Valgdram

Høyre har slått et slag for frihet, kapitalisme og individuell selvråderett, noe som kanskje var på sin plass etter *host* den andre greia. Denne gangen er det gjelder det spørmålet om hvorfor man ikke får kjøpt alkohol på visse dager, selv om det ikke er ordentlige helligdager som andre butikker må holde stengt for. Forslaget går konkret ut på å la Vinmonopolet holde åpent på nyttårsaften, påskeaften, pinseaften, juleaften… og selve overskriften: valgdagen. Ikke uventet går enkelte reaksjoner ut på at det kun er ren "brød-og-sirkus"-populisme for å redde seg etter DLD, komplett med vitser om at man må være full for å stemme Høyre. Selv fra folk som innrømmer at de egentlig er enige i selve forslaget. Det er faktisk litt skummelt at enkelte tilsynelatende ikke evner å ta DLD for DLD, og ‘Polets åpningstider for ‘Polets åpningstider, og si seg enig i hvor tullete dette fossilet av en lov er. For selv om man kanskje ikke synes forslaget er ytterligående nok, er det jo et skritt i retning generelt lengre åpningstider på ‘Polet, slutt på særregler for salg av øl i dagligvarebutikkene, og kanskje – bare kanskje – døgn- og/eller søndagsåpne butikker. Men la oss for øyeblikket se litt på det som gjorde overskriftene; salg av alkohol på valgdagen. Innsigelsene/vitsene går på drikking før man avgir stemme, men hva med etter, kan det hende at man virkelig trenger en drink da? Joda, man kan alltids handle på forhånd ,og utesteder har fremdeles lov til å selge alkohol på valgdagen (enda en grunn til at å stenge ‘Polet er total meningsløst), men jeg vet ikke om det fremdeles finnes så mange rolige “min-kone-forstår-meg-ikke”-stampuber.

… where everybody knows your name *dun-du-duuu* and they’re always glad you came …

La oss for eksempel si at du er FrP-velger. Ikke en FrPer eller FrP-sympatisør, men en antijihadist som pleier å stemme FrP på grunn av deres syn på islam. Vel, dessverre ikke islam som helhet, kun islamistisk ekstremisme. Det er kanskje det minste onde av partiene på Stortinget, men de ser ikke ut til å forstå – eller ønsker å forstå – den fundamentale trusselen fra islam. Kanskje det er at Siv Jensen gjerne kunne tenkt seg en muslim som sekretær. Kanskje Tybring-Gjedde egentlig bare skrev tøvete buzz-words. Eller kanskje du endelig har innsett at FrP ikke bare er en ad-hoc antijihadistisk valgliste, men et politisk parti med et omfattende partiprogram. Og i tillegg til å bry seg om mer enn islamiseringen, er de faktisk for noe så progressivt dekadent og unorsk som *GASP* kapitalisme (i hvertfall der det passer dem… og der det virkelig passer). Men hvem andre er det å stemme på? Norgespatriotene er lagt ned, Vigrid er de verste islamofile som er, og jo mindre man sier om Demokratene og Jan Simonsen, desto bedre. Så da blir vel FrP i år igjen, men ingen kan hindre deg i å roe ned med masse akevitt til svinekotelettene du har til middag. Bare fordi det ikke er noen gode antijihadistiske partier å stemme på, kan man fremdeles være antiislam i det daglige.

“Svinekoteletter skal gå greit, men må nok skuffe deg når det gjelder den drinken!” (Typisk progressivt dekadente og unorske avholdsreligioner)

En stereotyp er at kristne stemmer Krf på grunn av kristne verdier som det ufødte livs likeverd og beskyttelse (som man forøvrig ikke trenger å tro på noen overnaturlig sjel for å sympatisere med). Men i virkeligheten er det mange som mener KrF har sviktet det kristne grunnfjellet på sin jakt etter politisk korrekte velgere. Noen synes de ikke er harde nok i abortspørmålet (dog uten å selv blande altfor mye religion i det), andre synes KrF er altfor inkluderende når det gjelder homofile. At det i tillegg til KrF finnes Kristent Samlingsparti, Abortlista og den ikke-partiknyttede organisasjonen Kristenfolket, tyder på at de politisk kristne er like kresne og fraksjonerte som kristendommen som religion… eller sosialismen (uten med sammenligning forøvrig). Hvorfor ikke heller ta kristendommen back-to-basics, la Jesu ord være en rettesnor for deg og ditt liv, og ikke samfunnet som helhet. Stem det som passer deg best, før du skynder deg til katakombene for å trøste deg med en… ikke det, nei? Hva med bønn? “Høy på Jesus” er vel ikke et uttrykk for å naske altervin? Eller spise svinekoteletter med sikhene?

A propo “back-to-basics”; er det bare meg som synes “kristen politikk” og alt pratet om “kristent samfunn” faktisk er ganske blasfemisk og ugudelig?

Du er medlem i SV; SV er partiet for deg. Du synes AP er litt for ivrige til å, vel, APe etter FrP i jakten på “gutta-på-gølve’”, og Rødt! er for små på ‘Tinget og for store i kjeften når det gjelder revolusjonsretorikk. Du er klar for fire nye år med rød-grønn… krig i Afghanistan? Kan det virkelig stemme at SV – ditt elskede fredelige SV – har sviktet deg og seg selv så totalt at de fortsetter i regjering og lar AP og SP drive med sitt angrep? Ta det med ro; det vil komme mange anledninger til protestere. På valgdagen kan du bare stemme på det partiet som tross alt ligger deg nærmest, og så pakke deg inn i lilla sjal og palestinaskjerf med en flaske rødvin.

Dette bringer oss tilbake til Høyre. Ikke fordi det er partiet i sentrum av begge sakene jeg brukte som utgangspunkt her, men på grunn av Høyres (anti-)ideologi; konservatismen. For der riktig det Jan Arild Snoen twitret; ingen partier er perfekte. Menneskeheten er ikke perfekt, verden er ikke perfekt, virkeligheten er ikke perfekt. Det er dette som er konservativisme, ikke den verdi-“konservative” og tradisjonsfetisjistiske statismen man finner blant de som mener Høyre ikke er konservative nok, eller den moderate “Gylne-Middelvei”-utopismen man faktisk finner en del av i Høyre (på den annen side; slagordet “Dyrk Imperfeksjonen” vinner neppe noe valg). Og uansett om man tror på en utopi eller ikke, innser man nok at man ikke kan forvandle verden med et trylleslag. Man må jobbe for det, skritt for skritt. Og gjør man ikke det, og fremdeles er for trasig til å stemme på det partiet man tross alt burde synes er best, kan jeg dessverre ikke anbefale noen drink for det… med unntak av en Cuba Libre Leaded. For hvis du ikke ønsker å bruke mer av livet ditt på å forbedre verden annet enn å forlange den perfekt, kommer du dessverre ikke til å få mye ut av det. Og ærlig talt; jeg vil da helst ha deg så langt unna meg som mulig for du oppdager at jeg ikke lever opp til et eller annet ideal.

Ship of Hate

Etter at Israel bordet FGMs konvoi med “nødhjelp” på vei mot Gaza har reaksjonene og fordømmelsene haglet fra den sedvanlige gjengen med jødehatere, bløthjerter, hyklere og “Gylne Middelvei”-hippier. At ni mennesker – ut av syv hundre mulige – mister livet blir hysterisk omtalt som en massakre er et kjent spor. At det denne gangen gjelder bording av skip i internasjonalt farvann har nå ført til at pirater er lagt til det allerede surrealistiske og merkelige galleriet av anti-israelsk symbolbruk.

