den påbegynte erobringen av Kina. Det klarte han nettopp fordi han tok i bruk kinesisk våpenteknologi som artilleri og beleiringsmaski­ner. Kublai Khans historie om de mongolske erobrerne som be­undret og tok til seg så mye av kinesisk kultur og samfunnsliv at de nesten kan regnes som bare nok et kinesisk dynasti, skulle senere gjenta seg med Qing-dynastiet. Augusto Pinochet var i utgangspunktet den minst ivrige av de fire lederne for det chilen­ske statskuppet i 1973, men tok til seg stadig mer makt i forsøket på å redde den chilenske økono­mien ved hjelp av en gjeng Milton Friedman-inspirerte økonomer kalt the Chicago Boys . Dette førte til konflikter med den mer fascistiske general Gustavo Leigh som var en tilhenger av statlig styrt økonomi, hvilket Pinochet mente ikke var så forskjellig fra sosialismen de egentlig skulle bekjempe. Det endte med at Leigh ble presset ut av juntaen, og nå president Pinochet sto fritt til å innføre frie markeder. Han utpekte flere utdannede økonomer til viktige stillinger, og ga dem ganske frie tøyler: Milton Friedman forteller at den ene gangen han møtte Pinochet, var Pinochet mer interessert i å høre Friedmans meninger og anbefalinger enn å snakke om sine meninger og politikk. Chile opplevde en enorm økonomisk vekst Friedman kalte “det Chil­enske Mirakelet”, som han også mente bidro til at Pinochet til sist måtte trekke seg og demokratiet gjeninnført. Flere av militærdik­taturets reformer har blitt opprettholdt og videreført av Chiles demokratiske regjeringer, inklud­ert de venstrevridde.

Det vil ikke si at alle som søker kunnskap for kunnskapens egen skyld er noen unyttige ar­rogante åndssnobber; man må tenke stort før man kan omsette det til praksis. Man vet aldri hvilke hypoteser som stemmer, hvilke ideer som lar seg gjennom­føre eller hvilke konstruksjoner som holder før man gjør noe for å finne det ut. Tenk bare på alle slags mulige kombinasjoner av materialer og stoffer som har blitt prøvd og brukt som glødetråd i lyspærer opp gjennom tidene. Charles Goodyear strevde lenge med å lage en gummi som ikke smeltet i sommervarmen, men først da han i frustrasjon og skuf­felse kastet sitt siste mislykkete eksperiment (en blanding av rågummi og sulfur) mot en varme­ovn hvor blandingen ble liggende å steke, oppdaget han at slagget som ble igjen var nettopp den vulkaniserte gummien han lette etter. Å bli for fornøyd og selvsik­ker i det man allerede vet og har oppnådd er en farlig tankegangen som kan og har fått fatale kon­sekvenser. De gamle grekerne var ganske nær en industriell revo­lusjon blant annet takket være Heron av Alexandria som oppfant både dampmaskinen og vind­kraft, men på grunn av tilgang til slaver og fokus på de “større sannheter” ble disse oppfinnelse ansett som ren gimmick og kun brukt til leketøy. Oppfinnelsenes fulle potensial ble realisert først over 1500 år senere, da indus­trialisering faktisk spilte en rolle i avskaffelsen av slaveriet. Som allerede vært inne på, Kina var kanskje oldtidens og middelalde­rens mest teknologisk avanserte sivilisasjon, og kinesiske opp-dagere og handelsreisende seilte langt nedover Afrika og skal etter sigende ha oppdaget både Ameri­ka og Australia. Overbevist om sin overlegenhet og sitt forsprang var ikke kineserne særlig åpne for impulser utenfra, hvilket førte til en stagnasjon av innovasjon og en slutt på alle ekspedisjoner da man mente det ikke fantes noe av interesse utenfor Kina. Resultatet var at Kina ble kraftig forbigått på 1600-tallet og forble en bakevje frem til Maos død.

Tegn Muhammed ‘10

a.k.a. Hadde noen vært ute etter Lars Vilks fordi ‘kunsten’ hans suger hardt nok til å få en tennisball gjennom en hageslange – og kun derfor – ville jeg helhjertet blitt med på hatkampanjen!

