(Spoiler warning, men først er det litt om hendelser og teknisk krøll hos Trondheim Kino AS som du trygt kan lese uten å få ødelagt alt for mye)
Jeg skulle se premieren på Nova med en gruppe bekjente, hvor en av disse hadde møtt opp på Prinsen Kinosenter og måtte haste seg nedover. Da vi endelig var fulltallige og kunne gå inn i salen, ble vi litt overasket over at reklamen ikke hadde startet enda. Etter en stund kom en ansatt inn og sa at det var noen tekniske problemer med filmen, og spurte om det var greit å vente 5-7 minutter (tåpelig spørsmål, siden man allerede hadde valgt å bruke to og en halv time på filmen). Etter 10 minutter kom den ansatte tilbake og sa at det var noe galt med det digitale systemmet (eller videofilen var korrupt eller hva det nå var) og filmen måtte hentes i fysisk rull fra Prinsen (i hvert fall en av oss var forutseende). Etter ytterlige 20 minutter begynte trailerne som merkelig nok viste seg å være for filmer som allerede har vært ute en stund (bl.a. Biler), og da filmen startet med bombefly over London, skjønte vi at de hadde fått Løven, Heksa og Klesskapet i stedet (en av oss som er relativt stor Disney-fan skjønte det allerede på den "gamle" slott-logoen på begynnelsen). Den ansatte kom inn en gang til, beklaget dette, lovet gratisbilletter til alle sammen og meldte fra at for de som ønsket ville det være mulig å se denne filmen istedet. Med et unntak tok alle i selskapet vårt i mot tilbudet.
Siden jeg ser ut til å hevde jeg kjenner filmen godt nok til å skrive en omtale¹ av den, skjønner du kanskje hva som skjedde etter en drøy halvtime. Da fikk vi nemlig beskjed om at filmen var kommet, og ville bli satt på. Etter en forsinkelse på bare en time og 16 minutter skulle vi endelig få sett Legenden om Narnia - Prins Caspian.
¹) Den kommer riktignok en god stund etter premieren, men det skyldes at jeg hadde mye å gjøre og er lat ønsket å vente til flere fikk sett filmen.
Selve filmomtalen med spoilere kommer rett etter den fremste grunnen til å se filmen.
[Nå må du slutte å lese hvis du ikke har sett filmen før]
Selvsagt, er du jente er kanskje Ben Barnes en like stor grunn til å se filmen. Ikke uventet oppsto det romantikk mellom deres to karakterer prins Caspian og Susan som truet med å trekke filmen ned til 'adventure'-serier som Hercules; the Legendary Journeys og Xena; Warrior Princess. Det ble ikke bedre av all comic-reliefen som ble skrevet inn i dvergen Trumpkin. Enda verre behandlet var den stolte musen Reepicheep - et symbol på ære og ridderlighet - som ble redusert til en kilde for overdreven sverdtriksing og laid-back coolness. Riktignok var Reepicheep allerede en [intendert?] parodi på høymiddelalderens idealer, og Eddie Izzard var visst ganske seriøs i sin tolkning og forarbeide, men manus og regi kunne fremdeles behandlet karakteren med litt mer respekt.
En av filmens største blemmer var angrepet på kong Miraz' slott. Denne sekvensen ble inspirert av en linje i boken hvor Reepicheep kommer med et forslag om å gjøre nettopp dette, hvilket kunne å vært et glimrende anledning til å vise Reepicheeps mot og dødsforakt uten å gjøre en vits av ham. En annen ting er de militær-strategiske spørsmålene det reiser (ville de ikke møtt den telemarinske hæren på veien? Ville ikke de kunne beleiret Aslan's Howl før narnierne kom tilbake?) som WWI-veteranen C.S. Lewis aldri ville tillatt seg å la stående usvarte. De andre bøkene var kanskje religiøse og filosofiske; i Prins Caspian var nettopp politikk og krig temaet. Og selvsagt; "LOL @ Peter som er så kul og forutseende med lommelykten sin". Gadgets funker kanskje i post-Ian Fleming Bond-filmer, men ellers...
For å forklare det verste med denne filmen må jeg tilbake til omstendighetene i begynnelsen av kvelden. Da fikk endelig beskjed om at riktig film ville bli satt på, tok jeg sjansen og snek med ut for en sigarett. Lerretet var svart da jeg kom inn igjen, men de jeg var på kino med sa at jeg gikk glipp av begynnelsen med dr. Cornelius som forteller prins Caspian at han må flykte. Pytt-pytt tenkte jeg, da jeg har lest boken og sett BBC-serien flere ganger. Da vi hadde kommet til scenen hvor prins Caspian redder dr. Cornelius fra fengselet, skjønte jeg hvor feil jeg tok; Caspians gamle privatlærer hadde visst i denne adapsjonen helt glemt å fortelle hvordan den gamle kongen - Caspians far - egentlig døde. Prins Caspian stormer rasende til kong Miraz' soverom, istedenfor å åpne porten slik han egentlig skulle. Der ble det til en etter min smak litt for emosjonell konfrontasjon mellom prins Caspian og kong Miraz, komplett med en dronning som heller ikke visste noe om gamle kong Caspians virkelige dødsårsak og fylles med sjokk og avsky over sin ektemann. På tross av denne konfrontasjonen får narnierne åpnet porten og sluppet inn resten av styrken, dog så sent at overaskelsesmomentet var ødelagt. Etter en intens kamp trekker narnierne seg tilbake, men telemarinerne får lukket porten og stenger en stor del av den narniske styrken inne i det telemarinerne får mobilisert full styrke. Det blir til enda en emo-scene med sorg over alle som ble fanget og slaktes ned inne i borggården, pussig nok uten en eneste tanke på at det er det man fortjener når man melder seg frivillig til en slik fornærmelse mot Lewis' interesse for krigskunst.
