TV2 trosser truslene…

[… eller så er det bare at ingen ser på TV2 Zebra, og de vet det… seriøst, åssen ellers skal man kunne forklare at Sledge Hammer ikke er blitt folkehelt.]

Grunnen til at ingen reagerte da er at før 9/11 brydde ingen seg om muslimsk terrorisme… de drepte jo bare jøder…

Etter at Stone & Parker ikke våget å ikke direkte vise Muhammed i Profetens siste “opptreden” i South Park, og allikevel blitt “advart” for det, har pre-9/11 episoden Super Best Friends – hvor Muhammed dukker opp usensurert – blitt fjernet fra web-TVen til South Park Studios.  Det fikk meg til å lure på om TV2 Zebra ville sende SBF når den tid kom i deres pågående og gjentagende reruns av South Park. Da episoden ble vist i går (27. april) på TV2 Zebra, begynte jeg å lure. En kjapp sjekk avslørte at den ble vist på plassen i serien den hører hjemme, så en subtil støtteerklæring er ikke eneste mulige forklaring. Alternativene er at programansvarlig enten: oppdaget at SBF sto for tur og bestemte seg for å ikke la seg true; ikke har oversikten fra episode til episode og SBF da automatisk glapp i gjennom en eventuell sensur; eller lot ikke oppstyret påvirke seg på hverken den ene eller andre måten, på fagspråket “ga faen”.

Å “gi faen” – på tross av sine assosiasjoner til egoisme – ikke et så galt prinsipp. Spesielt i en tid enhver og hans tante absolutt skal mene noe om islam, homofili, katolisisme, amerikansk innenrikspolitikk, noe som skjedde for 90 år siden, en relativt tam konflikt innerst i Middelhavet, Harald Eias Hjernevask og kjendisers sexliv, kan det å “gi faen” være en bedre vei mot toleranse og individuell frihet enn “blødende hjerter” og idealisme. Det vil jeg komme tilbake til senere i et mer gjennomtenkt og inngående innlegg; hovedpoenget her var bare å få oppdatert før neste måned, og jeg synes bare at det var så underholdende at SBF ble sendt akkurat nå. Imens kan dere sjekke ut en herlig blodharry fanvideo:

“WHO DARES BATTLE THE SARACEN?!”. Ihvertfall ikke pysene som tar navn etter beryktede fiender av islam… og så begynner å BLOGGE… om en FISK.

På denne dag – 3. september – for…

… 1708 år siden: San Marino blir grunnlagt. Helt frem til i dag har det overlevd som selvstendig stat, mest fordi ingen har brydd seg.

… 749 år siden: Det mongolske imperiet erfarer sitt første definitive nederlag mot egyptiske mamelukkener ved Ain Jalut. At slaget sto innenfor grensene til dagens Israel burde gi et hint om hvor mektig det mongolske imperiet var.

… 363 år siden: James Graham – skotsk adelsmann og rojalistisk krigshelt – stikker av til Norge.

… 360 år siden: Oliver Cromwell når den irske byen Drogheda på sin yndlingsdato, hvilket burde love godt for ham. Irene er ikke uventet uenige.

… 359 år siden: Cromwell slår de rojalistiske skottene ledet av Lieutenant General David Leslie ved Dunbar.

… 358 år siden: Cromwell slår igjen skottene og rojalistene ved Worcester. Charles II tar endelig hintet og stikker av til Frankrike.

… 351 år siden: Cromwell dør, ironisk nok. Både på grunn av dødsdagen og Cromwells eget forhold til denne datoen, er den kjent som Cromwell Day.

… 343 år siden: The Royal Exchange brenner ned i “Bybrannen i London”. Ryktene om at bakeren Thomas Farriner var en protektorat-vennlig terrorist som startet brannen som en symbolsk protest mot gjeninnførelse av kongedømmet er hverken bekreftet, avkreftet eller eksisterende.

… for 226 år siden: USA og Storbritannia undertegner Parisavtalen og gjør formelt slutt på den amerikanske uavhengighetskrigen.

… for 171 år siden: Slaven og senere slaverimotstander Frederick Douglass stikker av til New York.

… for 95 år siden: Fyrste William av Albania stikker av etter kun seks måneder som monark.