[Tjueførste snek seg innpå meg mens jeg skrev. Jaja, bildet ble tegnet den tyvende]

Jaja, så ble det da tyvende mai, og tid for å støtte opp om ytringsfriheten til… ja, jeg vil helst gjøre det for ytringsfriheten alene, og hvis det absolutt skal knyttes til et navn foretrekker jeg å late som det er Kurt Westergaard. Grunnen er at jeg ikke deltok på den “jeg er Kurt Westergaard”-greia (selv om jeg allerede på det tidspunkt allerede var litt Westergaard); pluss at hans tegning gir i hvert fall en slags mening, i motsetning til Vilks skriblerier og homseporno som gir meg altfor sterke assosiasjoner til Piss Christ og lignende “sjokk-blasfemi” til å ta seriøst. Jeg er helt med på at ytringsfriheten er truet og greier, men når det gjelder Vilks… det er jo klart han skal ha lov til å ytre seg uten å bli forfulgt for det, men han er så jævli’ kjedelig og smakløs at jeg ikke kan hjelpe for at jeg finner en viss sadistisk glede i tanken på at får det han fortjener – en “fortjeneste” som her må forståes logisk og ikke moralskt. Jeg hadde det litt det samme med Otto Jespersen; det var ikke det at det var bare ufølsomt og slemt (det var) eller at han burde straffeforfølges for det (han burde ikke), men rett og slett så umorsomt og platt at noen burde gitt ham i hvert fall et lite hint lenge før dette. Et enkelt “finn frem karakterene dine igjen eller slutt å stjele skjermtid fra de faktisk morsomme” hadde holdt. Jespersen ville ikke hatt en Ari om man så hadde dyppet ham i sirup og kledd ham i marsipan; heller en Jespersen ville jeg hatt en… en… måke (de er en naturlig del av sommerens bilde, og man tenker ikke mye på dem, hverken med hat eller kjærlighet).

Westergaard: det ser i hvert fall ut som noe.

At jeg allikevel velger å hedre denne “høytiden” – som opprinnelig ble stiftet på grunn av South Park, men gjort aktuell av Vilks – er rett og slett at jeg har lyst til å vise hvordan det skal gjøres, ved å la meg inspirere av en nylig bortgått kunstner som faktisk er verdt å ta vare på. NB: jeg kan egentlig ikke tegne, så ikke forvent at det vil være anatomisk korrekt… eller anatomisk konsekvent.

 Ja, det er Aisha til venstre, og ja; de står på en korsfarer (som kom 300 år senere, som igjen er 300 år eldre enn rustingsdesignet jeg brukte; jeg vet), en halshugd jøde, en paganistisk araber, en hest jeg inbiller meg tilhørte en mongol eller annet steppefolk, og de strekene skal forestille en knekt kinesisk hellebard.

En triumferende og mandig Muhammed… du tenker dette er litt vel positivt (selv om jeg regner med du heller finner denne forherligelsen av vold forekastelig og… vel, typisk islamsk). I forbindelse med min forrige Muhammed-tegning (som heller ikke var særlig frekk) hintet jeg om hvor kult det hadde vært å gjøre en Muhammed-tegning Barbarian-style. Og jeg bestemte meg da jeg fikk vite at fantasy-kunstneren fremfor noen – Frank Frazetta – endelig fikk fred tiende mai. Jeg mener fremdeles at noen som behersker denne stilarten burde lage et slikt portrett, uansett om det er seriøst eller ironisk ment. Kommer “tilslørt ansikt”-tradisjonen i veien, finnes det presedens da både Frazettas egen Death Dealer og maskoten Frazetta-inspirerte Ken Kelly skapte for power metal-bandet Manowar er litt “sjenerte” for å si det sånn.

… Er det en halvmåne han har i hånden..?

Via Kelly og platecovrene han lagde for flere band – inkludert Rainbow – kommer vi inn på den andre kunstneren som får meg til å utbryte “Hvorfor tok de ikke Vilks istedet?!”: 16. mai måtte dessverre Ronnie James Dio gi tapt for kreften. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke har hørt så plagsomt mye og er slett ingen fan, kom det som et sjokk, da jeg trodde Dio var en av disse tilsynelatende udødelige rockedinosaurene. Både Lemmy og Ozzy Osbourne er jo ved god tålelig helse, og nesten nitti år gamle Christopher Lee har gått hen og blitt metalhead.

“You shed the blood of WHICH men, again?” . Men ingen grunn til bekymring; i motsetning til den jevne korsfarer anti-jihadist er disse gutta så mandige at de knuller damplokomotiv.