Mer unødvendige følelsesutbrudd var scenen hvor det snakkes om å mane tilbake Heksa Hvit fra de døde. Varulven og kjærringas [hvordan oversetter man 'hag'?] allerede pompøse (men - i hvert fall i boken - passende) monologer ble forandret til en slags gotisk rap. I stedet for en kjapp nedkutting av de tre skurkene så snart de startet ritualet utvikler det seg til nok en kampscene som utspiller seg mens Heksa Hvit manifisterer seg frosset i en isblokk og ber prins Caspian om en dråpe blod for å komme fullstendig tilbake. Jeg kan forstå begrunnelsen for denne scenen som er å illustrere prins Caspians kvaler og desperasjon, men å la Heksa Hvit være mer med enn å bare bli nevnt som en fordømt kraft et eller annet sted ute i kosmos visket litt ut kontrasten mellom denne politiske historien og de andre mer filosofiske bøkene.
Trivia: svartdvergen Nikabrik ble spilt av Warwick Davis, som - foruten tittelkarakteren i Willow, ewoken Wicket W. Warrick, formularlæreren i filmene om Harry Potter og 2005-utgaven av Marvin the Paranoid Android - også spilte Reepicheep og en av uglene i BBC-serien om Narnia.
Nå som det negative er nevnt, er det på tide å gå over til det positive. Filmen ga oss flere detaljer om telemarinsk politikk enn det ble nevnt i boken, inkludert er råd av adelsmenn. Miraz' utropelse av seg selv til konge skjedde i løpet av filmen (i boken skjedde det lenge før historien startet) for å sikre stabilitet under det narniske opprøret, hvilket betydde at Miraz' rettmessige tittel riksforstander ble brukt oftere enn den ene gangen den ble brukt i boken (Lord Protector = alltid win).
Både kostymedesignerne og castingen hadde gjort en god jobb med å få frem telemarinernes opphave som jordiske (spesifikt spanske i følge filmen) pirater, og gitt dem en utrustning inspirert av conquistadorene. De samurai-inspirerte maskene var litt overdrevne, men på en god måte. I stedet for de plyndrende hordene fra forrige film var telemarinerne disiplinerte og organiserte soldater, og beviser grunnen til at jeg ikke var særlig begeistret for Heksa Hvits gjesteopptreden; det herskesyke mennesket er en bedre skurk en det undergangsfremkallende monsteret (sammenlign Grand Moff Tarkin med Emperor Palpatine).
Komplottmakerne Lord Glozelle og Lord Sopespian hadde tydlig utviklet seg fra simple kongemordere hvis skjebne ikke var mer spesiell enn at de begge falt i slaget etter kong Miraz' død. I begynnelsen var det uklart hvordan, hvilket egentlig passet ganske bra med deres konspiratoriske roller. Lord Glozelle virket på meg som en ganske tafatt figur i begynnelsen, men mot slutten innså jeg hvorfor. Da Lord Sopespian tok kommandoen over telemarinerne sto han frem som den egentlige skurken og satte den fulle krigsmaskinen i gang mot Aslan's Howl. I motsetning til hva sammendraget av filmen hos Wikipedia hevder, var det kun Lord Sopespian jeg la merke til som faktisk omkom i flodbølgen. Det passer godt med mitt bilde av Aslan som en Deus ex machina og 'forfatterens røst' å ikke drepe vanlige mennesker (grunnen til at jeg ble lettet da den enslige telemarineren som jaktet på Lucy da hun møtte Aslan slapp unna med skrekken) men heller konsentrere seg om skurken. Lord Sopespian var riktignok bare en grådig dødelig (i motsetning til den onde og overnaturlige Heksa Hvit, som Aslan også tok seg av personling) som kanskje er litt under Aslans verdighet, men mest sannsynlig var flodbølgen egentlig var en selvstendig elvegud befridd av Aslan (som gjør det mer passende at flere telemarinere druknet med kommandanten sin).
Lord Glozelle overlever derimot kampen, og virker som (sammen med den telemarinske adelsmannen Lord Donnon) tok ansvar for enkedronningen og hennes sønn. De fire var de første til å dra hjem til Jorden (for hvilket de skulle "få det godt") gjennom portalen Aslan skapte. Skjebnen til enkedronningen og hennes sønn var en av de tingene jeg lurte på med boken, selv om det egentlig var åpenbart at de enten dro gjennom portalen eller ble igjen som kong Caspian X' undersåtter. Grunnen til at Lord Glozelle virket usikker i sitt opprør var at han - i motsetning til den machiavelliske Lord Sopespian - hadde rikets interesser i tankene. Forholdet Miraz-Sopespian-Glozelle minnet meg forøvrig litt om forholdet Charles I-Cromwell-Fairfax slik det ble fremstilt i To kill a king, som i likhet med tCoN:PC er en god film på tross av en del slurving med kildematerialet. Altså, er du irsk har du all verdens rett til drittslenging, men vi andre burde kanskje forsøke å se Cromwell i et litt mer balansert lys.
Ok, en liten digresjon der. Bare en siste ting om Narnia; hva var egentlig greia med den toppløse mindreårige kentaurjenta?