Blue-blooded men, they fell from grace // Piranhas eating their own // They sacrificed at the altar of lies // So fate took its portentous course // What a shame! // In the Ballad of William Bibb

Man kan kanskje synes litt rart at det er så viktig å få sendt nødhjelp til Gaza av alle steder. Dog har det aldri vært lagt skjul på at håpet har vært å bli stoppet for å sverte Israel, ellers ville de latt Israel ta i mot lasten for en sjekk og deretter sendt det videre til Gaza. Og det påfølgende skipet MV Rachel Corrie (oppkalt etter “St. Pancake”) ville tatt hintet og snudd enten mot Ashdod eller Egypt som nettopp hadde åpnet sin grense mot Gaza (noe de norske aktivistene ikke hadde fått med seg, men tror de vet nok om til å skylde på Israel). Ja, FGM skriver beint frem at å hjelpe gazanerne uten å lage en masse bråk for Israel – slik Syria, Jordan, Egypt og Saudi-Arabia gjør – er å betale for okkupasjonen.

Henning Mankell har bare litt gjenstridige skjeggstubber, dangit! [bilde via Elder of Ziyon]

Nå var det ikke bare Israelhatende hippier blant fredsaktivistene, men også Israelhatere med et martyrønske, pluss en del som bare hatet Israel. Hamas-groupiene hevder tradisjon tro at det er rett å forsvare seg mot en ulovlig bording fra en terrorstat, at IDF startet og ønsket bare å drepe osv.. De vil ikke la seg overbevise tross filmklipp og lydopptak av opptakten og hendelsesforløpet og bilder av aktivister som ligger på lur og mishandler soldater de hadde klart å ta som gisler (med skryt attåt). Bilder i sistenevnte kategori ble faktisk “klippet” av Reuters, slik at detaljer som kniver og blodsøl forsvant. Et av disse bildene finnes faktisk på lenkede VG-artikkel, ironisk nok med en billedtekst som påpeker kniven. Selvsagt finnes det også en video av aktivister som påkaller minnet om Khaybar. Sikkert noe Palestinavennene vil avfeie som “arabisk retorikk” og ren symbolbruk. Akkuratt som at “jihad” ikke nødvendigvis betyr fysisk vold, eller anti-jihadistene som tar seg pompøse navn uten å levere. Du vet, de som kaller seg Gates of Vienna og Lionheart, men i stedet for å gjøre Jan III Sobieski- og Richard I-aktige ting foretrekker å runke utover tastaturet (Vlad Tepes får godkjent her, da “Tepes” betyr nettopp “staken” *boom-tish*). Nei, se heller på de blodtørstige jød israelerne med… med… hva er det egentlig IDF digger? Blodet av egyptiske barn (var det ikke egentlig bare “førstefødte”, uavhengig av alder?)? Massakren på 75 000 persiske adelsfolk etter at kongen ble forført av en skitten jødinne? Makkabeerne med deres ødeleggelse og skjending av olympiske helligdommer (hva mener du med at selevkiderne startet?)? Golgata (hvorfor kalles ikke italierne “Christ-Killers”?)? Nei…

Mot slutten av den første judeo-romerske krig forskanset 960 jødiske opprøre seg i kong Herodes’ borg Masada, hvor de heller begikk kollektivt selvmord enn å bli fanget og drept av romerne. I dag er festningen stedet IDF-soldater etter endt rekruttskole sverger “Masada skal ikke falle igjen”. [T-skjorte med motivet over kan kjøpes her]

I en konflikt mellom noen som hyller en proto-pogrom (med streif innom senere og større episoder) og noen som sverger ved the Judean People’s Front, burde det ikke være vanskelig å se hvem som er mest ute etter blod (HINT: ikke de som nettopp ble utsatt for en ufin Monty Python-referanse). Hadde israelerne virkelig vært de lystmorderiske piratene Hamas-groupiene prøver å innbille oss, ville konvoien blitt sprengt i filler uten noen tull om bording og inspeksjoner, noe de i følge Eric Posner uansett kunne gjort helt legalt. Andre argumenter at selv om bordingen var gjort korrekt, er selve blokaden ulovlig etter Genevakonvensjones artikkel 33, som forbyr kollektiv avstraffelse. En ting er at det i så fall forbyr all blokade, ikke bare Israels blokade av Gaza (som gjerne omtales som “ulovlig”, hvilket hinter om at det finnes “lovlige” blokader). En annen ting er at jeg er ganske sikker på det siktes på det å samle sammen sivilbefolkning i okkuperte/erobrete områder i fangeleirer, galger og lignende på pur eff, ikke nødvendige tiltak som dessverre har en naturlig/logisk konsekvens for lokalbefolkningen, som bombing og blokader. Jeg har også sett debattanter trekke frem artiklene 23 – om å slippe igjennom nødvendigheter som mat og medisiner, hvilket Israel er villige til mens Hamas nekter å ta i mot – og 55 – om okkupantens plikt til å dekke den okkuperte befolknings primære behov, men Israel okkuperer ikke Gaza. Og spar meg for BS om “de-facto” kontroll; hadde Israel virkelig kontrollert Gaza, hadde det ikke vært noe Hamas.

Noe jeg har lagt merke til etter denne hendelsen er at flere venner av Israel har rett og slett snudd om. Spesielt FrP var jo for eksempel ganske klar under den circa 155 ganger så blodige Cast Lead-operasjonen at de støttet Israel, selv om noen signal kunne anes allerede da; Siv Jensen som ved å påpeke at hun absolutt ikke støttet “overdreven militærbruk” spilte Israelhaternes spill ved å ta hensyn til den helt meningsløse forestillingen om “forholdsmessighet”, som blant Isralvenner ellers kun brukes sarkastisk, slik som banneret over (som jeg fant hos the Freedom Fighter’s Journal). Det hun sa var faktisk helt identisk med det flere “viktig-å-være-nyansert”-hippier mente. Leddestningene – og dermed også budskapet – var riktignok snudd om, men fremdeles litt for “nøytralt” for en anti-utopist som meg. I den siste tiden har forsvaret vært enda mer labert: i Dagsnytt 18 kunne Per Sandberg tydligvis ikke få insistert nok på at han (og FrP) var helt enige i at dette må få reaksjoner, uenigheten var kun om hva slags reaksjoner og SVs hykleri angående Burma. I Aktuelt presterte Morten Høglund å glemme sitt medlemskap i Israels Venner. Han korrigerte det riktignok i ettertid, men det endrer ikke at omtrent det eneste han bidro med var noe “dette var dumt og ser ikke bra ut for omverdenen” og ellers lot MIfF-leder Conrad Myrland alene argumentere mot de tre debattantene på Palestina-siden. Hvis enkelte FrPere føler seg truffet av det jeg nettopp skrev, vit jeg ikke akkurat er stolt av mitt eget parti i denne saken, men det er ikke Høyre som har fremstilt seg som støttespillere av Israel (og jeg skal ikke nekte for at det finnes gode folk i begge partiene).

All verdens akademika og “balansegang” til tross; DETTE er hva det handler om, SÅ ENKELT ER DET FAKTISK! Og ja; jeg vet hva slags type denne “kunstneren” er; nettopp derfor stoler jeg på ham.