Hvis du gjetter på at dette er enda en opptakt til innlegget hvor jeg sier at til tider virker det som høyresiden i den såkalte “kulturkampen” er like store utopi-hippier og intellektuelle blow-hards som venstresiden, gi deg selv en kake. De helhetlige kulturene og andre forhold kommer jeg til da, men selv i kunsten virker det som anti-jihadistene egentlig bare har gitt opp. Ta for eksempel Saxon-låta jeg tok med i siste innlegg; komponistene mente kanskje ikke noe med det, men jeg kjenner mer macho kamplyst når jeg hører den enn når jeg hører nasjonal-romantikken Document serverer. Eller Christopher Lee-videoen jeg lenket til tidligere her; en metal-musical om Karl den Store, med tekstlinjer som “I shed the blood of Saxon men”. Det er jo tøft og mandigt. Så mandigt at det er ikke til å unngå at farfaren han – Karl Martell – har et innlegg med direktelink fra forsiden hos Gates of Vienna, men linjer som “I shed the blood of Musulmen”. Hmph, ikke det nei, er han som franker altfor “dago”? Jeg legger merke til at det finnes direkte link til et slikt innlegg om en tapper blond og blåøyd danske som kjempet med Karl Martell ved Poitiers… som vi ikke vet en dritt om, utover at han sloss ved Poitiers… og var dansk. Det peker jo… en viss retning. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om Fjordmannen, men ærlig talt; en Vigrider ville funnet seg noe litt kulere og mer norrønt som pseudonym. Hvor er Varg når vi trenger ham?

 Hvis Muhammed var the Prophet of Doo\m/, betyr det at han tilba Christina Ricci? Denne anti-jihad symbolikken er så forvirrende.

Er det noen som skal ha ros – utover det at anti-jihadister så godt som alltid er trofaste venner av Israel (med enkelte ekle unntak) – er det Anti-Jihad Norge. På tross av hva jeg tidligere har skrevet, skal han/hun/de ha for å ha valgt et rett-frem og upretensiøst blogg- og brukernavn. Vedkommende har også en herlig antiutopisk holdning med upatriotiske tendenser (til tider litt i overkant pessimistisk etter min smak), og en godt mulig nødvendig – om for øyeblikket feilrettet – blodtørst (lurt å vinne krigen før vi begynner med oppgjøret?). Skal det pekes på en blemme derfra i kunst-og-kultur-sammenhengen, må det være omtalen av filmen El Cid. Godt mulig filmen ble laget i mindre PK tider, men da er det virkelig verdt å tenke over hvorfor de “innfødte”/lokale spanske muslimene ble fremstilt som “good guys”. Et bedre eksempel hadde vært en annen Heston-film; Khartoum, hvor fienden i tillegg er islamistiske fanatikere og ikke bare en utenlandsk erobringshær. I det hele tatt ville jeg blitt forbauset om ikke mange av konfliktene “vi” idealistiske og moderne mennesker liker å tenke som kulturkamp og sivilisasjonskrig i virkeligheten er rene maktkamper motivert av grådighet og ærgjerrighet (riktignok mellom kulturer og sivilisasjoner, uten at det er hovedgrunnen).

I denne Dio-låta er dragen en metafor for det moderne teknokratiet, men hvorfor ikke hijacke sangen og redefinere dragen om til venstrevridde akademikere i sine elfenbenstårn hvor de dyrker en lignende “vitenskapsfetisj”. Eller sanger fra Manowar, Iced Earth, Toby Keith, Charlie Daniels Band, Ray Stevens og andre veteran-musikere som skrev eller dedikerte sanger til 9/11 og krigen mot terror, eller bare la en gammel visesanger komme med sine fem cent. Det finnes faktisk en mellomting mellom det å ha en symbolbruk så gammel at den ikke så lett lar seg “direkte oversette” til nåtiden, og det å uhemmet hoppe på siste fad innen TV, film eller musikk. Spesiell ris går til 300, som havner i begge ytterpunktene.

TV2 trosser truslene…

[… eller så er det bare at ingen ser på TV2 Zebra, og de vet det… seriøst, åssen ellers skal man kunne forklare at Sledge Hammer ikke er blitt folkehelt.]

