KIM-Magasinet: Jakten på kunnskap

Den andre utgaven av KIM-Magasinet med bidrag av yours truly har kommet ut, og kan leses her. Tidligere og framtidige utgaver av KIM-Magasinet kan man som vanlig finne her.

Jakten på kunnskap

Kunnskap er merkelig handelsvare. Hvis du selger en diamant, gir du fra deg diamanten og får penger igjen. Er det en god handel, tjener du på den - ti, kanskje tyve prosent. Men slik er det ikke med kunnskap. Bytter du kunnskap, gir du fra deg kunnskap og får kunnskap igjen. Men du beholder likevel den kunnskapen du gir fra deg. Kunnskap kan deles - man blir ikke dummere fordi man lærer bort noe til andre. Edelstener må du gi fra deg, de kan du ikke dele med kjøperen uten at verdien blir mindre. Men kunnskap kan alltid deles, og likevel beholde sin opprinnelige verdi. Om du bytter til deg kunnskap, tjener du ikke bare noen få prosent - du får igjen det dobbelte, kanskje det mangedobbelte.

Jon Bing, Tanz - Gåtenes planet

Å være nysgjerrig betyr at man vet det er noe man ikke har peiling på, men er veldig inter­essert i å finne ut av det. Selve ordet inneholder jo “ny-”, som i at man ønsker å lære noe nytt. Og det slutter med “-gjerrig”, som på tross av å være feil ord i denne sammenhengen gir assosiasjoner til at det er noe man vil ha, og gjerne mye av det. Kanskje nys­grådighet hadde vært et bedre ord.

De fleste kjenner nok til De Vises Stein, den legendariske substansen som kan forvandle bly til gull og er en sentral in­grediens i eliksirer som gir evig liv. Som vi har sett i både Skrue McDuck og Harry Potter er det både vel og bra, men det er bare to av egenskapene De Vises Stein tradisjonelt har blitt tillagt. Visstnok skal Steinen også brukes til å skape diamanter og juveler ut av vanlige krystaller, lamper som brenner evig, gjenopplive døde planter og til og med skape liv i form av golemer og homunculi (“kunstig fremstilte” mennesker, for eksempel Frankensteins mon­ster). De Vises Stein kunne gjøre alt dette fordi den var en del av “den første materien” som var til før verden ble skapt, altså en konsentrasjon av urstoffet som alle ting i utgangspunktet består av. Populær-kulturen gjør faktisk en grov bommert når den henger seg opp i å lage gull; grunnen til at de gamle alkymistene jaktet på De Vises Stein var ikke alt den kunne brukes til, men fordi å avdekke dens hemmeligheter ville gi svar på store spørsmål om Livet, Universet og Alt Mulig. Når man hadde den kunnskapen ville ikke de konkrete bruksområdene til De Vises Stein bare være mulige, men også trivielle.

Necessity is the Mother of Inven­tion (“Behov er alle oppfinnelsers mor”) sier et ordspråk, men selv om mange oppfinnelser er gjort av anonyme ingeniører, sleipe luringer og improviserende bondetamper, er det ikke alle av de store tenkerne som vi kjenner ved navn som hadde noen egen­tlig grunn til å gjøre de studiene og oppdagelsene de gjorde. Gan­ske mange var rett og slett bare nysgjerrige, eller søkte kunnskap for kunnskapens skyld. De mest kjente av de klassiske greske filosofene (Sokrates, Platon, Aristoteles) var ute etter å forstå verden og naturen som del av søken etter en høyere sannhet, som kanskje kan unnskylde at de enten var totalt på jordet eller brukte sine tanker til å promo­tere en heller utopisk (og til tider totalitær) samfunnsmodell. Isaac Newton er mest kjent for tyngdeloven, men var mest stolt av sitt arbeid innen alkymi, og som en dypt religiøs mann var selv det han gjorde innen matematikk og fysikk for å forstå naturen nettopp fordi han ville vise at han satte pris på Skaperverket. Rene Descartes er mest kjent for sin filosofi Cogito, Ergo Sum (“jeg tenker, altså er jeg”), men bidro enormt til matematikken, og prøvde å bevise Guds eksistens ved logikk.

Kunnskap som ressurs og de fremskrittene man gjør gjen­nom den blir ofte sett på som et udelt gode; det er ikke tilfeldig at idealisme og samfunnsen­gasjement står sterkt i univer­sitetsmiljøene, og det er ofte spesifikt studenter og skolelever som blir dratt frem når man snak­ker om ungdommen som “vår fremtid”. Det er nok også en god del ungdommelig overmot og naivitet inn i bildet, og kanskje det er noe i stereotypen om de overbeskyttede og bortskjemte studenter og akademikere i sine elfenbenstårn. Men i alle fall er det en utbredt oppfatning at alt moderne er bra (“... gjøre frem­skritt”, “vi lever faktisk i 2012!”) og alt gammeldags er dårlig (“primitive tanker”, “middelalder­ske holdninger”), og at kunnskap er et sikkert middel i kampen mot undertrykkelse og diktatur. Når sant skal sies var både Nazi- Tyskland og Sovjetunionen langt frempå når det gjaldt teknologi og ingeniørkunst, både for de praktiske bruksområdene og ren prestisje. Tyske forskere som etter krigen ble “snappet opp” av USA og Sovjet bidro enormt til romfartsteknologien, og det var faktisk Sovjet som sendte det første mennesket opp i rommet. Selvsagt, alt dette hadde sitt ut­gangspunkt i å lage stadig nye og mer ødeleggende våpen, men det er ikke til å stikke under en stol at mye teknikk utviklet til slike formål har også påvirket og til og med revolusjonert realfagenes sivile sider, ikke bare under den Kalde Krigen, men opp gjennom hele historien.