Utover at to representanter fra den livsynsnøytrale organisasjonen Med Israel for Fred – nevnte Myrland og Jan Benjamin Rødner – har klart å snike seg inn til Dagsnytt 18-studioet, har den tydeligste støtten vært (suprise, suprise!) fra religiøst hold. I Debatten forteller Vebjørn Selbekk (redaktør, DagenMagazinet), Leif A. Wellerop (styreleder, Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem), Ervin Kohn (nestleder, Det Mosaiske Trossamfunn) og Hans Olav Syversen (Stortingsrepresentant for KrF) tydelig hvilken situasjon Israel er i, hva slags kynikere som sto bak konvoien, og omtaler tragedien som det den er; nettopp en tragedie, ikke bevisst “masse”drap. Av politiske partier er også KrF de som har reagert på konkrete små boikott-tiltak fra Forsvarsdepartementet og Transportarbeiderforbundet. Det er i Norge IDAG vi kan lese at sentrale Israelvenner oppforder: “Stå opp for Israel”. Jeg skal ikke si noe om hvorvidt ekte venner kritiserer hverandre når det trengs, men jeg vet at ekte venner forsvarer deg når resten av verden fordømmer deg for noe du rett og slett ikke hadde noe alternativ til. Derfor er det så viktig at venner av Israel stolt slår seg på brystet/neven i bordet og forklarer hvordan det henger sammen, i stedet for å jatte med på Hamas-groupienes og de “nyansertes” premisser og nøye oss med naivt pragmatiske og tildels selviske argumenter (selv om de stemmer). Å komme med “innrømmelser” for å unngå “skyttergravsdebatt” er naivt; hvorfor skulle jeg gidde å sette meg ned og synge “Barn av Regnbuen” med noen som støtter Hamas (omvendt; hvorfor skulle egentlig et medlem av Palkom gidde ditto med noen som støtter et “nazistisk apartheid”?)? Og jeg sier “støtter Hamas”; uansett hva man ellers mener så støtter man folkemorderiske intensjoner når man sier rett ut at Israel ikke skal få lov til å forsvare seg. Det hjelper ikke å komme sutrende og klynkende etterpå og hevde at man er for Gaza og Israel og fred og politikk og sånn når noen påpeker hva du egentlig støtter. Når lederen av ungdomsorganisasjonen til et regjeringsparti kan si omtrent rett ut at det må erklæres krig mot Israel og lar regelrett ZOG-konspiratoriske kommentarer stå uimotsagt, nytter det ikke å leke “medgjørelig” og “snill”. Det er viktig at venner av Israel står på sannheten ikke bare i denne saken, men herfra til evigheten (min unnskyldning for at dette innlegg er en uke eller noe for sent) eller til Israel rent teoretisk skulle bli et “nazistisk apartheid” (fat chance). Blir løgner spredt; korriger dem. Skal det boikottes; BUYkott tilbake (jeg for min del sitter nå på fem flasker Gamla Cabernet Sauvignon 2007; noen skaffer dadler og potetsalat så har vi picnic?). Det viktige er å ikke la Hamas vinne.

En sang om et annet skip på vei til “Palestina”, av et TYSK band. Tror du Palkom-medlemmer lyver om det? Palkom-medlemmer lyver om det!

Tegn Muhammed ‘10

a.k.a. Hadde noen vært ute etter Lars Vilks fordi ‘kunsten’ hans suger hardt nok til å få en tennisball gjennom en hageslange – og kun derfor – ville jeg helhjertet blitt med på hatkampanjen!

[Tjueførste snek seg innpå meg mens jeg skrev. Jaja, bildet ble tegnet den tyvende]

Jaja, så ble det da tyvende mai, og tid for å støtte opp om ytringsfriheten til… ja, jeg vil helst gjøre det for ytringsfriheten alene, og hvis det absolutt skal knyttes til et navn foretrekker jeg å late som det er Kurt Westergaard. Grunnen er at jeg ikke deltok på den “jeg er Kurt Westergaard”-greia (selv om jeg allerede på det tidspunkt allerede var litt Westergaard); pluss at hans tegning gir i hvert fall en slags mening, i motsetning til Vilks skriblerier og homseporno som gir meg altfor sterke assosiasjoner til Piss Christ og lignende “sjokk-blasfemi” til å ta seriøst. Jeg er helt med på at ytringsfriheten er truet og greier, men når det gjelder Vilks… det er jo klart han skal ha lov til å ytre seg uten å bli forfulgt for det, men han er så jævli’ kjedelig og smakløs at jeg ikke kan hjelpe for at jeg finner en viss sadistisk glede i tanken på at får det han fortjener – en “fortjeneste” som her må forståes logisk og ikke moralskt. Jeg hadde det litt det samme med Otto Jespersen; det var ikke det at det var bare ufølsomt og slemt (det var) eller at han burde straffeforfølges for det (han burde ikke), men rett og slett så umorsomt og platt at noen burde gitt ham i hvert fall et lite hint lenge før dette. Et enkelt “finn frem karakterene dine igjen eller slutt å stjele skjermtid fra de faktisk morsomme” hadde holdt. Jespersen ville ikke hatt en Ari om man så hadde dyppet ham i sirup og kledd ham i marsipan; heller en Jespersen ville jeg hatt en… en… måke (de er en naturlig del av sommerens bilde, og man tenker ikke mye på dem, hverken med hat eller kjærlighet).

Westergaard: det ser i hvert fall ut som noe.

At jeg allikevel velger å hedre denne “høytiden” – som opprinnelig ble stiftet på grunn av South Park, men gjort aktuell av Vilks – er rett og slett at jeg har lyst til å vise hvordan det skal gjøres, ved å la meg inspirere av en nylig bortgått kunstner som faktisk er verdt å ta vare på. NB: jeg kan egentlig ikke tegne, så ikke forvent at det vil være anatomisk korrekt… eller anatomisk konsekvent.

 Ja, det er Aisha til venstre, og ja; de står på en korsfarer (som kom 300 år senere, som igjen er 300 år eldre enn rustingsdesignet jeg brukte; jeg vet), en halshugd jøde, en paganistisk araber, en hest jeg inbiller meg tilhørte en mongol eller annet steppefolk, og de strekene skal forestille en knekt kinesisk hellebard.

En triumferende og mandig Muhammed… du tenker dette er litt vel positivt (selv om jeg regner med du heller finner denne forherligelsen av vold forekastelig og… vel, typisk islamsk). I forbindelse med min forrige Muhammed-tegning (som heller ikke var særlig frekk) hintet jeg om hvor kult det hadde vært å gjøre en Muhammed-tegning Barbarian-style. Og jeg bestemte meg da jeg fikk vite at fantasy-kunstneren fremfor noen – Frank Frazetta – endelig fikk fred tiende mai. Jeg mener fremdeles at noen som behersker denne stilarten burde lage et slikt portrett, uansett om det er seriøst eller ironisk ment. Kommer “tilslørt ansikt”-tradisjonen i veien, finnes det presedens da både Frazettas egen Death Dealer og maskoten Frazetta-inspirerte Ken Kelly skapte for power metal-bandet Manowar er litt “sjenerte” for å si det sånn.

… Er det en halvmåne han har i hånden..?