… 86 år siden: Mort Walker blir født. Hilarity ensues.

… for 70 år siden: Frankrike, Storbritannia, New Zealand og Australia erklærer Tyskland krig etter sistenevntes angrep på Polen. Forresten har navnene Drogheda og Dresden de to første bokstavene til felles, tolk det som du vil.

… for 62 år siden: Kjell Magne Bondevik – sterkt religiøst statsoverhode – blir født. Det kan umulig være en tilfeldighet.

… for 44 år siden: Carlos Irwin Estévez blir født. Det er neppe under det navnet du har hørt om ham.

… for 38 siden: Qatar blir en uavhengig stat. Det er fremdeles ingen som bryr seg.

… for 14 år siden: eBay lanseres.

… for 5 år siden: Gisseldramaet i Beslan tar slutt.

… for 1 år siden: Amerikansk rekordholder i “antall kampflyvninger mot Luftwaffe” dør. Hvit heks forhekser Cromwell Day i raseri over at noen kan feire en mann som indirekte drepte flere av datidens paganister ved å se bort fra “Witchfinder General” Matthew Hopkins sine bedrifter. At “Heksemester” Kevin Carlyon ikke har forstått det enkle faktum at Hopkins faktisk utnyttet det at alle autoriteter var altfor opptatt med borgerkrig til å bry seg om aktivitetene hans, er ikke så rart når man tenker på at selv andre wiccaer synes Carlyon er teit. Did anyone say “Curse of Cromwell”?

“Jeg er ikke antisemittisk, men…

… støtter utryddelse av jødene!”

Etter at Aftonbladet trykket en artikkel av Donald Boström som anklaget det israelske forsvaret for å stjele organer fra døde palestinere, har den israelske regjeringen kommet med anklager om antisemittisme mot Sverige, med et ekstra stikk imot Norges feiring av Hamsun fra Avidgor Lieberman. Ikke uventet har det her hjemme ført til de vanlige utsagnene om at antizionisme ikke er det samme som antisemittisme og at å hyle opp om antisemittisme for hver minste kritikk vil til slutt hule ut begrepet og gjøre det meningsløst. Selv har jeg hørt så uendelig mye kritikk av Israel enten starte med eller bli etterfulgt av “det er ikke antisemittisk å kritisere Israel” uten at noen har nevnt jødehat – en gang har jeg til og med hørt det etter å ha snakket om antisemittisme uten å nevne Israel – at jeg synes det etterhvert begynner å like uthulet som “jeg er ikke rasist, men…” – hører man noe som starter med det vet man at det som kommer vil være rasistisk.

 Og Marver lurer på hvorfor de kaller oss antisemitter? Tatt fra den nå stengte diskusjonen fra denne artikkelen (trykk på bildet for større versjon)

Selv om kanskje allerede har forstått at poenget med denne posten er å peke på den iboende antisemittismen i mye av kritikk av Israel, vil jeg gjøre det klart at jeg fremdeles anerkjenner et skille mellom “ekte jødehat” og anti-zionisme. Det er fordi det skumle med den moderne anti-zionismen er nettopp det at dens tilhengere ikke ser ut til å innse hva slags røtter og implikasjoner det har, og hvilke krefter det støtter med sine ord og handlinger. Ubevist antisemittisme, rett og slett.

Jeg skjønner nå hvorfor så mange ikke så forskjell på konkuransen dette bildet ble hentet fra og den iranske orginalen. Poe’s Law in action.

Saken som fikk ting til å koke denne gangen handler om jøder som drakk blodet fra små barn… OK, egentlig ikke, men en person – spesielt en kulturredaktør – burde klare å se parallellene, eller i det minste kjenne til de gamle ryktene. I stedet får vi den gamle visen om at Israel syter eller – på tross av at selve premisset i tillegg til å være konspiratorisk er motbevist og Boström selv innrømmer at han aldri har hatt bevis – mener at det burde settes i gang etterforskning, ofte med den begrunnelse at Israels krav om sensur er tegn på at noe må det være som får Israel til å reagere slik.

Noen må ha det inn med teskje.