Når det gjelder samfunnsfagene var ikke akkurat Hitler og Stalin de som oppmuntret til en fri og fruktbar diskusjon, og den forskningen de støttet og lot komme til orde var stort sett sele­ktiv tullevitenskap som de brukte til å “bevise” sine ideologier; altså politiske meninger kamuflert i en faglig språkdrakt. Men selv om tyranni med manglende demokra­ti og ytringsfrihet ofte settes i bås med “politisk korrekt” forskning og kunnskapsløshet, har det fak­tisk eksistert diktatorer som har latt seg styre av forskere og ikke omvendt. Tsar Peter den Store ledet kulturell revolusjon som gjorde Russland til en europeisk supermakt. Han så på Russland som en middelaldersk føydal­stat og ansatte vesteuropeiske rådgivere for å importere opplys­ningstidens rasjonalisme. Hans reformer var så gjennomgripende at adelsmenn som ikke ville gi opp sine tradisjonelle skjegg og klær til fordel for den nye moten kunne vente seg kraftige bøter eller offentlig tvangsbarbering. Historien forteller at Marco Polo besøkte keiseren av Kina, hvilket ikke er feil. Men Kublai Khan var faktisk ikke kineser, men den fullt ut assimilerte sønnesønn av den mongolske erobreren Djengis Khan, og det var Kublai Khan selv som hadde fullført den påbegynte erobringen av Kina. Det klarte han nettopp fordi han tok i bruk kinesisk våpenteknologi som artilleri og beleiringsmaski­ner. Kublai Khans historie om de mongolske erobrerne som be­undret og tok til seg så mye av kinesisk kultur og samfunnsliv at de nesten kan regnes som bare nok et kinesisk dynasti, skulle senere gjenta seg med Qing-dynastiet. Augusto Pinochet var i utgangspunktet den minst ivrige av de fire lederne for det chilen­ske statskuppet i 1973, men tok til seg stadig mer makt i forsøket på å redde den chilenske økono­mien ved hjelp av en gjeng Milton Friedman-inspirerte økonomer kalt the Chicago Boys . Dette førte til konflikter med den mer fascistiske general Gustavo Leigh som var en tilhenger av statlig styrt økonomi, hvilket Pinochet mente ikke var så forskjellig fra sosialismen de egentlig skulle bekjempe. Det endte med at Leigh ble presset ut av juntaen, og nå president Pinochet sto fritt til å innføre frie markeder. Han utpekte flere utdannede økonomer til viktige stillinger, og ga dem ganske frie tøyler: Milton Friedman forteller at den ene gangen han møtte Pinochet, var Pinochet mer interessert i å høre Friedmans meninger og anbefalinger enn å snakke om sine meninger og politikk. Chile opplevde en enorm økonomisk vekst Friedman kalte “det Chil­enske Mirakelet”, som han også mente bidro til at Pinochet til sist måtte trekke seg og demokratiet gjeninnført. Flere av militærdik­taturets reformer har blitt opprettholdt og videreført av Chiles demokratiske regjeringer, inklud­ert de venstrevridde.

Det vil ikke si at alle som søker kunnskap for kunnskapens egen skyld er noen unyttige ar­rogante åndssnobber; man må tenke stort før man kan omsette det til praksis. Man vet aldri hvilke hypoteser som stemmer, hvilke ideer som lar seg gjennom­føre eller hvilke konstruksjoner som holder før man gjør noe for å finne det ut. Tenk bare på alle slags mulige kombinasjoner av materialer og stoffer som har blitt prøvd og brukt som glødetråd i lyspærer opp gjennom tidene. Charles Goodyear strevde lenge med å lage en gummi som ikke smeltet i sommervarmen, men først da han i frustrasjon og skuf­felse kastet sitt siste mislykkete eksperiment (en blanding av rågummi og sulfur) mot en varme­ovn hvor blandingen ble liggende å steke, oppdaget han at slagget som ble igjen var nettopp den vulkaniserte gummien han lette etter. Å bli for fornøyd og selvsik­ker i det man allerede vet og har oppnådd er en farlig tankegangen som kan og har fått fatale kon­sekvenser. De gamle grekerne var ganske nær en industriell revo­lusjon blant annet takket være Heron av Alexandria som oppfant både dampmaskinen og vind­kraft, men på grunn av tilgang til slaver og fokus på de “større sannheter” ble disse oppfinnelse ansett som ren gimmick og kun brukt til leketøy. Oppfinnelsenes fulle potensial ble realisert først over 1500 år senere, da indus­trialisering faktisk spilte en rolle i avskaffelsen av slaveriet. Som allerede vært inne på, Kina var kanskje oldtidens og middelalde­rens mest teknologisk avanserte sivilisasjon, og kinesiske opp-dagere og handelsreisende seilte langt nedover Afrika og skal etter sigende ha oppdaget både Ameri­ka og Australia. Overbevist om sin overlegenhet og sitt forsprang var ikke kineserne særlig åpne for impulser utenfra, hvilket førte til en stagnasjon av innovasjon og en slutt på alle ekspedisjoner da man mente det ikke fantes noe av interesse utenfor Kina. Resultatet var at Kina ble kraftig forbigått på 1600-tallet og forble en bakevje frem til Maos død.

“Jeg er ikke antisemittisk, men…

… støtter utryddelse av jødene!”

Etter at Aftonbladet trykket en artikkel av Donald Boström som anklaget det israelske forsvaret for å stjele organer fra døde palestinere, har den israelske regjeringen kommet med anklager om antisemittisme mot Sverige, med et ekstra stikk imot Norges feiring av Hamsun fra Avidgor Lieberman. Ikke uventet har det her hjemme ført til de vanlige utsagnene om at antizionisme ikke er det samme som antisemittisme og at å hyle opp om antisemittisme for hver minste kritikk vil til slutt hule ut begrepet og gjøre det meningsløst. Selv har jeg hørt så uendelig mye kritikk av Israel enten starte med eller bli etterfulgt av “det er ikke antisemittisk å kritisere Israel” uten at noen har nevnt jødehat – en gang har jeg til og med hørt det etter å ha snakket om antisemittisme uten å nevne Israel – at jeg synes det etterhvert begynner å like uthulet som “jeg er ikke rasist, men…” – hører man noe som starter med det vet man at det som kommer vil være rasistisk.

 Og Marver lurer på hvorfor de kaller oss antisemitter? Tatt fra den nå stengte diskusjonen fra denne artikkelen (trykk på bildet for større versjon)

Selv om kanskje allerede har forstått at poenget med denne posten er å peke på den iboende antisemittismen i mye av kritikk av Israel, vil jeg gjøre det klart at jeg fremdeles anerkjenner et skille mellom “ekte jødehat” og anti-zionisme. Det er fordi det skumle med den moderne anti-zionismen er nettopp det at dens tilhengere ikke ser ut til å innse hva slags røtter og implikasjoner det har, og hvilke krefter det støtter med sine ord og handlinger. Ubevist antisemittisme, rett og slett.