Via Kelly og platecovrene han lagde for flere band – inkludert Rainbow – kommer vi inn på den andre kunstneren som får meg til å utbryte “Hvorfor tok de ikke Vilks istedet?!”: 16. mai måtte dessverre Ronnie James Dio gi tapt for kreften. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke har hørt så plagsomt mye og er slett ingen fan, kom det som et sjokk, da jeg trodde Dio var en av disse tilsynelatende udødelige rockedinosaurene. Både Lemmy og Ozzy Osbourne er jo ved god tålelig helse, og nesten nitti år gamle Christopher Lee har gått hen og blitt metalhead.

“You shed the blood of WHICH men, again?” . Men ingen grunn til bekymring; i motsetning til den jevne korsfarer anti-jihadist er disse gutta så mandige at de knuller damplokomotiv.

Hvis du gjetter på at dette er enda en opptakt til innlegget hvor jeg sier at til tider virker det som høyresiden i den såkalte “kulturkampen” er like store utopi-hippier og intellektuelle blow-hards som venstresiden, gi deg selv en kake. De helhetlige kulturene og andre forhold kommer jeg til da, men selv i kunsten virker det som anti-jihadistene egentlig bare har gitt opp. Ta for eksempel Saxon-låta jeg tok med i siste innlegg; komponistene mente kanskje ikke noe med det, men jeg kjenner mer macho kamplyst når jeg hører den enn når jeg hører nasjonal-romantikken Document serverer. Eller Christopher Lee-videoen jeg lenket til tidligere her; en metal-musical om Karl den Store, med tekstlinjer som “I shed the blood of Saxon men”. Det er jo tøft og mandigt. Så mandigt at det er ikke til å unngå at farfaren han – Karl Martell – har et innlegg med direktelink fra forsiden hos Gates of Vienna, men linjer som “I shed the blood of Musulmen”. Hmph, ikke det nei, er han som franker altfor “dago”? Jeg legger merke til at det finnes direkte link til et slikt innlegg om en tapper blond og blåøyd danske som kjempet med Karl Martell ved Poitiers… som vi ikke vet en dritt om, utover at han sloss ved Poitiers… og var dansk. Det peker jo… en viss retning. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om Fjordmannen, men ærlig talt; en Vigrider ville funnet seg noe litt kulere og mer norrønt som pseudonym. Hvor er Varg når vi trenger ham?

 Hvis Muhammed var the Prophet of Doo\m/, betyr det at han tilba Christina Ricci? Denne anti-jihad symbolikken er så forvirrende.

Er det noen som skal ha ros – utover det at anti-jihadister så godt som alltid er trofaste venner av Israel (med enkelte ekle unntak) – er det Anti-Jihad Norge. På tross av hva jeg tidligere har skrevet, skal han/hun/de ha for å ha valgt et rett-frem og upretensiøst blogg- og brukernavn. Vedkommende har også en herlig antiutopisk holdning med upatriotiske tendenser (til tider litt i overkant pessimistisk etter min smak), og en godt mulig nødvendig – om for øyeblikket feilrettet – blodtørst (lurt å vinne krigen før vi begynner med oppgjøret?). Skal det pekes på en blemme derfra i kunst-og-kultur-sammenhengen, må det være omtalen av filmen El Cid. Godt mulig filmen ble laget i mindre PK tider, men da er det virkelig verdt å tenke over hvorfor de “innfødte”/lokale spanske muslimene ble fremstilt som “good guys”. Et bedre eksempel hadde vært en annen Heston-film; Khartoum, hvor fienden i tillegg er islamistiske fanatikere og ikke bare en utenlandsk erobringshær. I det hele tatt ville jeg blitt forbauset om ikke mange av konfliktene “vi” idealistiske og moderne mennesker liker å tenke som kulturkamp og sivilisasjonskrig i virkeligheten er rene maktkamper motivert av grådighet og ærgjerrighet (riktignok mellom kulturer og sivilisasjoner, uten at det er hovedgrunnen).

I denne Dio-låta er dragen en metafor for det moderne teknokratiet, men hvorfor ikke hijacke sangen og redefinere dragen om til venstrevridde akademikere i sine elfenbenstårn hvor de dyrker en lignende “vitenskapsfetisj”. Eller sanger fra Manowar, Iced Earth, Toby Keith, Charlie Daniels Band, Ray Stevens og andre veteran-musikere som skrev eller dedikerte sanger til 9/11 og krigen mot terror, eller bare la en gammel visesanger komme med sine fem cent. Det finnes faktisk en mellomting mellom det å ha en symbolbruk så gammel at den ikke så lett lar seg “direkte oversette” til nåtiden, og det å uhemmet hoppe på siste fad innen TV, film eller musikk. Spesiell ris går til 300, som havner i begge ytterpunktene.

TV2 trosser truslene…

[… eller så er det bare at ingen ser på TV2 Zebra, og de vet det… seriøst, åssen ellers skal man kunne forklare at Sledge Hammer ikke er blitt folkehelt.]

Grunnen til at ingen reagerte da er at før 9/11 brydde ingen seg om muslimsk terrorisme… de drepte jo bare jøder…

Etter at Stone & Parker ikke våget å ikke direkte vise Muhammed i Profetens siste “opptreden” i South Park, og allikevel blitt “advart” for det, har pre-9/11 episoden Super Best Friends – hvor Muhammed dukker opp usensurert – blitt fjernet fra web-TVen til South Park Studios.  Det fikk meg til å lure på om TV2 Zebra ville sende SBF når den tid kom i deres pågående og gjentagende reruns av South Park. Da episoden ble vist i går (27. april) på TV2 Zebra, begynte jeg å lure. En kjapp sjekk avslørte at den ble vist på plassen i serien den hører hjemme, så en subtil støtteerklæring er ikke eneste mulige forklaring. Alternativene er at programansvarlig enten: oppdaget at SBF sto for tur og bestemte seg for å ikke la seg true; ikke har oversikten fra episode til episode og SBF da automatisk glapp i gjennom en eventuell sensur; eller lot ikke oppstyret påvirke seg på hverken den ene eller andre måten, på fagspråket “ga faen”.

Å “gi faen” – på tross av sine assosiasjoner til egoisme – ikke et så galt prinsipp. Spesielt i en tid enhver og hans tante absolutt skal mene noe om islam, homofili, katolisisme, amerikansk innenrikspolitikk, noe som skjedde for 90 år siden, en relativt tam konflikt innerst i Middelhavet, Harald Eias Hjernevask og kjendisers sexliv, kan det å “gi faen” være en bedre vei mot toleranse og individuell frihet enn “blødende hjerter” og idealisme. Det vil jeg komme tilbake til senere i et mer gjennomtenkt og inngående innlegg; hovedpoenget her var bare å få oppdatert før neste måned, og jeg synes bare at det var så underholdende at SBF ble sendt akkurat nå. Imens kan dere sjekke ut en herlig blodharry fanvideo:

“WHO DARES BATTLE THE SARACEN?!”. Ihvertfall ikke pysene som tar navn etter beryktede fiender av islam… og så begynner å BLOGGE… om en FISK.

“Jeg er ikke antisemittisk, men…

… støtter utryddelse av jødene!”