Grunnen til at ingen reagerte da er at før 9/11 brydde ingen seg om muslimsk terrorisme… de drepte jo bare jøder…

Etter at Stone & Parker ikke våget å ikke direkte vise Muhammed i Profetens siste “opptreden” i South Park, og allikevel blitt “advart” for det, har pre-9/11 episoden Super Best Friends – hvor Muhammed dukker opp usensurert – blitt fjernet fra web-TVen til South Park Studios.  Det fikk meg til å lure på om TV2 Zebra ville sende SBF når den tid kom i deres pågående og gjentagende reruns av South Park. Da episoden ble vist i går (27. april) på TV2 Zebra, begynte jeg å lure. En kjapp sjekk avslørte at den ble vist på plassen i serien den hører hjemme, så en subtil støtteerklæring er ikke eneste mulige forklaring. Alternativene er at programansvarlig enten: oppdaget at SBF sto for tur og bestemte seg for å ikke la seg true; ikke har oversikten fra episode til episode og SBF da automatisk glapp i gjennom en eventuell sensur; eller lot ikke oppstyret påvirke seg på hverken den ene eller andre måten, på fagspråket “ga faen”.

Å “gi faen” – på tross av sine assosiasjoner til egoisme – ikke et så galt prinsipp. Spesielt i en tid enhver og hans tante absolutt skal mene noe om islam, homofili, katolisisme, amerikansk innenrikspolitikk, noe som skjedde for 90 år siden, en relativt tam konflikt innerst i Middelhavet, Harald Eias Hjernevask og kjendisers sexliv, kan det å “gi faen” være en bedre vei mot toleranse og individuell frihet enn “blødende hjerter” og idealisme. Det vil jeg komme tilbake til senere i et mer gjennomtenkt og inngående innlegg; hovedpoenget her var bare å få oppdatert før neste måned, og jeg synes bare at det var så underholdende at SBF ble sendt akkurat nå. Imens kan dere sjekke ut en herlig blodharry fanvideo:

“WHO DARES BATTLE THE SARACEN?!”. Ihvertfall ikke pysene som tar navn etter beryktede fiender av islam… og så begynner å BLOGGE… om en FISK.

“Jeg er ikke antisemittisk, men…

… støtter utryddelse av jødene!”

Etter at Aftonbladet trykket en artikkel av Donald Boström som anklaget det israelske forsvaret for å stjele organer fra døde palestinere, har den israelske regjeringen kommet med anklager om antisemittisme mot Sverige, med et ekstra stikk imot Norges feiring av Hamsun fra Avidgor Lieberman. Ikke uventet har det her hjemme ført til de vanlige utsagnene om at antizionisme ikke er det samme som antisemittisme og at å hyle opp om antisemittisme for hver minste kritikk vil til slutt hule ut begrepet og gjøre det meningsløst. Selv har jeg hørt så uendelig mye kritikk av Israel enten starte med eller bli etterfulgt av “det er ikke antisemittisk å kritisere Israel” uten at noen har nevnt jødehat – en gang har jeg til og med hørt det etter å ha snakket om antisemittisme uten å nevne Israel – at jeg synes det etterhvert begynner å like uthulet som “jeg er ikke rasist, men…” – hører man noe som starter med det vet man at det som kommer vil være rasistisk.

 Og Marver lurer på hvorfor de kaller oss antisemitter? Tatt fra den nå stengte diskusjonen fra denne artikkelen (trykk på bildet for større versjon)

Selv om kanskje allerede har forstått at poenget med denne posten er å peke på den iboende antisemittismen i mye av kritikk av Israel, vil jeg gjøre det klart at jeg fremdeles anerkjenner et skille mellom “ekte jødehat” og anti-zionisme. Det er fordi det skumle med den moderne anti-zionismen er nettopp det at dens tilhengere ikke ser ut til å innse hva slags røtter og implikasjoner det har, og hvilke krefter det støtter med sine ord og handlinger. Ubevist antisemittisme, rett og slett.

Jeg skjønner nå hvorfor så mange ikke så forskjell på konkuransen dette bildet ble hentet fra og den iranske orginalen. Poe’s Law in action.