Jeg skjønner nå hvorfor så mange ikke så forskjell på konkuransen dette bildet ble hentet fra og den iranske orginalen. Poe’s Law in action.

Saken som fikk ting til å koke denne gangen handler om jøder som drakk blodet fra små barn… OK, egentlig ikke, men en person – spesielt en kulturredaktør – burde klare å se parallellene, eller i det minste kjenne til de gamle ryktene. I stedet får vi den gamle visen om at Israel syter eller – på tross av at selve premisset i tillegg til å være konspiratorisk er motbevist og Boström selv innrømmer at han aldri har hatt bevis – mener at det burde settes i gang etterforskning, ofte med den begrunnelse at Israels krav om sensur er tegn på at noe må det være som får Israel til å reagere slik.

Noen må ha det inn med teskje.

Når det gjelder forsøket på sensur, er jeg enig i det Eirik “Kapitalismus” Løkke i at Israel – det eneste demokratiet i Midtøsten – burde være klar over at Sverige har fri presse og ikke kommer til å beklage det. Nettopp av den grunn spurte ikke Benjamin Netanyahu etter “an apology, we're asking for their condemnation,”. Med andre ord; Netanyahu sa aldri “vi krever at dere straffeforfølger Aftonbladets redaksjon”, men “siden dere faktisk har fri presse, betyr det at dere ikke er enige i det tullet Aftonbladet trykte, ikke sant?”. Men selv noe så enkelt som dette mener Sveriges utenriksminister Carl Bildt er å gå på akkord med ytringsfriheten – på tross av helt andre holdninger under karikaturstriden – og serverer standard hult vås om at den svenske regjeringen er veldig mot jødehat, Israel, politikk, religion og sånt. Sveriges ambassadør i Tel Aviv som ikke var snau med å gi israelerne det de ønsket fikk ganske kjapt fjernet sitt brev fra ambassadens hjemmesider, mens Sveriges justiskansler mener Israels forespørsel er godt innenfor svensk lov. Dette burde være nok til å vise at konflikten ikke dreier seg om et prinsippfast Sverige versus et Israel med urimelige krav. At en klok og fornuftig kar som Løkke avfeier denne saken som nettopp det – han omtaler for eksempel selve blod-anklagen kun som “noe den israelske regjering ikke liker” – gjør ham til et interresant tilfelle jeg vil komme tilbake senere.

Aksel skjønner tydligvis ikke at Aftonbladet like gjerne kunne anklaget jødene for å drepe Jesus.

Jeg må riktignok innrømme at det virker som det er å dra inn den norske feiringen av Hamsun som Løkke virkelig synes er syt fra Israel, en oppfatning han deler med mer overbeviste Israelvenner som Aksel “frydonomics” Fridstrøm og Halvor Sevatdal. På overflaten kan det virke greit; “ja, den store forfatteren vår hadde dessverre noen negative sider, get over it!”, men hvis man tenker litt kommer man nok på at for jøder var nazister mer en noen som tilfeldigvis var på feil side under krigen. Og ja, jeg mener “tilfeldigvis”; her argumenteres det for at Max Manus ville sloss på tysk side hadde bare britene vært litt tidligere ute, og det burde være hevet over enhver tvil at det i hvert fall hadde stemt i tilfellet Erik Gjems-Onstad (Gunnar “Kjartan” Sønsteby virker dog som en rimelig overbevist anti-nazist). Hamsun og Vidkun Quisling huskes som svikere på tross av at termen “nazist” betyr at man kanskje er litt vel mye begeistret for landet sitt. De få nordmenn som er motstandere av Hamsun-hyllester tar et aktivt anti-nazistisk synspunkt, ikke et nasjonalistisk et, og – ærlig talt – å hjelpe Ukraina i hungersnød og å være Senterpartiets største (og eneste) forsvarminister må da være bedre enn å vinne en litteraturpris. For Norge ville ikke det Tredje Rikets eventuelle seier være noen stor ulykke sammenlignet med skjebnen til nettopp jødene; for jødene betydde nazismen død, utslettelse og utryddelse. Og selv om det vi vil omtale som nasjonal-sosialisme kanskje er så godt som død og begravet, har den intenderte, bevisste antisemittismen overlevd nazismen, slik den er eldre enn nazismen.

Nettopp derfor er det ikke rart at jøder – i hvert fall ikke-norske jøder – kan få ekle assossiasjoner av feiring av en nazist, spesielt med tanke på at Israel er omgitt av naboer som gjerne har som uttalt mål å utslette Israel. Ikke sjeldent kan man lese kommentarer som “jødene tror at på grunn av Holocaust er de fritatt for kritikk”, som forbindelse med at Avidgor Lieberman har sagt at bildet over skulle henges opp i alle israelske ambassader. Israel kan riktignok sies å bruke Holocaust aktivt; ikke for sympati, men som empiri. Når vi her i Europa hører “jo-ho, vi har lov til det så, fordi dere prøvde å utrydde oss, slemminger,” burde vi kanskje heller oppfatte “vel, husker dere da dere prøvde å utrydde oss, og før det da dere bare var generellt ugreie, og før det da dere torturerte oss for å finne ut om vi var ærlige om religionen vår, og før det da dere tvangskonverte oss til å begynne med, og før det da dere jaget oss vekk, og før det da dere anklaget oss for å drepe og spise barn, og før det da dere puttet oss i gettoer? Jo, du forstår at de nye naboene våre har lissom overtatt den greia”. Og her kommer vi virkelig inn på hvorfor kritikk av Israel kan ha en antisemittisk effekt, selv om det ikke er intendert slik; når man rett og slett sier at Israel ikke skal forsvare seg, er det selvsagt at man støtter Israels fiender. Og ikke kom her å si “selvsagt har Israel rett til å forsvare seg, men måten de gjør det på er uakseptabel/de må være proposjonale”; en ting er at man allerede har forlatt den virkeligheten med mindre man kan konkretisere hva som ville vært akseptabelt eller hva man mener med proposjonalt. En annen ting er at Israel er så tilbakeholdne at det er latterlig. Under Cast Lead døde 1 300 gazanere ut av 1,4 millioner innbyggere på Gaza-stripen, ved Dresden døde det 25 000 – 35 000 ut av 642 000 innbyggere pluss opptil 200 000 flyktninger. La oss for enkelhets skyld si at tallene er 1 500 av 1,5 millioner og 30 000 av 750 000. Bare i rene tall var altså Dresden 20 ganger verre. Regner vi med at det var dobbelt så mange i Gaza, er vi oppe i 40 ganger så ille. Og Cast Lead var spredt utover tre uker, skjedde Dresden på tre dager. Selv om debatten fremdeles går om hvorvidt Dresden var nødvendig eller en krigsforbrytelse, er å omtale det som folkemord forbeholdt holocaust-benektere. Den “åpenbare grusomheten” på Gaza derimot skal liksom bevise at jødene ikke har lært noe av Holocaust og nå driver de selv med folkemord. Hvis dette skal forestille folkemord, må jeg si meg enig; jødene har ikke lært noe av Holocaust. Med slike evner i dreping er det ikke rart Jesus kom tilbake etter tre dager.

