KIM-Magasinet: Jakten på kunnskap

Den andre utgaven av KIM-Magasinet med bidrag av yours truly har kommet ut, og kan leses her. Tidligere og framtidige utgaver av KIM-Magasinet kan man som vanlig finne her.

Jakten på kunnskap

Kunnskap er merkelig handelsvare. Hvis du selger en diamant, gir du fra deg diamanten og får penger igjen. Er det en god handel, tjener du på den - ti, kanskje tyve prosent. Men slik er det ikke med kunnskap. Bytter du kunnskap, gir du fra deg kunnskap og får kunnskap igjen. Men du beholder likevel den kunnskapen du gir fra deg. Kunnskap kan deles - man blir ikke dummere fordi man lærer bort noe til andre. Edelstener må du gi fra deg, de kan du ikke dele med kjøperen uten at verdien blir mindre. Men kunnskap kan alltid deles, og likevel beholde sin opprinnelige verdi. Om du bytter til deg kunnskap, tjener du ikke bare noen få prosent - du får igjen det dobbelte, kanskje det mangedobbelte.

Jon Bing, Tanz - Gåtenes planet

Å være nysgjerrig betyr at man vet det er noe man ikke har peiling på, men er veldig inter­essert i å finne ut av det. Selve ordet inneholder jo “ny-”, som i at man ønsker å lære noe nytt. Og det slutter med “-gjerrig”, som på tross av å være feil ord i denne sammenhengen gir assosiasjoner til at det er noe man vil ha, og gjerne mye av det. Kanskje nys­grådighet hadde vært et bedre ord.

De fleste kjenner nok til De Vises Stein, den legendariske substansen som kan forvandle bly til gull og er en sentral in­grediens i eliksirer som gir evig liv. Som vi har sett i både Skrue McDuck og Harry Potter er det både vel og bra, men det er bare to av egenskapene De Vises Stein tradisjonelt har blitt tillagt. Visstnok skal Steinen også brukes til å skape diamanter og juveler ut av vanlige krystaller, lamper som brenner evig, gjenopplive døde planter og til og med skape liv i form av golemer og homunculi (“kunstig fremstilte” mennesker, for eksempel Frankensteins mon­ster). De Vises Stein kunne gjøre alt dette fordi den var en del av “den første materien” som var til før verden ble skapt, altså en konsentrasjon av urstoffet som alle ting i utgangspunktet består av. Populær-kulturen gjør faktisk en grov bommert når den henger seg opp i å lage gull; grunnen til at de gamle alkymistene jaktet på De Vises Stein var ikke alt den kunne brukes til, men fordi å avdekke dens hemmeligheter ville gi svar på store spørsmål om Livet, Universet og Alt Mulig. Når man hadde den kunnskapen ville ikke de konkrete bruksområdene til De Vises Stein bare være mulige, men også trivielle.

Necessity is the Mother of Inven­tion (“Behov er alle oppfinnelsers mor”) sier et ordspråk, men selv om mange oppfinnelser er gjort av anonyme ingeniører, sleipe luringer og improviserende bondetamper, er det ikke alle av de store tenkerne som vi kjenner ved navn som hadde noen egen­tlig grunn til å gjøre de studiene og oppdagelsene de gjorde. Gan­ske mange var rett og slett bare nysgjerrige, eller søkte kunnskap for kunnskapens skyld. De mest kjente av de klassiske greske filosofene (Sokrates, Platon, Aristoteles) var ute etter å forstå verden og naturen som del av søken etter en høyere sannhet, som kanskje kan unnskylde at de enten var totalt på jordet eller brukte sine tanker til å promo­tere en heller utopisk (og til tider totalitær) samfunnsmodell. Isaac Newton er mest kjent for tyngdeloven, men var mest stolt av sitt arbeid innen alkymi, og som en dypt religiøs mann var selv det han gjorde innen matematikk og fysikk for å forstå naturen nettopp fordi han ville vise at han satte pris på Skaperverket. Rene Descartes er mest kjent for sin filosofi Cogito, Ergo Sum (“jeg tenker, altså er jeg”), men bidro enormt til matematikken, og prøvde å bevise Guds eksistens ved logikk.