Etter at Aftonbladet trykket en artikkel av Donald Boström som anklaget det israelske forsvaret for å stjele organer fra døde palestinere, har den israelske regjeringen kommet med anklager om antisemittisme mot Sverige, med et ekstra stikk imot Norges feiring av Hamsun fra Avidgor Lieberman. Ikke uventet har det her hjemme ført til de vanlige utsagnene om at antizionisme ikke er det samme som antisemittisme og at å hyle opp om antisemittisme for hver minste kritikk vil til slutt hule ut begrepet og gjøre det meningsløst. Selv har jeg hørt så uendelig mye kritikk av Israel enten starte med eller bli etterfulgt av “det er ikke antisemittisk å kritisere Israel” uten at noen har nevnt jødehat – en gang har jeg til og med hørt det etter å ha snakket om antisemittisme uten å nevne Israel – at jeg synes det etterhvert begynner å like uthulet som “jeg er ikke rasist, men…” – hører man noe som starter med det vet man at det som kommer vil være rasistisk.

 Og Marver lurer på hvorfor de kaller oss antisemitter? Tatt fra den nå stengte diskusjonen fra denne artikkelen (trykk på bildet for større versjon)

Selv om kanskje allerede har forstått at poenget med denne posten er å peke på den iboende antisemittismen i mye av kritikk av Israel, vil jeg gjøre det klart at jeg fremdeles anerkjenner et skille mellom “ekte jødehat” og anti-zionisme. Det er fordi det skumle med den moderne anti-zionismen er nettopp det at dens tilhengere ikke ser ut til å innse hva slags røtter og implikasjoner det har, og hvilke krefter det støtter med sine ord og handlinger. Ubevist antisemittisme, rett og slett.

Jeg skjønner nå hvorfor så mange ikke så forskjell på konkuransen dette bildet ble hentet fra og den iranske orginalen. Poe’s Law in action.

Saken som fikk ting til å koke denne gangen handler om jøder som drakk blodet fra små barn… OK, egentlig ikke, men en person – spesielt en kulturredaktør – burde klare å se parallellene, eller i det minste kjenne til de gamle ryktene. I stedet får vi den gamle visen om at Israel syter eller – på tross av at selve premisset i tillegg til å være konspiratorisk er motbevist og Boström selv innrømmer at han aldri har hatt bevis – mener at det burde settes i gang etterforskning, ofte med den begrunnelse at Israels krav om sensur er tegn på at noe må det være som får Israel til å reagere slik.

Noen må ha det inn med teskje.

Når det gjelder forsøket på sensur, er jeg enig i det Eirik “Kapitalismus” Løkke i at Israel – det eneste demokratiet i Midtøsten – burde være klar over at Sverige har fri presse og ikke kommer til å beklage det. Nettopp av den grunn spurte ikke Benjamin Netanyahu etter “an apology, we're asking for their condemnation,”. Med andre ord; Netanyahu sa aldri “vi krever at dere straffeforfølger Aftonbladets redaksjon”, men “siden dere faktisk har fri presse, betyr det at dere ikke er enige i det tullet Aftonbladet trykte, ikke sant?”. Men selv noe så enkelt som dette mener Sveriges utenriksminister Carl Bildt er å gå på akkord med ytringsfriheten – på tross av helt andre holdninger under karikaturstriden – og serverer standard hult vås om at den svenske regjeringen er veldig mot jødehat, Israel, politikk, religion og sånt. Sveriges ambassadør i Tel Aviv som ikke var snau med å gi israelerne det de ønsket fikk ganske kjapt fjernet sitt brev fra ambassadens hjemmesider, mens Sveriges justiskansler mener Israels forespørsel er godt innenfor svensk lov. Dette burde være nok til å vise at konflikten ikke dreier seg om et prinsippfast Sverige versus et Israel med urimelige krav. At en klok og fornuftig kar som Løkke avfeier denne saken som nettopp det – han omtaler for eksempel selve blod-anklagen kun som “noe den israelske regjering ikke liker” – gjør ham til et interresant tilfelle jeg vil komme tilbake senere.

Aksel skjønner tydligvis ikke at Aftonbladet like gjerne kunne anklaget jødene for å drepe Jesus.

Jeg må riktignok innrømme at det virker som det er å dra inn den norske feiringen av Hamsun som Løkke virkelig synes er syt fra Israel, en oppfatning han deler med mer overbeviste Israelvenner som Aksel “frydonomics” Fridstrøm og Halvor Sevatdal. På overflaten kan det virke greit; “ja, den store forfatteren vår hadde dessverre noen negative sider, get over it!”, men hvis man tenker litt kommer man nok på at for jøder var nazister mer en noen som tilfeldigvis var på feil side under krigen. Og ja, jeg mener “tilfeldigvis”; her argumenteres det for at Max Manus ville sloss på tysk side hadde bare britene vært litt tidligere ute, og det burde være hevet over enhver tvil at det i hvert fall hadde stemt i tilfellet Erik Gjems-Onstad (Gunnar “Kjartan” Sønsteby virker dog som en rimelig overbevist anti-nazist). Hamsun og Vidkun Quisling huskes som svikere på tross av at termen “nazist” betyr at man kanskje er litt vel mye begeistret for landet sitt. De få nordmenn som er motstandere av Hamsun-hyllester tar et aktivt anti-nazistisk synspunkt, ikke et nasjonalistisk et, og – ærlig talt – å hjelpe Ukraina i hungersnød og å være Senterpartiets største (og eneste) forsvarminister må da være bedre enn å vinne en litteraturpris. For Norge ville ikke det Tredje Rikets eventuelle seier være noen stor ulykke sammenlignet med skjebnen til nettopp jødene; for jødene betydde nazismen død, utslettelse og utryddelse. Og selv om det vi vil omtale som nasjonal-sosialisme kanskje er så godt som død og begravet, har den intenderte, bevisste antisemittismen overlevd nazismen, slik den er eldre enn nazismen.

Nettopp derfor er det ikke rart at jøder – i hvert fall ikke-norske jøder – kan få ekle assossiasjoner av feiring av en nazist, spesielt med tanke på at Israel er omgitt av naboer som gjerne har som uttalt mål å utslette Israel. Ikke sjeldent kan man lese kommentarer som “jødene tror at på grunn av Holocaust er de fritatt for kritikk”, som forbindelse med at Avidgor Lieberman har sagt at bildet over skulle henges opp i alle israelske ambassader. Israel kan riktignok sies å bruke Holocaust aktivt; ikke for sympati, men som empiri. Når vi her i Europa hører “jo-ho, vi har lov til det så, fordi dere prøvde å utrydde oss, slemminger,” burde vi kanskje heller oppfatte “vel, husker dere da dere prøvde å utrydde oss, og før det da dere bare var generellt ugreie, og før det da dere torturerte oss for å finne ut om vi var ærlige om religionen vår, og før det da dere tvangskonverte oss til å begynne med, og før det da dere jaget oss vekk, og før det da dere anklaget oss for å drepe og spise barn, og før det da dere puttet oss i gettoer? Jo, du forstår at de nye naboene våre har lissom overtatt den greia”. Og her kommer vi virkelig inn på hvorfor kritikk av Israel kan ha en antisemittisk effekt, selv om det ikke er intendert slik; når man rett og slett sier at Israel ikke skal forsvare seg, er det selvsagt at man støtter Israels fiender. Og ikke kom her å si “selvsagt har Israel rett til å forsvare seg, men måten de gjør det på er uakseptabel/de må være proposjonale”; en ting er at man allerede har forlatt den virkeligheten med mindre man kan konkretisere hva som ville vært akseptabelt eller hva man mener med proposjonalt. En annen ting er at Israel er så tilbakeholdne at det er latterlig. Under Cast Lead døde 1 300 gazanere ut av 1,4 millioner innbyggere på Gaza-stripen, ved Dresden døde det 25 000 – 35 000 ut av 642 000 innbyggere pluss opptil 200 000 flyktninger. La oss for enkelhets skyld si at tallene er 1 500 av 1,5 millioner og 30 000 av 750 000. Bare i rene tall var altså Dresden 20 ganger verre. Regner vi med at det var dobbelt så mange i Gaza, er vi oppe i 40 ganger så ille. Og Cast Lead var spredt utover tre uker, skjedde Dresden på tre dager. Selv om debatten fremdeles går om hvorvidt Dresden var nødvendig eller en krigsforbrytelse, er å omtale det som folkemord forbeholdt holocaust-benektere. Den “åpenbare grusomheten” på Gaza derimot skal liksom bevise at jødene ikke har lært noe av Holocaust og nå driver de selv med folkemord. Hvis dette skal forestille folkemord, må jeg si meg enig; jødene har ikke lært noe av Holocaust. Med slike evner i dreping er det ikke rart Jesus kom tilbake etter tre dager.