Dette kartet beviser Israels Lebensrum-politikk på samme måte som dette beviser at polske provokasjoner startet WWII.

Som dere ser gjelder det visst forskjellige regler for jøder. Storbritannia kan øyensynlig blande seg inn i saker på kontinentet og bli anerkjent for å ha bekjempet et ondskapsfullt regime. Israel kan knapt forsvare seg selv uten å bli sammenlignet med det samme regimet.  Bygge mur for å stanse selvmordsbombere? Det er apaltheid apartheid. Derfor skal Israel boikottes. Israel skal boikottes økonomisk, kulturelt, akademisk og diplomatisk, mens det skal investeres i Turkmenistan, vi klarte ikke engang å holde kongen borte fra OL i Beijing og Jonas Gahr-Støre deltok på Durban II. Norge gir u-hjelp til palestinerne vi ikke kan være helt sikker på hva går til, men frivillig sektor rettet mot Israel blir forsøkt kvelt. Egypt holder grensen mot Gaza like stengt som Israel, men det er påfallende stille angående det. Bloggen Norway, Israel and the Jews er full av eksempler på at det tydligvis er andre regler som gjelder for Israel og jødene.

Det som kanskje mest av alt kjennetegner det jødiske folk er den jødiske religionen. At den da blir flittig brukt i kritikk av Israel burde være signal nok om at hvis det ikke er regelrett jødehat ute å går, i hvert fall [ubeviste?] undertoner av det og en god del fordommer og ignoranser. For eksempel hører jeg ofte at “de tror de har rett på landet bare på grunn av den boken deres”. Vel, en ting er at de orginale zionistene var ganske så sekulære av seg, dagens Israel er også ganske sekulært sammenlignet med sine naboer. Israelere som faktisk bruker religion som begrunnelse for ekspansjon er et mindretall ekstremt religiøse settlere, som for alt jeg vet kan være et mindretall sammenlignet med de sekulære ekstremt nasjonalistiske settlerne. Uttrykket “øye for øye, tann for tann” blir brukt med en sarkastisk vri som “moar liek ten eyes for an eye, amirite?” for å spille på det totalt meningsløse argumentet om proposjonalitet. I tillegg til at det ikke er en selvfølge at den svake part alltid har rett, er uttrykket tatt ut fra sammenhengen; det handler absolutt ikke om hevn, men om erstatningsrett. Uttrykket “Guds utvalgte folk” blir hevdet å være grunnen til jødisk arroganse og rasisme, på tross av 613 bevis på at det faktisk betyr at Gud setter ekstra strenge krav til jødene. Toppen av anti-judaisme er det – ikke uventet – Jostein  Gaarder som står for (selv om han har gjort seg skyldig i samtlige andre og); i sin beryktede kronikk skrev han at fariseerne drev sionistisk terror og perverterte sin egen religion ved å – hold deg fast nå – faktisk holde på den på tross av en tilfeldig snekker som snakket om kjærlighet og ble guddom i en ny religion. Selv Ann Coulter klarte å holde begrepene “jødedom” og “kristendom” rett i munnen da hun snakket om å “prefeksjonere” jødene.

Inspirert av Tankekorset har jeg og bestemt meg for å legge til en sang i hvert innlegg. I motsetning til ham har jeg – påvirket av diverse “emosjonelle” blogger – ment det som et slags tematisk soundtrack.

He's been Watching the Sky

(Soundtracket til denne posten er Saxons The Eagle has Landed. Jeg er klar over at bare fra samme album hadde kanskje sangen Watching the Sky passet bedre rent temamessig, for å ikke nevne all space rock, avant-garde metal og filk som sikkert omhandler romvesener og konspirasjoner. The Eagle... var dog det første jeg tenkte på da jeg leste den aktuelle saken, og melodien jeg ønsket å la meg inspirere av når jeg nå skal la satire og essays ligge og prøve meg på ordentlig kontrafaktisk historisk litteratur.)

For tredje gang skulle en stolt ørn lande der kun ørner våger å lande. Mye fjernere enn et rede på en alpetopp, hvor selv feige gribber kunne fly for å gjemme seg. Nei, dette var en reise over himmelen og forbi; langs en lufttom stjernehvelving skulle mektige vinger ri solvindene til en helt annen verden som alltid har vært oss så nær og frem til nylig allikevel så fjern. Fire ørnunger hadde allerede klekket seg ut av et skall av stål og gass på månens overflate. Apollo 14 hadde med seg to nye egg; Alan... og meg. Nummer fem og nummer seks.

For å trekke fuglemetaforen litt lengre, skalv jeg som en ribbet kylling. Dette første gangen jeg forlot vår hjemmekoselige atmosfære, og jeg vet ikke om jeg er særlig keen på å gjenta turen. Alan derimot hadde næret seg godt på NASAs plomme. Han var den første amerikanske mann i rommet, og hadde sikkert vært første offisielle menneske også hadde ikke russerne klart for en gangs skyld å holde en kosmonaut unna døden og dinkene. Arvelig "belastet", vil jeg anta; han nedstammer jo tross alt fra en av passasjerene på Mayflower.

Ørnen har landet, og to ferske ørnunger spør hverandre det store spørsmålet; hva pokker skal vi slå i hjel ni timer med i denne stenørkenen? Det snakkes stadig om prøver av månestøv som skal bringes med hjem for forskning og analyser, men hvem tror vel på den offisielle versjonen? Sannheten var nok at vi kun ønsket å irritere russerne.