Kunnskap som ressurs og de fremskrittene man gjør gjen­nom den blir ofte sett på som et udelt gode; det er ikke tilfeldig at idealisme og samfunnsen­gasjement står sterkt i univer­sitetsmiljøene, og det er ofte spesifikt studenter og skolelever som blir dratt frem når man snak­ker om ungdommen som “vår fremtid”. Det er nok også en god del ungdommelig overmot og naivitet inn i bildet, og kanskje det er noe i stereotypen om de overbeskyttede og bortskjemte studenter og akademikere i sine elfenbenstårn. Men i alle fall er det en utbredt oppfatning at alt moderne er bra (“... gjøre frem­skritt”, “vi lever faktisk i 2012!”) og alt gammeldags er dårlig (“primitive tanker”, “middelalder­ske holdninger”), og at kunnskap er et sikkert middel i kampen mot undertrykkelse og diktatur. Når sant skal sies var både Nazi- Tyskland og Sovjetunionen langt frempå når det gjaldt teknologi og ingeniørkunst, både for de praktiske bruksområdene og ren prestisje. Tyske forskere som etter krigen ble “snappet opp” av USA og Sovjet bidro enormt til romfartsteknologien, og det var faktisk Sovjet som sendte det første mennesket opp i rommet. Selvsagt, alt dette hadde sitt ut­gangspunkt i å lage stadig nye og mer ødeleggende våpen, men det er ikke til å stikke under en stol at mye teknikk utviklet til slike formål har også påvirket og til og med revolusjonert realfagenes sivile sider, ikke bare under den Kalde Krigen, men opp gjennom hele historien.

Når det gjelder samfunnsfagene var ikke akkurat Hitler og Stalin de som oppmuntret til en fri og fruktbar diskusjon, og den forskningen de støttet og lot komme til orde var stort sett sele­ktiv tullevitenskap som de brukte til å “bevise” sine ideologier; altså politiske meninger kamuflert i en faglig språkdrakt. Men selv om tyranni med manglende demokra­ti og ytringsfrihet ofte settes i bås med “politisk korrekt” forskning og kunnskapsløshet, har det fak­tisk eksistert diktatorer som har latt seg styre av forskere og ikke omvendt. Tsar Peter den Store ledet kulturell revolusjon som gjorde Russland til en europeisk supermakt. Han så på Russland som en middelaldersk føydal­stat og ansatte vesteuropeiske rådgivere for å importere opplys­ningstidens rasjonalisme. Hans reformer var så gjennomgripende at adelsmenn som ikke ville gi opp sine tradisjonelle skjegg og klær til fordel for den nye moten kunne vente seg kraftige bøter eller offentlig tvangsbarbering. Historien forteller at Marco Polo besøkte keiseren av Kina, hvilket ikke er feil. Men Kublai Khan var faktisk ikke kineser, men den fullt ut assimilerte sønnesønn av den mongolske erobreren Djengis Khan, og det var Kublai Khan selv som hadde fullført den påbegynte erobringen av Kina. Det klarte han nettopp fordi han tok i bruk kinesisk våpenteknologi som artilleri og beleiringsmaski­ner. Kublai Khans historie om de mongolske erobrerne som be­undret og tok til seg så mye av kinesisk kultur og samfunnsliv at de nesten kan regnes som bare nok et kinesisk dynasti, skulle senere gjenta seg med Qing-dynastiet. Augusto Pinochet var i utgangspunktet den minst ivrige av de fire lederne for det chilen­ske statskuppet i 1973, men tok til seg stadig mer makt i forsøket på å redde den chilenske økono­mien ved hjelp av en gjeng Milton Friedman-inspirerte økonomer kalt the Chicago Boys . Dette førte til konflikter med den mer fascistiske general Gustavo Leigh som var en tilhenger av statlig styrt økonomi, hvilket Pinochet mente ikke var så forskjellig fra sosialismen de egentlig skulle bekjempe. Det endte med at Leigh ble presset ut av juntaen, og nå president Pinochet sto fritt til å innføre frie markeder. Han utpekte flere utdannede økonomer til viktige stillinger, og ga dem ganske frie tøyler: Milton Friedman forteller at den ene gangen han møtte Pinochet, var Pinochet mer interessert i å høre Friedmans meninger og anbefalinger enn å snakke om sine meninger og politikk. Chile opplevde en enorm økonomisk vekst Friedman kalte “det Chil­enske Mirakelet”, som han også mente bidro til at Pinochet til sist måtte trekke seg og demokratiet gjeninnført. Flere av militærdik­taturets reformer har blitt opprettholdt og videreført av Chiles demokratiske regjeringer, inklud­ert de venstrevridde.