Dette kartet beviser Israels Lebensrum-politikk på samme måte som dette beviser at polske provokasjoner startet WWII.

Som dere ser gjelder det visst forskjellige regler for jøder. Storbritannia kan øyensynlig blande seg inn i saker på kontinentet og bli anerkjent for å ha bekjempet et ondskapsfullt regime. Israel kan knapt forsvare seg selv uten å bli sammenlignet med det samme regimet.  Bygge mur for å stanse selvmordsbombere? Det er apaltheid apartheid. Derfor skal Israel boikottes. Israel skal boikottes økonomisk, kulturelt, akademisk og diplomatisk, mens det skal investeres i Turkmenistan, vi klarte ikke engang å holde kongen borte fra OL i Beijing og Jonas Gahr-Støre deltok på Durban II. Norge gir u-hjelp til palestinerne vi ikke kan være helt sikker på hva går til, men frivillig sektor rettet mot Israel blir forsøkt kvelt. Egypt holder grensen mot Gaza like stengt som Israel, men det er påfallende stille angående det. Bloggen Norway, Israel and the Jews er full av eksempler på at det tydligvis er andre regler som gjelder for Israel og jødene.

Det som kanskje mest av alt kjennetegner det jødiske folk er den jødiske religionen. At den da blir flittig brukt i kritikk av Israel burde være signal nok om at hvis det ikke er regelrett jødehat ute å går, i hvert fall [ubeviste?] undertoner av det og en god del fordommer og ignoranser. For eksempel hører jeg ofte at “de tror de har rett på landet bare på grunn av den boken deres”. Vel, en ting er at de orginale zionistene var ganske så sekulære av seg, dagens Israel er også ganske sekulært sammenlignet med sine naboer. Israelere som faktisk bruker religion som begrunnelse for ekspansjon er et mindretall ekstremt religiøse settlere, som for alt jeg vet kan være et mindretall sammenlignet med de sekulære ekstremt nasjonalistiske settlerne. Uttrykket “øye for øye, tann for tann” blir brukt med en sarkastisk vri som “moar liek ten eyes for an eye, amirite?” for å spille på det totalt meningsløse argumentet om proposjonalitet. I tillegg til at det ikke er en selvfølge at den svake part alltid har rett, er uttrykket tatt ut fra sammenhengen; det handler absolutt ikke om hevn, men om erstatningsrett. Uttrykket “Guds utvalgte folk” blir hevdet å være grunnen til jødisk arroganse og rasisme, på tross av 613 bevis på at det faktisk betyr at Gud setter ekstra strenge krav til jødene. Toppen av anti-judaisme er det – ikke uventet – Jostein  Gaarder som står for (selv om han har gjort seg skyldig i samtlige andre og); i sin beryktede kronikk skrev han at fariseerne drev sionistisk terror og perverterte sin egen religion ved å – hold deg fast nå – faktisk holde på den på tross av en tilfeldig snekker som snakket om kjærlighet og ble guddom i en ny religion. Selv Ann Coulter klarte å holde begrepene “jødedom” og “kristendom” rett i munnen da hun snakket om å “prefeksjonere” jødene.

Inspirert av Tankekorset har jeg og bestemt meg for å legge til en sang i hvert innlegg. I motsetning til ham har jeg – påvirket av diverse “emosjonelle” blogger – ment det som et slags tematisk soundtrack.

Gratulerer med 17. mai

17. mai 1992 ble homoseksualitet fjernet fra WHOs liste International Classification of Diseases, noe som fremdeles feires denne dag som International Day Against Homophobia med flagg og tog i et stort felleskap hvor ingen diskrimineres… i hvert fall ikke på seksuelt grunnlag. Spesielt barna er i sentrum i vår lokale feireing av IDAHo, for at de skal lære at homofili ikke er en sykdom. Det er nok heller ikke tilfeldig at Melodi Grand Prix legges så tett opp til IDAHo.

Men det er viktig å være klar over at IDAHo ikke er en dag å vise stolthet over sin legning, men en dag til å bekjempe homofobi på; et problem i største grad fremdeles finnes. Debatten om kunstig befruktning har utviklet seg til påstander om at homofile ikke er like gode omsorgspersoner som heterofile i stedet for å fokusere på det viktige¹. Noen har til og med gått så langt som å hevde at homofile ønsker seg barn for å forgripe seg på dem (de er sikkert hysteriske over barnetogene). De glemmer selvsagt helt at homofile menn foretrekker ordentlige manne-menn, og at den lille gruppen med ekle menn som liker feminime uutviklede smågutter (også kjent som NAMBLA) er absolutt ikke homofile. Fred Phelps får fremdeles gå fritt omking å spre hatet sitt (bortsett fra i Storbritannia da). To abrahamittiske grupper med avikende-men-positive syn på Jesus har begge avikende-men-negative syn på homofile. Robert Mugabe er fremdeles litt sår over en viss “bekreftet ungkar”² som en gang erobret landet Mugabe nå kontrollerer. Og russisk politi slo ned på en homseparade arrangert i forbindelse med nettopp MGP³.

Så kampen er langt fra over. Bruk dagen og gjerne resten av året på å vise at slik intoleranse ikke aksepteres. Veiv det røde,hvite og blå regnbuekorsflagget; friheten og likeverdets symbol. Se på High School Musical, Hannah Montana og annet møl på Disney Channel. Gå på musikalsk teater og gled deg over fabelaktige Alexander Rybak. Pek på statistikk om analsex og latterligjør troen på at AIDS utelukkende rammer homofile. Men for Oscar Wildes skyld; gjør noe!

¹) Vi er vel mange nok som det er, og en god del barn som allerede er født mangler foreldre.

²) At Cecil Rhodes var homofil er ikke akkurat bevist, men kom ann; han aviste en PPP [Philosemitisk Polsk Prinsesse]. Hvor mange flere bevis trenger man egentlig?

³) Rart de ikke foretok en razzia inne på selve Olimpiysky etterpå.