Først da jeg nevner at jeg heller burde brukt tiden på ta grønnkortet enn å sture her på månen, tør Alan å nevne at han tok med seg golfsettet sitt og foreslår at vi slår et par baller sammen. Vi la merke til et par skilt som viste vei til en lokal golfbane med både bar og driving-range. På spaserturen dit var jeg bekymret over at vi ikke hadde noen penger i lunar valuta på oss, men da vi kom frem var innehaveren så oppspilt over at vi valgte å beære akkurat hans klubb med vårt tellusianske nærvær at han ikke bare tilbød oss fri banetilgang og åpen bar, men også seg selv som guide og golflærer.

Alas, du må tilgi meg, for jeg ser på dine hevede øyenbryn og vantro mine at jeg nok en gang har latt meg rive med av denne historien. Jeg burde nok utvist samme sunne skepsis som deg med en gang jeg kom over en golfklubb på månen, men jeg syntes der og da at det var surrealistisk nok at jeg var på månen, så hvorfor ikke en golfklubb? Det ble heller ikke bedre at jeg tenkte det var best å gjøre det samme Alan, som så ut til å være vant til kontaktsøkende månemenn. Har man vært såpass lenge i NASA som ham skjønner man kanskje når det er best å bare spille med.

Vel, verten vår forklarte at golfspillet for dagen var egentlig slutt nå, og at patronene hans hadde enten dratt hjem eller befant seg i baren. Mer lystne på å være sosiale enn sportslige bestemte Alan og jeg oss for å bare slå et par baller på driving-rangen; jeg slo en og han slo to. Alans siste fløy mil etter mil etter mil mot horisonten. Verten roste ham og sa at det var veldig imponerende til en førstegangspiller på denne banen å være. Vi menneskene lo litt og unnskyldte oss spøkefullt med Tellus' kraftige gravitasjon.

I baren ble vi spurt om hvem av oss som var den utpekte sjåføren. Jeg tittet spørrende bort på Alan, da sjokket endelig begynte å gå over og jeg ble litt mer usikker på hele situasjonen. Alan svarte profesjonelt at man drakk ikke i tjeneste hos NASA, pluss at vi begge - pluss stakkars tredjemann Stuart - trengtes for å styre farkosten vår. Bartenderen undret seg over dette, og av hans påfølgende spørsmål forsto jeg det slik at i den lunare kulturen var romfart like avansert som bilkjøring hjemme på Tellus. Kanskje derfor månemennene ikke var like sjokkerte over oss som vi burde være over dem.

Jeg trengte uannsett noe sterkt, og håpet Alan overså at jeg bestilte noe som jeg ble fortalt først helt nede på molekylært nivå skilte seg fra ravnsvart og kruttsterk jordisk kaffe. Om han la merke til det, sa han i hvert fall ingenting før han ble lokket med på et slag biljard. Jeg ble sittende å stirre i koppen min og forsøkte å holde meg såpass fattet at jeg ikke begynte å knuse hjelmen min mot bardisken. Ganske snart var koppen tom, og vesenet personen på krakken ved siden av meg bestilte en ny kaffe til meg og innledet en samtale:

"Tellusiansk?"

"Jepp."

"Av den dominerende arten?"

"Håper da det."

Jeg smilte til det siste spørsmålet. Tre av øyestilkene hans kom nærmere og myste gjennom visiret på hjelmen min.

"Jeg ser at du ikke er muldvarp, så jeg antar du er en krokodille. Selv om du har veldig liten nese til krokodille å være."

På en måte var det flatterende å høre at man ligner mer på en krokodille enn en muldvarp, selv om det var enda bedre å høre at man ikke var så krokodilsk av seg. Jeg lurte dog på hva som fikk min drikkebror til å tro at smaløynede gnomer og sleipe soltilbedere var de to dominerende artene på jorden.

"Du har helt rett i det første, og nesen min er nok så liten fordi jeg ikke er en krokodille heller."

"Beklager, men du sa du tilhørte en dominerende art. Du ser faktisk mer ut som et lam. Når jeg tenker meg om holder ikke krokodillene dere og elefantene som husdyr, men lever i en slags anstrengt symbiose med dere; selv om de har påvirket dere meget annser de seg visst ikke som overlegne. Det er muldvarpene som har temmet og hevder de er over for eksempel ulvene."

Jeg trodde først han med ulver mente hunder, men alle mennesker har da dominert hundene.

"Jeg lurer på om vi snakker litt forbi hverandre her. Hvis du kan forklare meg hva du legger i disse begrepene, kanskje jeg forstår mer av din oppfatning av jordisk politikk. Med ulver mener du hunder?"

"De loppebefengte siklende pelskledde rovdyrene som er enda lenger ned i hiarkiet? Nei, de er hårløse aper som alle de andre dominerende artene, de kan være gule som muldvarpene eller bleke som deg og krokodillene. Den gule underarten invaderte for en stund siden muldvarpenes land. Muldvarpene temmet dem og brukte dem til å dominere store deler av deres verden med. Tapre krigere og jegere i flokk, og veldig flinke sammen med... hester det heter, ikke sant?"

Ulvene hans var faen meg kosakker og mongoler.

"Jeg tror det er hunnere du tenker på."

"Det var kallenavnet på et flott eksemplar av arten. Attila var det egentlige navnet, så du har nok rett. Hva tenker jeg på; selvsagt har jordboeren rett i slike ting."

Han gliste mot meg, og ønsket nok å få flere misforståelser oppklart.

"Hvis disse muldvarpene ligner på hunnerne; små, gule, skjeve øyne og en av de tidligste kulturene våre; det er nok kinesere."

Han nikket.

"Hva mener du så med krokodiller?"

"Store neser; vil helst være i fred; var de første til å innse at deres (og vår) verden eksisterer kun takket være solen, og tilber den som den eneste sanne Gud; den eneste avbildningen de tillater av den er en blå stjerne og de kaller den Aton eller YHWH eller noe slikt."

Moses var opprinnelig en egyptisk farao? Kjekt å vite. Jeg begynner å lure på om månemennene drev ordentlig historieskriving, biologi og astronomi mens vi fremdeles bodde i trær.

"Det høres ut som jøder. Og disse husdyrene deres... elefanter og lam?"

"Elefantene har store neser de og, og liker litt pomp og luskus når de kan få det. De var en gang umulig å se forskjell på de og kro... unnskyld; jødene bortsett fra religionen. Mange jøder har i dag blitt bleke, akkurat som dere lam. Våre forskere trodde først dere var husdyr fordi begge artene adopterte den jødiske religionen."