Det vil ikke si at alle som søker kunnskap for kunnskapens egen skyld er noen unyttige ar­rogante åndssnobber; man må tenke stort før man kan omsette det til praksis. Man vet aldri hvilke hypoteser som stemmer, hvilke ideer som lar seg gjennom­føre eller hvilke konstruksjoner som holder før man gjør noe for å finne det ut. Tenk bare på alle slags mulige kombinasjoner av materialer og stoffer som har blitt prøvd og brukt som glødetråd i lyspærer opp gjennom tidene. Charles Goodyear strevde lenge med å lage en gummi som ikke smeltet i sommervarmen, men først da han i frustrasjon og skuf­felse kastet sitt siste mislykkete eksperiment (en blanding av rågummi og sulfur) mot en varme­ovn hvor blandingen ble liggende å steke, oppdaget han at slagget som ble igjen var nettopp den vulkaniserte gummien han lette etter. Å bli for fornøyd og selvsik­ker i det man allerede vet og har oppnådd er en farlig tankegangen som kan og har fått fatale kon­sekvenser. De gamle grekerne var ganske nær en industriell revo­lusjon blant annet takket være Heron av Alexandria som oppfant både dampmaskinen og vind­kraft, men på grunn av tilgang til slaver og fokus på de “større sannheter” ble disse oppfinnelse ansett som ren gimmick og kun brukt til leketøy. Oppfinnelsenes fulle potensial ble realisert først over 1500 år senere, da indus­trialisering faktisk spilte en rolle i avskaffelsen av slaveriet. Som allerede vært inne på, Kina var kanskje oldtidens og middelalde­rens mest teknologisk avanserte sivilisasjon, og kinesiske opp-dagere og handelsreisende seilte langt nedover Afrika og skal etter sigende ha oppdaget både Ameri­ka og Australia. Overbevist om sin overlegenhet og sitt forsprang var ikke kineserne særlig åpne for impulser utenfra, hvilket førte til en stagnasjon av innovasjon og en slutt på alle ekspedisjoner da man mente det ikke fantes noe av interesse utenfor Kina. Resultatet var at Kina ble kraftig forbigått på 1600-tallet og forble en bakevje frem til Maos død.

Historieløst indeed!

AntiJihad Norge har lagt ut enda en post som jeg ikke kan la forbli umotsagt. Siden mye av det dreier seg om nøytral historie og ikke deres vanlige dumbfuckery (selv om det er nok av den) kunne jeg kanskje kommentert på selve bloggen deres, men jeg har en mistanke om at de har gått inn for å preke kun for koret og vil slette uvelkomne synspunkt.

Utgangspunktet for posten Historieløs frykt er et litt defatistisk forsvar av datalagrinsdirektivet, P.A.T.R.I.O.T. Act og lignende tiltak i krigen mot terror, spesielt den nye svenske overvåkingsloven¹. Argumentet er at selv om disse tiltakene kan skape et paranoid overvåkningsamfunn, kan det aldri bli like ille som Islam og trekker frem flere eksempler fra historien hvor folk har trodd Islam kunne bli en velsignelse, men endte opp som en større forbannelse enn den opprinnelige trusselen.