 

Nå tuller jeg fælt, ikke sant? Det er da ikke IDAHo hele Norge går mann av huse for å flagge og feire i dag…… det er bursdagen til Dennis Hopper…

Raketter over Gaza

Rett før jul smalt det igjen i Midtøsten, da det ble slutt på en seks-måneders våpenhvile mellom Israel og Hamas over Gazastripen. Her i Israel-hatende Norge (det eneste landet i vesten som anerkjenner og ønsker dialog med ekstremistene i Hamas) reises det krav om total boikott av og diplomatisk brudd med Israel, på tross av at Hamas slo til først. Med 'Israel-hat' mener jeg selvsagt irrasjonell og ensidig fordømmelse av staten Israel nærmere i slekt med anti-amerikanisme og frankofobia enn den rasistiske anti-semittismen. Ikke at regelrett anti-semittisme¹ ikke dukker opp, som oppfatningen av at alle jøder - og kun jøder - støtter Israel, som vist hos Sondre Olsen² og her ("Post #5" av Leif Skrive Fnord, smakfullt kombinert med god gammel ZOG-paranoia). Til og med Kåre Willoch har gått i den fellen, og dermed redusert listen over gentile Israel-kritikere som ikke er  jødehatere til den iranske presidenten Ahmadinejad (pussig nok også en av få Holocaust-benektere som ikke er jødehater).

Iran har kanskje ingen homofile, men en del bi-nysgjerrige

En del sier de ikke støtter Hamas' metoder og mål om å totalt utslette Israel, men legger allikevel hovedansvaret på Israel i den tro at Israel er et stort stygt nazi-apartheid. Jeg tror jeg har gjennomgått den teorien grundig allerede, men kan gjenta hovedpoengene; muren er til for beskyttelse og det er Hamas som dreper palestinske sivile ved å bruke de som levende skjold, da de bryr seg mindre om sin egen befolkning en sitt eget hat mot Israel. Israel har faktisk prøvd å komme palestinerne i møte ved å tvangsevakuere de jødiske bosetterne fra Gazastripen, uten at Hamas gav opp sitt mål om å utslette Israel eller at Palestina-supporterne skjønte at Israel kan være villige til å åpne grensen så snart de føler seg trygge; hvis man virkelig ikke støtter Hamas, hvorfor ikke rette fokus på dem og la Israel komme etter når/hvis Hamas gir etter? Et annet krav er at Israel skal trekke seg tilbake til grensene fra 1967, uten at de grensene førte til fred den gang.

Andre derimot mener staten Israel ikke har noen som helst rett til eksistens og mener landet burde gis tilbake til de som jødene hadde stjålet det i fra, med hvilket jeg antar de mener britene. At britene aldri burde trukket seg ut er egentlig ikke en så dårlig tanke, da Messias ennå ikke har gitt seg til kjenne og det kunne forhindret mye av dagens situasjon, både i Midtøsten og andre steder.

Det mases om at Israels reaksjoner er uproposjonale, da de har flere og bedre våpen og det går med flere liv på palestinsk enn israelsk side (dog opplyser selv Hamas at det omkommer en mindre andel sivile palestinere enn man skulle tro forholdene ville føre til). De glemmer helt at i kamp gjelder ikke like for like, men å bruke alt i sin makt (med unntak av atomvåpen og folkemord) for å så kjapt og smertefritt som mulig for å oppnå det aktuelle målet - i dette tilfellet å uskadeligjøre Hamas. Å fortsette bomberegnet er riktignok ineffektivt og skadelig for sivilbefolkningen, men Israel har nå gått inn med bakkestyrker.

¹) Og selv om det finnes flere semittiske folkeslag; 'anti-semittisme' betyr nå en gang 'jødehat', men jeg kan gjerne heller bruke det ordet hvis du foretrekker det.

²) Vel, Olsen er jo kristen, så... Jødedom 1.5? Og når vi var så vidt inne på semitt-begrepet; Jødedom 2.0?

He's been Watching the Sky

(Soundtracket til denne posten er Saxons The Eagle has Landed. Jeg er klar over at bare fra samme album hadde kanskje sangen Watching the Sky passet bedre rent temamessig, for å ikke nevne all space rock, avant-garde metal og filk som sikkert omhandler romvesener og konspirasjoner. The Eagle... var dog det første jeg tenkte på da jeg leste den aktuelle saken, og melodien jeg ønsket å la meg inspirere av når jeg nå skal la satire og essays ligge og prøve meg på ordentlig kontrafaktisk historisk litteratur.)

For tredje gang skulle en stolt ørn lande der kun ørner våger å lande. Mye fjernere enn et rede på en alpetopp, hvor selv feige gribber kunne fly for å gjemme seg. Nei, dette var en reise over himmelen og forbi; langs en lufttom stjernehvelving skulle mektige vinger ri solvindene til en helt annen verden som alltid har vært oss så nær og frem til nylig allikevel så fjern. Fire ørnunger hadde allerede klekket seg ut av et skall av stål og gass på månens overflate. Apollo 14 hadde med seg to nye egg; Alan... og meg. Nummer fem og nummer seks.

For å trekke fuglemetaforen litt lengre, skalv jeg som en ribbet kylling. Dette første gangen jeg forlot vår hjemmekoselige atmosfære, og jeg vet ikke om jeg er særlig keen på å gjenta turen. Alan derimot hadde næret seg godt på NASAs plomme. Han var den første amerikanske mann i rommet, og hadde sikkert vært første offisielle menneske også hadde ikke russerne klart for en gangs skyld å holde en kosmonaut unna døden og dinkene. Arvelig "belastet", vil jeg anta; han nedstammer jo tross alt fra en av passasjerene på Mayflower.

Ørnen har landet, og to ferske ørnunger spør hverandre det store spørsmålet; hva pokker skal vi slå i hjel ni timer med i denne stenørkenen? Det snakkes stadig om prøver av månestøv som skal bringes med hjem for forskning og analyser, men hvem tror vel på den offisielle versjonen? Sannheten var nok at vi kun ønsket å irritere russerne.

Først da jeg nevner at jeg heller burde brukt tiden på ta grønnkortet enn å sture her på månen, tør Alan å nevne at han tok med seg golfsettet sitt og foreslår at vi slår et par baller sammen. Vi la merke til et par skilt som viste vei til en lokal golfbane med både bar og driving-range. På spaserturen dit var jeg bekymret over at vi ikke hadde noen penger i lunar valuta på oss, men da vi kom frem var innehaveren så oppspilt over at vi valgte å beære akkurat hans klubb med vårt tellusianske nærvær at han ikke bare tilbød oss fri banetilgang og åpen bar, men også seg selv som guide og golflærer.

Alas, du må tilgi meg, for jeg ser på dine hevede øyenbryn og vantro mine at jeg nok en gang har latt meg rive med av denne historien. Jeg burde nok utvist samme sunne skepsis som deg med en gang jeg kom over en golfklubb på månen, men jeg syntes der og da at det var surrealistisk nok at jeg var på månen, så hvorfor ikke en golfklubb? Det ble heller ikke bedre at jeg tenkte det var best å gjøre det samme Alan, som så ut til å være vant til kontaktsøkende månemenn. Har man vært såpass lenge i NASA som ham skjønner man kanskje når det er best å bare spille med.

Vel, verten vår forklarte at golfspillet for dagen var egentlig slutt nå, og at patronene hans hadde enten dratt hjem eller befant seg i baren. Mer lystne på å være sosiale enn sportslige bestemte Alan og jeg oss for å bare slå et par baller på driving-rangen; jeg slo en og han slo to. Alans siste fløy mil etter mil etter mil mot horisonten. Verten roste ham og sa at det var veldig imponerende til en førstegangspiller på denne banen å være. Vi menneskene lo litt og unnskyldte oss spøkefullt med Tellus' kraftige gravitasjon.