Saken som fikk ting til å koke denne gangen handler om jøder som drakk blodet fra små barn… OK, egentlig ikke, men en person – spesielt en kulturredaktør – burde klare å se parallellene, eller i det minste kjenne til de gamle ryktene. I stedet får vi den gamle visen om at Israel syter eller – på tross av at selve premisset i tillegg til å være konspiratorisk er motbevist og Boström selv innrømmer at han aldri har hatt bevis – mener at det burde settes i gang etterforskning, ofte med den begrunnelse at Israels krav om sensur er tegn på at noe må det være som får Israel til å reagere slik.

Noen må ha det inn med teskje.

Når det gjelder forsøket på sensur, er jeg enig i det Eirik “Kapitalismus” Løkke i at Israel – det eneste demokratiet i Midtøsten – burde være klar over at Sverige har fri presse og ikke kommer til å beklage det. Nettopp av den grunn spurte ikke Benjamin Netanyahu etter “an apology, we're asking for their condemnation,”. Med andre ord; Netanyahu sa aldri “vi krever at dere straffeforfølger Aftonbladets redaksjon”, men “siden dere faktisk har fri presse, betyr det at dere ikke er enige i det tullet Aftonbladet trykte, ikke sant?”. Men selv noe så enkelt som dette mener Sveriges utenriksminister Carl Bildt er å gå på akkord med ytringsfriheten – på tross av helt andre holdninger under karikaturstriden – og serverer standard hult vås om at den svenske regjeringen er veldig mot jødehat, Israel, politikk, religion og sånt. Sveriges ambassadør i Tel Aviv som ikke var snau med å gi israelerne det de ønsket fikk ganske kjapt fjernet sitt brev fra ambassadens hjemmesider, mens Sveriges justiskansler mener Israels forespørsel er godt innenfor svensk lov. Dette burde være nok til å vise at konflikten ikke dreier seg om et prinsippfast Sverige versus et Israel med urimelige krav. At en klok og fornuftig kar som Løkke avfeier denne saken som nettopp det – han omtaler for eksempel selve blod-anklagen kun som “noe den israelske regjering ikke liker” – gjør ham til et interresant tilfelle jeg vil komme tilbake senere.

Aksel skjønner tydligvis ikke at Aftonbladet like gjerne kunne anklaget jødene for å drepe Jesus.

Jeg må riktignok innrømme at det virker som det er å dra inn den norske feiringen av Hamsun som Løkke virkelig synes er syt fra Israel, en oppfatning han deler med mer overbeviste Israelvenner som Aksel “frydonomics” Fridstrøm og Halvor Sevatdal. På overflaten kan det virke greit; “ja, den store forfatteren vår hadde dessverre noen negative sider, get over it!”, men hvis man tenker litt kommer man nok på at for jøder var nazister mer en noen som tilfeldigvis var på feil side under krigen. Og ja, jeg mener “tilfeldigvis”; her argumenteres det for at Max Manus ville sloss på tysk side hadde bare britene vært litt tidligere ute, og det burde være hevet over enhver tvil at det i hvert fall hadde stemt i tilfellet Erik Gjems-Onstad (Gunnar “Kjartan” Sønsteby virker dog som en rimelig overbevist anti-nazist). Hamsun og Vidkun Quisling huskes som svikere på tross av at termen “nazist” betyr at man kanskje er litt vel mye begeistret for landet sitt. De få nordmenn som er motstandere av Hamsun-hyllester tar et aktivt anti-nazistisk synspunkt, ikke et nasjonalistisk et, og – ærlig talt – å hjelpe Ukraina i hungersnød og å være Senterpartiets største (og eneste) forsvarminister må da være bedre enn å vinne en litteraturpris. For Norge ville ikke det Tredje Rikets eventuelle seier være noen stor ulykke sammenlignet med skjebnen til nettopp jødene; for jødene betydde nazismen død, utslettelse og utryddelse. Og selv om det vi vil omtale som nasjonal-sosialisme kanskje er så godt som død og begravet, har den intenderte, bevisste antisemittismen overlevd nazismen, slik den er eldre enn nazismen.