"Men vi har litt andre symboler for solen. La meg gjette; et bilde av deres verden og et gammelt torturredskap?"

Han nikket.

"Muslimer og kristne. Men alle disse er samme art; alle oss hårløse aper er til og med samme underart, vi bare ser veldig annerledes ut..."

Jeg kjente et par tårer presse på.

"... altfor ofte og lenge har vi selv blitt lurt av det, og behandlet hverandre som dyr. Som om det skulle være en forbedring, er det nå på grunnlag av ideologi og ikke rase vi truer med å utrydde oss selv."

"Ja, dere har krig dere og. Da våre forfedre først la merke til sivilisasjon nede på Tellus, trodde enkelte det var engler som skulle vise oss hvordan vi skulle oppnå fullkommenhet. Men det ser ut til bevissthet fører til djævelskap uansett hvor den oppstår."

Jeg ble i et litt bedre humør da månemannen der fikk meg på en tåpelig tanke om at paven skulle lure på om romvesener hadde opplevd syndefallet eller ikke. Den tanken var selvsagt ikke like tåpelig som jeg føler meg nå.

"Vi har nok av konflikter vi og, men de foregår i det skjulte, da vår verden ble bragt sammen av internettet. Det gjorde det lite fristende å føre krig mellom anerkjente statsdannelser."

Jeg visste ikke da hva et 'internett' var for noe, hvilket er like greit ettersom jeg hadde bare kommet til å kødde om at det var oppfunnet av samme mann som gravde månekanalene for å hindre at månen druknet i smeltet is fra polene.

Min samtalepartner unnskyldte seg der da han ble avbrytt av en merkelig innretning i lommen han begynte å snakke i. Jeg har i ettertid forstått at det var en lunar mobiltelefon.Da jeg igjen var alene med kaffen min rykket Alan meg i armen og sa at vi måtte tilbake til Stuart og komme oss hjem til  jorden. Alt dette skjedde uten at det er verdt og nevne, egentlig, og både Alan og meg holdt kjeft ovenfor Stuart om vårt barbesøk; kanskje han også visste om den lunare sivilisasjon? Jeg vet ikke hvorfor Alan var så uberørt av det hele, men jeg drev fremdeles og klamret meg til håpet om at det bare var en drøm eller ondskapsfull spøk.

Begge mine reisekamerater er nå for lengst døde, og det er først nå jeg har fått sjelefreden til å fortelle om våre brødre i himmelen. De er ikke fiendtlige; hadde de vært det hadde deres overlegne teknologi utryddet oss før vi visste hva som hadde skjedd. Hvorfor regjeringen - som jeg vet at vet - holder dette hemmelig er meg en gåte. Ingen av oss - jordboer eller månemann - har kanskje oppnådd nirvana, og kommer neppe til å finne det før vi samarbeider.

Historieløst indeed!

AntiJihad Norge har lagt ut enda en post som jeg ikke kan la forbli umotsagt. Siden mye av det dreier seg om nøytral historie og ikke deres vanlige dumbfuckery (selv om det er nok av den) kunne jeg kanskje kommentert på selve bloggen deres, men jeg har en mistanke om at de har gått inn for å preke kun for koret og vil slette uvelkomne synspunkt.

Utgangspunktet for posten Historieløs frykt er et litt defatistisk forsvar av datalagrinsdirektivet, P.A.T.R.I.O.T. Act og lignende tiltak i krigen mot terror, spesielt den nye svenske overvåkingsloven¹. Argumentet er at selv om disse tiltakene kan skape et paranoid overvåkningsamfunn, kan det aldri bli like ille som Islam og trekker frem flere eksempler fra historien hvor folk har trodd Islam kunne bli en velsignelse, men endte opp som en større forbannelse enn den opprinnelige trusselen.

Eksemplet som først fikk meg til å reagere var paven som avslo en allianse med Dsjengis Khan mot muslimene fordi han mente mongolene var den største truslen. En ting er at det ikke var i Storkhanens natur å kreve noe mindre enn overgivelse og underkastelse², en annen ting at dette er en enda galere gjenfortelling av legenden om prestekongen Johannes enn den opprinnelige myten: før mongolene kom til Øst-Europa, var europerene kun klar over noen fjerne kriger i øst som gjorde at muslimene måtte nedprioritere krigene i vest, og antok at det var armeene til den mytiske asiatiske kristne prestekongen Johannes som kom til sine vestlige trosbrødres unnsetning. Dette var selvsagt mongolske stammer (både før og etter Djengis Khans forening av det mongolske folk), og brevene "fra prestekongen Johannes" paven mottok  var mest sannsynlig falsknerier sendt fra Europa et sted, enten som propaganda eller å oppmuntre og gi håp til korsfarerne.

AntiJihad Norge nevner også at mongolene til slutt konverterte til Islam, hvilket er sant når det gjelder den øst-europeiske Gylne Horde (ikke overaskende forfedrene til Charles Bronson) etter Storkhanatets fall. At en stor del av imperiets innbyggere fra begynnelsen av var muslimske tyrkere er heller ikke særlig rart, da den eneste religiøse undertrykkelsen under mongolene var forbud mot halal-slakting av hensyn til dyrene (og Dsjengis Khans opprinnelige plan var visstnok å slakte ned samtlige mennesker i den delen av Kina han klarte å erobre; i sannhet den første øko-krigeren). Kalifatet ble riktignok litt irritert over det, og jeg vet ikke om forbudet også ville gjaldt kosher-slakting. På den annen side trengte ikke Dsjengis Khan å holde seg inne med jødene; han hadde allerede Han-kinesere, og beholdte sin sjamanistiske barnetro. Kublai Khan på sin side - som sagt i TV-serien Det var en gang et menneske - "tilba alle de store gudene; Buddha, Allah og Jesus".

Som en advarsel nevner AntiJihad Norge at Islam består mens det mongolske imperium gikk under. De glemmer helt at imperiets sivile sider var både inspirert og sikkert også administrert av kinesere, som - med mindre man er pirkete og hevder at det er Taiwan og ikke Folkerepublikken som er Qin-Shi Huangs arvtagere - nå er på vei til å bli verdens nye supermakt.