Eksemplet som først fikk meg til å reagere var paven som avslo en allianse med Dsjengis Khan mot muslimene fordi han mente mongolene var den største truslen. En ting er at det ikke var i Storkhanens natur å kreve noe mindre enn overgivelse og underkastelse², en annen ting at dette er en enda galere gjenfortelling av legenden om prestekongen Johannes enn den opprinnelige myten: før mongolene kom til Øst-Europa, var europerene kun klar over noen fjerne kriger i øst som gjorde at muslimene måtte nedprioritere krigene i vest, og antok at det var armeene til den mytiske asiatiske kristne prestekongen Johannes som kom til sine vestlige trosbrødres unnsetning. Dette var selvsagt mongolske stammer (både før og etter Djengis Khans forening av det mongolske folk), og brevene "fra prestekongen Johannes" paven mottok  var mest sannsynlig falsknerier sendt fra Europa et sted, enten som propaganda eller å oppmuntre og gi håp til korsfarerne.

AntiJihad Norge nevner også at mongolene til slutt konverterte til Islam, hvilket er sant når det gjelder den øst-europeiske Gylne Horde (ikke overaskende forfedrene til Charles Bronson) etter Storkhanatets fall. At en stor del av imperiets innbyggere fra begynnelsen av var muslimske tyrkere er heller ikke særlig rart, da den eneste religiøse undertrykkelsen under mongolene var forbud mot halal-slakting av hensyn til dyrene (og Dsjengis Khans opprinnelige plan var visstnok å slakte ned samtlige mennesker i den delen av Kina han klarte å erobre; i sannhet den første øko-krigeren). Kalifatet ble riktignok litt irritert over det, og jeg vet ikke om forbudet også ville gjaldt kosher-slakting. På den annen side trengte ikke Dsjengis Khan å holde seg inne med jødene; han hadde allerede Han-kinesere, og beholdte sin sjamanistiske barnetro. Kublai Khan på sin side - som sagt i TV-serien Det var en gang et menneske - "tilba alle de store gudene; Buddha, Allah og Jesus".

Som en advarsel nevner AntiJihad Norge at Islam består mens det mongolske imperium gikk under. De glemmer helt at imperiets sivile sider var både inspirert og sikkert også administrert av kinesere, som - med mindre man er pirkete og hevder at det er Taiwan og ikke Folkerepublikken som er Qin-Shi Huangs arvtagere - nå er på vei til å bli verdens nye supermakt.

De siterer også en anonym anti-islamist kalt Mortran som hevder at islamisme er verre enn både nazisme og kommunisme, da ingen blir ansett som en av de to fra fødselen av eller blir drept hvis man hopper av. Tvedter'n er uenig og hevder alle er født med den kjærligheten til sin egen rase som gjør en nazistisk (jøde-bolsjevikene bare hjernevasker den vekk), og jeg tror man risikerte mer enn beslaglegging av varer over kvoten hvis man forsøkte å ta seg over Berlinmuren fra feil side.

Det som har irritert meg over lang tid med AntiJihad Norges skriverier er forsøket på fremstille Tyrkia som det gamle øst-romerske riket som blir undertrykt av islamistiske ottomaner, og overser glatt kemalismens harde linje til religion, som ofte går over styr (f.eks. forbudet mot religiøse hodeplagg, behandlig av kurderne). Selv om det er noe suspekt over Tyrkias benektelse av at det var et folkemord, ser det ut som selv mainstream media enkelte ganger har glemt at det har skjedd en helt ny statsdannelse i Asia Minor siden slakten av armenerne. Å anklage Republikk Tyrkia for det er like meningsløst som å holde Forbundsrepublikken Tyskland ansvarlig for Holocaust. Det har riktignok også vært krøll i ettertid, men da det ofte har involvert seperatister og gresk militærjunta, er det ikke like lett å legge skylden et bestemt sted. Det tyrkiske militæret anklages for å forstyrre demokratiet (eller var det ochlokratiet?) da de flere ganger har gått til statskupp og nå ønsker å avsette regjeringspartiet AKP. Disse anklagene ville vært lettere å ta seriøst, hadde ikke militæret alltid gitt makten fra seg etter en tid, og for øyeblikket jobber med juridiske - ikke militære - metoder å avsette regjeringen på. At AKP på er omtrent like skumle som KrF får være en annen sak.