I baren ble vi spurt om hvem av oss som var den utpekte sjåføren. Jeg tittet spørrende bort på Alan, da sjokket endelig begynte å gå over og jeg ble litt mer usikker på hele situasjonen. Alan svarte profesjonelt at man drakk ikke i tjeneste hos NASA, pluss at vi begge - pluss stakkars tredjemann Stuart - trengtes for å styre farkosten vår. Bartenderen undret seg over dette, og av hans påfølgende spørsmål forsto jeg det slik at i den lunare kulturen var romfart like avansert som bilkjøring hjemme på Tellus. Kanskje derfor månemennene ikke var like sjokkerte over oss som vi burde være over dem.

Jeg trengte uannsett noe sterkt, og håpet Alan overså at jeg bestilte noe som jeg ble fortalt først helt nede på molekylært nivå skilte seg fra ravnsvart og kruttsterk jordisk kaffe. Om han la merke til det, sa han i hvert fall ingenting før han ble lokket med på et slag biljard. Jeg ble sittende å stirre i koppen min og forsøkte å holde meg såpass fattet at jeg ikke begynte å knuse hjelmen min mot bardisken. Ganske snart var koppen tom, og vesenet personen på krakken ved siden av meg bestilte en ny kaffe til meg og innledet en samtale:

"Tellusiansk?"

"Jepp."

"Av den dominerende arten?"

"Håper da det."

Jeg smilte til det siste spørsmålet. Tre av øyestilkene hans kom nærmere og myste gjennom visiret på hjelmen min.

"Jeg ser at du ikke er muldvarp, så jeg antar du er en krokodille. Selv om du har veldig liten nese til krokodille å være."

På en måte var det flatterende å høre at man ligner mer på en krokodille enn en muldvarp, selv om det var enda bedre å høre at man ikke var så krokodilsk av seg. Jeg lurte dog på hva som fikk min drikkebror til å tro at smaløynede gnomer og sleipe soltilbedere var de to dominerende artene på jorden.

"Du har helt rett i det første, og nesen min er nok så liten fordi jeg ikke er en krokodille heller."

"Beklager, men du sa du tilhørte en dominerende art. Du ser faktisk mer ut som et lam. Når jeg tenker meg om holder ikke krokodillene dere og elefantene som husdyr, men lever i en slags anstrengt symbiose med dere; selv om de har påvirket dere meget annser de seg visst ikke som overlegne. Det er muldvarpene som har temmet og hevder de er over for eksempel ulvene."

Jeg trodde først han med ulver mente hunder, men alle mennesker har da dominert hundene.

"Jeg lurer på om vi snakker litt forbi hverandre her. Hvis du kan forklare meg hva du legger i disse begrepene, kanskje jeg forstår mer av din oppfatning av jordisk politikk. Med ulver mener du hunder?"

"De loppebefengte siklende pelskledde rovdyrene som er enda lenger ned i hiarkiet? Nei, de er hårløse aper som alle de andre dominerende artene, de kan være gule som muldvarpene eller bleke som deg og krokodillene. Den gule underarten invaderte for en stund siden muldvarpenes land. Muldvarpene temmet dem og brukte dem til å dominere store deler av deres verden med. Tapre krigere og jegere i flokk, og veldig flinke sammen med... hester det heter, ikke sant?"

Ulvene hans var faen meg kosakker og mongoler.

"Jeg tror det er hunnere du tenker på."

"Det var kallenavnet på et flott eksemplar av arten. Attila var det egentlige navnet, så du har nok rett. Hva tenker jeg på; selvsagt har jordboeren rett i slike ting."

Han gliste mot meg, og ønsket nok å få flere misforståelser oppklart.

"Hvis disse muldvarpene ligner på hunnerne; små, gule, skjeve øyne og en av de tidligste kulturene våre; det er nok kinesere."

Han nikket.

"Hva mener du så med krokodiller?"

"Store neser; vil helst være i fred; var de første til å innse at deres (og vår) verden eksisterer kun takket være solen, og tilber den som den eneste sanne Gud; den eneste avbildningen de tillater av den er en blå stjerne og de kaller den Aton eller YHWH eller noe slikt."

Moses var opprinnelig en egyptisk farao? Kjekt å vite. Jeg begynner å lure på om månemennene drev ordentlig historieskriving, biologi og astronomi mens vi fremdeles bodde i trær.

"Det høres ut som jøder. Og disse husdyrene deres... elefanter og lam?"

"Elefantene har store neser de og, og liker litt pomp og luskus når de kan få det. De var en gang umulig å se forskjell på de og kro... unnskyld; jødene bortsett fra religionen. Mange jøder har i dag blitt bleke, akkurat som dere lam. Våre forskere trodde først dere var husdyr fordi begge artene adopterte den jødiske religionen."

"Men vi har litt andre symboler for solen. La meg gjette; et bilde av deres verden og et gammelt torturredskap?"

Han nikket.

"Muslimer og kristne. Men alle disse er samme art; alle oss hårløse aper er til og med samme underart, vi bare ser veldig annerledes ut..."

Jeg kjente et par tårer presse på.

"... altfor ofte og lenge har vi selv blitt lurt av det, og behandlet hverandre som dyr. Som om det skulle være en forbedring, er det nå på grunnlag av ideologi og ikke rase vi truer med å utrydde oss selv."

"Ja, dere har krig dere og. Da våre forfedre først la merke til sivilisasjon nede på Tellus, trodde enkelte det var engler som skulle vise oss hvordan vi skulle oppnå fullkommenhet. Men det ser ut til bevissthet fører til djævelskap uansett hvor den oppstår."

Jeg ble i et litt bedre humør da månemannen der fikk meg på en tåpelig tanke om at paven skulle lure på om romvesener hadde opplevd syndefallet eller ikke. Den tanken var selvsagt ikke like tåpelig som jeg føler meg nå.

"Vi har nok av konflikter vi og, men de foregår i det skjulte, da vår verden ble bragt sammen av internettet. Det gjorde det lite fristende å føre krig mellom anerkjente statsdannelser."

Jeg visste ikke da hva et 'internett' var for noe, hvilket er like greit ettersom jeg hadde bare kommet til å kødde om at det var oppfunnet av samme mann som gravde månekanalene for å hindre at månen druknet i smeltet is fra polene.

Min samtalepartner unnskyldte seg der da han ble avbrytt av en merkelig innretning i lommen han begynte å snakke i. Jeg har i ettertid forstått at det var en lunar mobiltelefon.Da jeg igjen var alene med kaffen min rykket Alan meg i armen og sa at vi måtte tilbake til Stuart og komme oss hjem til  jorden. Alt dette skjedde uten at det er verdt og nevne, egentlig, og både Alan og meg holdt kjeft ovenfor Stuart om vårt barbesøk; kanskje han også visste om den lunare sivilisasjon? Jeg vet ikke hvorfor Alan var så uberørt av det hele, men jeg drev fremdeles og klamret meg til håpet om at det bare var en drøm eller ondskapsfull spøk.

Begge mine reisekamerater er nå for lengst døde, og det er først nå jeg har fått sjelefreden til å fortelle om våre brødre i himmelen. De er ikke fiendtlige; hadde de vært det hadde deres overlegne teknologi utryddet oss før vi visste hva som hadde skjedd. Hvorfor regjeringen - som jeg vet at vet - holder dette hemmelig er meg en gåte. Ingen av oss - jordboer eller månemann - har kanskje oppnådd nirvana, og kommer neppe til å finne det før vi samarbeider.