De siterer også en anonym anti-islamist kalt Mortran som hevder at islamisme er verre enn både nazisme og kommunisme, da ingen blir ansett som en av de to fra fødselen av eller blir drept hvis man hopper av. Tvedter'n er uenig og hevder alle er født med den kjærligheten til sin egen rase som gjør en nazistisk (jøde-bolsjevikene bare hjernevasker den vekk), og jeg tror man risikerte mer enn beslaglegging av varer over kvoten hvis man forsøkte å ta seg over Berlinmuren fra feil side.

Det som har irritert meg over lang tid med AntiJihad Norges skriverier er forsøket på fremstille Tyrkia som det gamle øst-romerske riket som blir undertrykt av islamistiske ottomaner, og overser glatt kemalismens harde linje til religion, som ofte går over styr (f.eks. forbudet mot religiøse hodeplagg, behandlig av kurderne). Selv om det er noe suspekt over Tyrkias benektelse av at det var et folkemord, ser det ut som selv mainstream media enkelte ganger har glemt at det har skjedd en helt ny statsdannelse i Asia Minor siden slakten av armenerne. Å anklage Republikk Tyrkia for det er like meningsløst som å holde Forbundsrepublikken Tyskland ansvarlig for Holocaust. Det har riktignok også vært krøll i ettertid, men da det ofte har involvert seperatister og gresk militærjunta, er det ikke like lett å legge skylden et bestemt sted. Det tyrkiske militæret anklages for å forstyrre demokratiet (eller var det ochlokratiet?) da de flere ganger har gått til statskupp og nå ønsker å avsette regjeringspartiet AKP. Disse anklagene ville vært lettere å ta seriøst, hadde ikke militæret alltid gitt makten fra seg etter en tid, og for øyeblikket jobber med juridiske - ikke militære - metoder å avsette regjeringen på. At AKP på er omtrent like skumle som KrF får være en annen sak.

På et vis kan man si at Tyrkia - sammen med Israel - faktisk kjører en passe hard linje ovenfor trusler mot deres eksistensgrunnlag, i motsetning til Frankrike. Ikke overaskende hevder nazistene³ at zionister var en drivende makt i Young Turks, og det var de  som sto bak massakrene på armenerne, og at Israel støtter tyrkernes benektelse av at det var et folkemord fordi de selv ønsker å monopolisere lidelse gjennom Holocaust. Hvis vi ser bort fra litt feil om tidspunktet for sultanatets fall og mulige ombyttinger av portrett, er det (bortsett fra de konspiratoriske delene) forsåvidt riktig, men ungtyrken besto av flere enn kemalistene, og deres eneste fellestrekk var ofte kun et ønske om en eller annen forandring.

Ofte har jeg tenkt på om Libanon, Tyrkia og Israel burde gå i union for å kunne kjøre en hardere linje med å fremme demokrati og sekularisme i Midtøsten. Statsoverhodet kan være president eller ikke-arvelig sultan, men førstemann må uansett skifte navn til Dsjengis Cohen....

¹) Om akkurat det temaet har jeg ikke klart å gjøre meg opp en mening.  Formelt gir ikke datalagringsdirektivet myndighetene rett til å "åpne posten din", bare "lese adressene utenpå konvolutten", for å si det slik. Jeg mener allikevel at retten til privatliv kan bli truet om noen sniker seg til litt ekstra vigilanse; om "har du ikke noe å skjule har du ingenting å frykte" sier jeg "onani er lovlig, men du foretrekker vel å gjøre det i det skjulte?" Sammenligninger med Nittenåttifire synes jeg forresten er - dog fra en litteraturkritisk, ikke samfunnsmessig vinkel - litt tåpelige: den store truslen slik jeg forsto det var ikke overvåkning, men hjernevask; et område den norske enhetsskolen utmerker seg i.

²) Dsjengis Khans mål var verdensherredømme, ikke fred. Forresten dask til artikkelforfatterne i Pondus 07-2008; Dsjengis Khan VAR misfornøyd med alt han ikke erobret. Og ytterlige en dask fordi Dsjengis Khan faktisk var mild mot de som overga seg da de hadde sjansen... hvilket burde vært en god grunn for paven å alliere/overgi seg.

³) OBS: Jeg kunne ikke integrere denne linken på sedvanlig vis, da jeg er nødt til å advare mot sterke bilder.

Verdens undergang er nær..?

I følge islamsk folklore (folklore; i motsetning til faktisk religion) vil Muhammed komme tilbake til verden født av en mann. Nå er han (velsigne Profetens navn) endelig tilbake, riktignok som jente, men det er såpass nært 'the final showdown' at jeg tviler på at det er tid for enda en mann å bli gravid og føde et gutt som så skal vokse opp. Med tanke på at maya-astronomer allerede har regnet ut at verden vil ende 20/12 2012, er allerede unge Muhammedina for sent ute til å bli såpass gammel at hennes kjønn vil kunne bety noe for utfallet av Armageddon; vi vet allerede hun hovedsaklig på grunn av sin unge alder er sjanseløs (enkelte av oss har visst det lenge). Men det er fremdeles flere utfordrere som ønsker sine tilhengere eksklusiv tilgang til Paradiset:

Jesus: I motsetning til Muhammed[ina] vil Jesus ikke ha noen problemer med å bli voksen i tide, da Han bare komer susende ned fra himmelen samme dag som oppgjøret skal stå. Hvite kristne amerikanske republikanere har som vanlig misforstått alt, og tror Han vil komme tilbake først i 2015.

Richard Lewis: Jødene skal ikke få sitt eget land før Messias har ankommet; Israel ble opprettet 1948, Richard Lewis ble født 1947. Tilfeldigheter? Forøvrig oppfant han uttrykket "[blank] from Hell" og spilte rabbi Glass i 7th Heaven, hvilket sikkert også er tegn på et eller annet.
Noen vil kanskje påpeke at Larry David også er født i 1947, men som den Vandrende Jøde er det jo klart at han med jevne mellomrom må "begynne et nytt liv".Hvis noen lurer på hvorfor jeg tror David er den Vandrende Jøde, er det bare å huske at Jesus var en tilgivende fyr med nok [jødisk] selvironi til å kunne le av korsfestelsen bare tre dager etter. Det må altså ha vært en veldig irriterende person som Jesus forbannet til å vandre til verdens ende. Og hvis David bare er halvparten så slitsom om han fremstår i Ingen grunn til begeistring, kan man lett se for seg David faktisk forsøke å hjelpe Jesus... bare at han åpner med en vits om snekkeren skal spikres på en planke, som ikke blir godt mottatt.