Nettopp derfor er det ikke rart at jøder – i hvert fall ikke-norske jøder – kan få ekle assossiasjoner av feiring av en nazist, spesielt med tanke på at Israel er omgitt av naboer som gjerne har som uttalt mål å utslette Israel. Ikke sjeldent kan man lese kommentarer som “jødene tror at på grunn av Holocaust er de fritatt for kritikk”, som forbindelse med at Avidgor Lieberman har sagt at bildet over skulle henges opp i alle israelske ambassader. Israel kan riktignok sies å bruke Holocaust aktivt; ikke for sympati, men som empiri. Når vi her i Europa hører “jo-ho, vi har lov til det så, fordi dere prøvde å utrydde oss, slemminger,” burde vi kanskje heller oppfatte “vel, husker dere da dere prøvde å utrydde oss, og før det da dere bare var generellt ugreie, og før det da dere torturerte oss for å finne ut om vi var ærlige om religionen vår, og før det da dere tvangskonverte oss til å begynne med, og før det da dere jaget oss vekk, og før det da dere anklaget oss for å drepe og spise barn, og før det da dere puttet oss i gettoer? Jo, du forstår at de nye naboene våre har lissom overtatt den greia”. Og her kommer vi virkelig inn på hvorfor kritikk av Israel kan ha en antisemittisk effekt, selv om det ikke er intendert slik; når man rett og slett sier at Israel ikke skal forsvare seg, er det selvsagt at man støtter Israels fiender. Og ikke kom her å si “selvsagt har Israel rett til å forsvare seg, men måten de gjør det på er uakseptabel/de må være proposjonale”; en ting er at man allerede har forlatt den virkeligheten med mindre man kan konkretisere hva som ville vært akseptabelt eller hva man mener med proposjonalt. En annen ting er at Israel er så tilbakeholdne at det er latterlig. Under Cast Lead døde 1 300 gazanere ut av 1,4 millioner innbyggere på Gaza-stripen, ved Dresden døde det 25 000 – 35 000 ut av 642 000 innbyggere pluss opptil 200 000 flyktninger. La oss for enkelhets skyld si at tallene er 1 500 av 1,5 millioner og 30 000 av 750 000. Bare i rene tall var altså Dresden 20 ganger verre. Regner vi med at det var dobbelt så mange i Gaza, er vi oppe i 40 ganger så ille. Og Cast Lead var spredt utover tre uker, skjedde Dresden på tre dager. Selv om debatten fremdeles går om hvorvidt Dresden var nødvendig eller en krigsforbrytelse, er å omtale det som folkemord forbeholdt holocaust-benektere. Den “åpenbare grusomheten” på Gaza derimot skal liksom bevise at jødene ikke har lært noe av Holocaust og nå driver de selv med folkemord. Hvis dette skal forestille folkemord, må jeg si meg enig; jødene har ikke lært noe av Holocaust. Med slike evner i dreping er det ikke rart Jesus kom tilbake etter tre dager.

Dette kartet beviser Israels Lebensrum-politikk på samme måte som dette beviser at polske provokasjoner startet WWII.

Som dere ser gjelder det visst forskjellige regler for jøder. Storbritannia kan øyensynlig blande seg inn i saker på kontinentet og bli anerkjent for å ha bekjempet et ondskapsfullt regime. Israel kan knapt forsvare seg selv uten å bli sammenlignet med det samme regimet.  Bygge mur for å stanse selvmordsbombere? Det er apaltheid apartheid. Derfor skal Israel boikottes. Israel skal boikottes økonomisk, kulturelt, akademisk og diplomatisk, mens det skal investeres i Turkmenistan, vi klarte ikke engang å holde kongen borte fra OL i Beijing og Jonas Gahr-Støre deltok på Durban II. Norge gir u-hjelp til palestinerne vi ikke kan være helt sikker på hva går til, men frivillig sektor rettet mot Israel blir forsøkt kvelt. Egypt holder grensen mot Gaza like stengt som Israel, men det er påfallende stille angående det. Bloggen Norway, Israel and the Jews er full av eksempler på at det tydligvis er andre regler som gjelder for Israel og jødene.