På et vis kan man si at Tyrkia - sammen med Israel - faktisk kjører en passe hard linje ovenfor trusler mot deres eksistensgrunnlag, i motsetning til Frankrike. Ikke overaskende hevder nazistene³ at zionister var en drivende makt i Young Turks, og det var de  som sto bak massakrene på armenerne, og at Israel støtter tyrkernes benektelse av at det var et folkemord fordi de selv ønsker å monopolisere lidelse gjennom Holocaust. Hvis vi ser bort fra litt feil om tidspunktet for sultanatets fall og mulige ombyttinger av portrett, er det (bortsett fra de konspiratoriske delene) forsåvidt riktig, men ungtyrken besto av flere enn kemalistene, og deres eneste fellestrekk var ofte kun et ønske om en eller annen forandring.

Ofte har jeg tenkt på om Libanon, Tyrkia og Israel burde gå i union for å kunne kjøre en hardere linje med å fremme demokrati og sekularisme i Midtøsten. Statsoverhodet kan være president eller ikke-arvelig sultan, men førstemann må uansett skifte navn til Dsjengis Cohen....

¹) Om akkurat det temaet har jeg ikke klart å gjøre meg opp en mening.  Formelt gir ikke datalagringsdirektivet myndighetene rett til å "åpne posten din", bare "lese adressene utenpå konvolutten", for å si det slik. Jeg mener allikevel at retten til privatliv kan bli truet om noen sniker seg til litt ekstra vigilanse; om "har du ikke noe å skjule har du ingenting å frykte" sier jeg "onani er lovlig, men du foretrekker vel å gjøre det i det skjulte?" Sammenligninger med Nittenåttifire synes jeg forresten er - dog fra en litteraturkritisk, ikke samfunnsmessig vinkel - litt tåpelige: den store truslen slik jeg forsto det var ikke overvåkning, men hjernevask; et område den norske enhetsskolen utmerker seg i.

²) Dsjengis Khans mål var verdensherredømme, ikke fred. Forresten dask til artikkelforfatterne i Pondus 07-2008; Dsjengis Khan VAR misfornøyd med alt han ikke erobret. Og ytterlige en dask fordi Dsjengis Khan faktisk var mild mot de som overga seg da de hadde sjansen... hvilket burde vært en god grunn for paven å alliere/overgi seg.

³) OBS: Jeg kunne ikke integrere denne linken på sedvanlig vis, da jeg er nødt til å advare mot sterke bilder.

Sodoma risen!

- Islanders want legal right to be True Lesbians™
Innbyggerne på øya Lesbos går til sak mot en gresk utgave av LLH i et forsøk å få uttrykket 'lesbisk' fjernet fra navnet på organisasjonen. Saksøkerne er fortvilet over uttrykkets moderne betydning, og hevder det bør kun være en betegnelse om folk fra øya. Den moderne¹ betydningen av 'lesbisk' - dvs. homoseksuell kvinne - kommer fra den lokale poetinnen Sappho som i antikken skrev kjærlighetsdikt til andre kvinner. Det er ukjent hva innbyggerne i Sodom, Ontario eller Suddheim synes om begrepet 'sodomitt', men alt som kan koble byen din med Oscar Wilde må jo være positivt.

Har du forresten hørt den om han som spurte bartenderen om den søta jenta i hjørnet? Bartenderen svarte at det ikke var noen vits; hun er lesbisk. Mannen svarer at det gjør ikke noe, ettersom han er en åpen person. Bartenderen skjønner at han ikke kommer noen vei, og stanser ikke mannen da han går i mot hjørnet. Mannen starter en samtale, men kvinnen svarer "jeg er lesbisk". Mannen sier da "Jeg har hørt det. Hvilken kant av Lesbos er du i fra?"

¹) Visstnok Alan Moores eneste anakronisme i den geniale League of Extraordinary Gentlemen-serien; å bruke lesbisk som skjellsord.