Akihito Tenno: Showa Tenno har riktignok sagt fra seg sin gudestatus, men jeg har aldri hørt han sønn gjøre det samme. Den japanske keiseren har også en fordel ved armageddon da Japan til stadighet opplever nye arahitogami ("en kami-sama [guddom] som et et menneske"), blant annet den berømte tegneserieguden.

Den Kinesiske Dragen: I følge mytologien er hver eneste kinesiske keiser en reinkarnasjon av den mytiske Gule Keiser og hadde evnen til å forvandle seg til en drage. Sikre kilder forteller meg at oldefaren (som selvsagt var drage han og) til den nåværende dragen flyktet til Taiwan med Chiang Kai-shek, og hans sønnesønn (som også var drage) emmigrerte til Japan, hvor den nåværende dragen etter ryktene jobber hos Studio Ghibli. Og selv om han er av hovedsaklig Han-kinesisk opprinnelse, er det selvsagt noen gener etter Kublai Khan i ham.

Paven: Anti-Krist i følge evangelistene. Det sies også at Anti-Krist skal være av jødisk opprinnelse, men med tanke på at jødene ikke liker overnaturlig byråkrati, er det lite trolig. EU er selvsagt dyret, som paven vil snart bli innsatt som Hellig Romersk-Katolsk Keiser over.
Uten at dette er relevant, er jeg ikke særlig begeistret for tradisjonen for pavene å ta seg nye navn. Hvor kult hadde ikke 'Pope Karol Jozef Wojtyla' vært?
"Pope Ratzinger: Christianity have never been as badass"

Kalkin: Den tiende og siste av Vishnus avatarer, som skal varsle om verdens undergang. Han skal være en rytter på en hvit hest eller en hvit hest. Min gambling spaning på Leangen har så langt ikke resultert i noen spor om hans identitet.

Quetzalcoatl: Kommer neppe til å delta, da Hernon Cortés - likhet med general Franco - er fremdeles død. På den annen side - som Don Rosa har påpekt i historien Colombuskartene - minner hele den fjærkledd slange-greia om de nevnte kinesiske dragene.

Motstandsmann gjør motstand

(Beklager at dette kommer i seneste laget, men jeg har for øyeblikket ikke internett hjemme enda og er derfor litt avskåret fra omverdenen. Jeg følte allikevel at jeg måtte skrive noe om dette temaet)
For en gangs skyld¹ er jeg helt på linje med RVs Ukas Dust og SOS-Rasisme. MilOrg-helt, høysterettsadvokat og tidligere Anders Lange-mann Erik Gjems-Onstad sitter i en komitè som skal fordele arven etter en viss Clara Weltzin som skal gå til "«...organisasjoner og personer som arbeider mot fremmedinnvandring til Norge» [min uthevning]. En av Benjamin Hermansens drapsmenn ble vurdert som en verdig mottager, mens NorgesPatriotene og Vigrid-profet Tore W. Tvedt er visst allerede tilkjent en del av pengene. Det er selvsagt i Weltzins (og komitèns) rett å gi pengene til hvem hun (den) ønsker; skal vi forby pengegaver til nazister og forbrytere bør man først gjøre noe med kjærlighetsbrevene til Joseph Fritzl, Varg Vikernes og Orderudene.
Jeg er visst ikke alene om å synes det er noe shady over folk som stemplet rasister og nasjonalister som Quisling og Hamsun som lands"forrædere"; det er flere i kommentarfeltet på linkede blogg som snakker om at motstanden under WW2 var mot tyskerne og ikke mot nazismen for enkelte. Det kan godt være at de mer tvilsomme elementene i motstandsbevegelsen bare så på jernbukene² og commiene som nyttige allierte for øyeblikket, akkurat som det 3. riket tolererte "degosene", "japsene" og slaverne som allierte.
Det er visstnok snakk om at danskene ikke er særlig stolte over sin kjappe overgivelse under WWII, men personlig (uten at jeg betyr for mye) synes jeg Danmarks passiv-trassige holdning under okkupasjonen (som tillot så mange jøder som mulig å flykte) var både mer snertent og effektivt enn Norges desperate "last stand". Jeg ville vært mer stolt av å tilhøre en nasjon som overlevde en verdenskrig på samme nesten arrogante måte som kineserne overlevde mongolene, eller samme seige overlevelsesevne jødene har vist ovenfor både muslimer og kristne (som merkelig nok er blitt en av grunnene til nettopp anti-semittisme, selv om det er egentlig beundringsverdig).
Tidligere nevnte Vikernes er forresten funnet for farlig for prøveløslatelse; dvs, Jan Eggum er farlig for Varg (sorry, kunne ikke dy meg). Forresten litt rart at Vikernes ikke får noen av pengene; på den annen side er hans livssyn Odalsime mer pan-europeisk en pan-germansk (slik som den tyske nazismen) eller erkenasjonalistisk (som Gjems-Onstad). Oda er forøvrig en trivelig jente, men kanskje litt tynt grunnlag for en religion? Kanskje det er den japanske krigsherren Oda Nobunaga det er snakk om, men i så fall er Varg en dårlig rasist.

¹) Ok, Pinochet var en kødd, og ofte er jeg enig med selve kåringen, om ikke grunnen.
²) Både Cromwell og Churchill har blitt stemplet som jødelakeier av Vigrid, ingen tok særlig godt vare på helsen sin og begge etternavnene begynner på C- og slutter på -ll. Likhetene stopper kanskje ikke der..?

"for the time is now at hand to LIGHT A FIRE!"

Faklen tennes. Faklen slukkes. Faklen tennes på nytt. Ariske (vel, egentlig hellenske) idealer kommer tilbake. Vi Kina trekke seg ut av Tibet? Vil resten av Kina oppnå frihet, under nåverende eller fremtidig regime? Hvor passer Taiwan inn i dette? Eller Mongolia?
... Er det flere enn meg som tar seg selv i å nynne på Chris de Burghs Revolution-trilogi¹?

Og når man først er inne på temaet; hvis Mugabe ikke vil innse nederlaget, vil opposisjonen klare å skaffe hjelp?

¹) Fra the Getaway, samme album som hitten Don't Pay the Ferryman