Det som kanskje mest av alt kjennetegner det jødiske folk er den jødiske religionen. At den da blir flittig brukt i kritikk av Israel burde være signal nok om at hvis det ikke er regelrett jødehat ute å går, i hvert fall [ubeviste?] undertoner av det og en god del fordommer og ignoranser. For eksempel hører jeg ofte at “de tror de har rett på landet bare på grunn av den boken deres”. Vel, en ting er at de orginale zionistene var ganske så sekulære av seg, dagens Israel er også ganske sekulært sammenlignet med sine naboer. Israelere som faktisk bruker religion som begrunnelse for ekspansjon er et mindretall ekstremt religiøse settlere, som for alt jeg vet kan være et mindretall sammenlignet med de sekulære ekstremt nasjonalistiske settlerne. Uttrykket “øye for øye, tann for tann” blir brukt med en sarkastisk vri som “moar liek ten eyes for an eye, amirite?” for å spille på det totalt meningsløse argumentet om proposjonalitet. I tillegg til at det ikke er en selvfølge at den svake part alltid har rett, er uttrykket tatt ut fra sammenhengen; det handler absolutt ikke om hevn, men om erstatningsrett. Uttrykket “Guds utvalgte folk” blir hevdet å være grunnen til jødisk arroganse og rasisme, på tross av 613 bevis på at det faktisk betyr at Gud setter ekstra strenge krav til jødene. Toppen av anti-judaisme er det – ikke uventet – Jostein  Gaarder som står for (selv om han har gjort seg skyldig i samtlige andre og); i sin beryktede kronikk skrev han at fariseerne drev sionistisk terror og perverterte sin egen religion ved å – hold deg fast nå – faktisk holde på den på tross av en tilfeldig snekker som snakket om kjærlighet og ble guddom i en ny religion. Selv Ann Coulter klarte å holde begrepene “jødedom” og “kristendom” rett i munnen da hun snakket om å “prefeksjonere” jødene.

Inspirert av Tankekorset har jeg og bestemt meg for å legge til en sang i hvert innlegg. I motsetning til ham har jeg – påvirket av diverse “emosjonelle” blogger – ment det som et slags tematisk soundtrack.

La oss se i speilet

En VG-blogger melder om enda et groteskt æresdrap som har skjedd i Iran. En jente har blitt voldtatt av eksmannen til sin søster. For å gjenopprette familiens ære hevdet offerets far at enten han eller hun måtte dø. Etter diskusjoner sa datteren at det fikk bli henne. På grunn av irans pseudo-islamske lover vil faren bli straffet mildt, fordi det var for familiens "ære". Offeret gikk jo med på det selv, så kan det sies å være et slags hara-kiri? Som folk flest vil jeg si "så absolutt ikke". Hun ble presset både av samfunnet og familien, og vi skjønner hva slags "argumenter" faren hennes brukte. Dette var ikke noe hun valgte selv, og flere (inkludert mer oppegående muslimer) hevder Allah vil gledelig la morderen grille i det hinsidige. Noe sånt ville aldri skjedd her i Norge.
På den annen side, hvem velger å avslutte sitt eget liv? Det er som regel et press for får noen til å ta dette siste ekstreme skritt. Samuraien skammer seg over vanæren han har bragt klanen. Den franske skoleeleven føler utilstrekkelighet og frykt for fremtiden. Tore Tønne erfarte hvordan pressen fikk navnet sitt. Det følelsesmessige neglisjerte metallhuet overfortolker de eneste heltene han har. Roy Sullivan fordi han syv ganger kom relativt bra fra noe ingen er ment å overleve, men ikke fikk det alle trenger. Den nihilistiske gotheren tror hun forstår hvor mye hun egentlig er verdt. Den lidende orker bare ikke mer. Og en 17 år gammel voldtatt iransk jente ble fortalt hun kom aldri kom til å være noe mer enn en hore i samfunnets øyne.
Når noe så grusomt først skjer spør man seg ofte "hvorfor valgte vedkommende denne utveien?", sjeldent "hvorfor feilet de andre løsningene?". Hvis det er en ung person skal foreldrene visstnok spørre "hvorfor sa du ikke noe til oss?", ikke "hvorfor hørte vi ikke på deg?". Politiet konkluderer slike saker så snart dødsårsaken er kjent, uten å be PP-tjenesten sjekke bakgrunnen. Og om offeret er i stand til å forklare det selv vil neppe noen stilles til ansvar med mindre never eller genitalier ble reist, og selv da er det et helvete å bevise. Voldtekt er fremdeles voldtekt selv om offeret ikke tør å vise at man ikke ønsker det; hvorfor er det mer straffbart å ha sex med noens kropp - men ikke sjel - uten å vite det enn å drepe noens sjel - men ikke kropp - uten å vite det?

Om jeg er bitter? Hvordan det..?

Mer merkelig heltedyrking fra RU

Folkene hos RU har igjen valgt en litt merkelig Ukas Helt, nemlig det nye ungdomsopprøret som nå (igjen) skjer i Frankrike. Altså, Lenin ga i hvertfall uttrykk for hva han ønsket med volden sin, og forsøkte å bevege Sovjetunionen i den retningen. I tillegg er han død, og kan så i måte sies å leve hovedsakelig som en idé eller ideal, akkurat som Che.
Opprørerne derimot, er en annen sak. Intellektuelle og raddiser kan kan mase så mye de vil om undertrykking, trakassering og EU-kapitalisme. Jeg kan bare ikke forstå hvordan sette fyr på biler, knuse butikkvinduer og skremme eldre menn skal hjelpe noe som helst på situasjonen, bortsett fra å tvinge makthaverne til å gi dem goder de strengt tatt ikke lenger fortjener, bare for å holde ungdommene i ro.
Både Gandhi og Martin Luther King hadde gode grunner til å ikke være fornøyde, men "angrep" problemet på en helt annen måte. Hva slags argumenter Martin King hadde for ikke-vold, vet jeg ikke, men de må ha vært overbevisende ettersom Charlton Heston så vidt jeg vet ikke skjøt en eneste Klansmann under borgerrettskampene (dog, hvilken avis hadde giddet å skrevet om det?).

Er ikke psykisk mishandling ille lenger?

Mild fysisk avstraffelse må aksepteres
Carl Ivar har vært ute og slengt igjen, og får ikke uventet en del kritikk. Nå mener han at det må tillates fysisk avstraffelse i hjemmet. Av barn da, ikke koner. Personlig er jeg helt enig; klarer ikke barna å tilpasse seg samfunnets normer, burde en ENKEL klaps eller et par slag på rumpa være helt på sin plass. Ikke ved førstegangsforseelse hos små barn da, selvsagt. Da er det jo en ypperlig mulighet til å forklare reglene for barnet, uten bruk av vold.

Men meninger fra både øst og vest kommer som vanlig inn i kommentarfeltet hos dagbladet, og det som skremmer meg er at mange ikke ser ut til å skjønne forskjellen mellom legitim* fysisk avstraffelse og REGELRETT mishandling (både psykisk og fysisk). Som vanlig er det folk som snakker rett fra levra, pseudo-intellektuelle som driver med statistikk og forskningsrapporter, og tilogmed et par som snakker av egen erfaring. Den ene av disse, som tydelig var den som delte mest av seg selv, var noen som gikk under navnet Frustrert Frue. Hun drev og snakket om hvor fælt det var å bli hele tiden slått og straffet fysisk. Nå skrev hun ikke HVA og HVOR MYE galt hun gjorde, men hennes vitnemål er rett og slett ikke relevant i denne diskusjonen.
Hun ble nemlig ikke FYSISK AVSTRAFFET, hun ble regelrett MISHANDLET, både fysisk og psykisk. Alle som snakker mot fysisk avstraffelse, drev og snakket om skamfølelsen, ikke smerten. Så, å bli forklart hvorfor man er et mindreverdig individ, et misfoster og ingen rett til å være deg selv (uten vold, selvsagt) er ikke ydmykende da?
Kan vel like gjerne si det nå; jeg har blitt (psykisk) mishandlet gjennom flere år. Og jeg har kjent ydmykelse, som jeg vil anta er like sterk som et klaps på kinnet eller ørefik. Vent litt, jeg har faktisk fått et par av de, og vet du hva som gjorde vondt? Grunnen til at jeg ble slått, ikke at jeg BLE slått. Jeg vet ikke om jeg synes syns på folk som blir slått av foreldrene sine; de har jo i hvertfall noe å slå i bordet med hos Barnevernet.


*Ja jeg vet ALL fysisk avstraffelse av barn er ansett som mishandling, men la oss late som forslaget til Carl Ivar gikk igjennom, eller at det er en virkelig ille drittunge.

OPPDATERT: Ser på tablod om dette temaet. Tor-Erling Staff ER SÅ KUL.

Må kle seg ut for å blogge på Cuba.
Men i Connaught da... da er det vel neppe særlig lurt å utbasunere navnet og alderen hennes. Riktig nok er det flere som driver slik (og neppe sannsynlig at Fidel leser VG), men allikevel, det er ikke god nok grunn til å risikere livet hennes slik.
Jævla kommunistblekke som løper Castros ærrend slik.

Burde vel kanskje lese ferdig avisene for jeg blogger om sakene slik, men... kan ikke risikere at inntrykket går over/glemmes.