Når det gjelder forsøket på sensur, er jeg enig i det Eirik “Kapitalismus” Løkke i at Israel – det eneste demokratiet i Midtøsten – burde være klar over at Sverige har fri presse og ikke kommer til å beklage det. Nettopp av den grunn spurte ikke Benjamin Netanyahu etter “an apology, we're asking for their condemnation,”. Med andre ord; Netanyahu sa aldri “vi krever at dere straffeforfølger Aftonbladets redaksjon”, men “siden dere faktisk har fri presse, betyr det at dere ikke er enige i det tullet Aftonbladet trykte, ikke sant?”. Men selv noe så enkelt som dette mener Sveriges utenriksminister Carl Bildt er å gå på akkord med ytringsfriheten – på tross av helt andre holdninger under karikaturstriden – og serverer standard hult vås om at den svenske regjeringen er veldig mot jødehat, Israel, politikk, religion og sånt. Sveriges ambassadør i Tel Aviv som ikke var snau med å gi israelerne det de ønsket fikk ganske kjapt fjernet sitt brev fra ambassadens hjemmesider, mens Sveriges justiskansler mener Israels forespørsel er godt innenfor svensk lov. Dette burde være nok til å vise at konflikten ikke dreier seg om et prinsippfast Sverige versus et Israel med urimelige krav. At en klok og fornuftig kar som Løkke avfeier denne saken som nettopp det – han omtaler for eksempel selve blod-anklagen kun som “noe den israelske regjering ikke liker” – gjør ham til et interresant tilfelle jeg vil komme tilbake senere.

Aksel skjønner tydligvis ikke at Aftonbladet like gjerne kunne anklaget jødene for å drepe Jesus.

Jeg må riktignok innrømme at det virker som det er å dra inn den norske feiringen av Hamsun som Løkke virkelig synes er syt fra Israel, en oppfatning han deler med mer overbeviste Israelvenner som Aksel “frydonomics” Fridstrøm og Halvor Sevatdal. På overflaten kan det virke greit; “ja, den store forfatteren vår hadde dessverre noen negative sider, get over it!”, men hvis man tenker litt kommer man nok på at for jøder var nazister mer en noen som tilfeldigvis var på feil side under krigen. Og ja, jeg mener “tilfeldigvis”; her argumenteres det for at Max Manus ville sloss på tysk side hadde bare britene vært litt tidligere ute, og det burde være hevet over enhver tvil at det i hvert fall hadde stemt i tilfellet Erik Gjems-Onstad (Gunnar “Kjartan” Sønsteby virker dog som en rimelig overbevist anti-nazist). Hamsun og Vidkun Quisling huskes som svikere på tross av at termen “nazist” betyr at man kanskje er litt vel mye begeistret for landet sitt. De få nordmenn som er motstandere av Hamsun-hyllester tar et aktivt anti-nazistisk synspunkt, ikke et nasjonalistisk et, og – ærlig talt – å hjelpe Ukraina i hungersnød og å være Senterpartiets største (og eneste) forsvarminister må da være bedre enn å vinne en litteraturpris. For Norge ville ikke det Tredje Rikets eventuelle seier være noen stor ulykke sammenlignet med skjebnen til nettopp jødene; for jødene betydde nazismen død, utslettelse og utryddelse. Og selv om det vi vil omtale som nasjonal-sosialisme kanskje er så godt som død og begravet, har den intenderte, bevisste antisemittismen overlevd nazismen, slik den er eldre enn nazismen.

Nettopp derfor er det ikke rart at jøder – i hvert fall ikke-norske jøder – kan få ekle assossiasjoner av feiring av en nazist, spesielt med tanke på at Israel er omgitt av naboer som gjerne har som uttalt mål å utslette Israel. Ikke sjeldent kan man lese kommentarer som “jødene tror at på grunn av Holocaust er de fritatt for kritikk”, som forbindelse med at Avidgor Lieberman har sagt at bildet over skulle henges opp i alle israelske ambassader. Israel kan riktignok sies å bruke Holocaust aktivt; ikke for sympati, men som empiri. Når vi her i Europa hører “jo-ho, vi har lov til det så, fordi dere prøvde å utrydde oss, slemminger,” burde vi kanskje heller oppfatte “vel, husker dere da dere prøvde å utrydde oss, og før det da dere bare var generellt ugreie, og før det da dere torturerte oss for å finne ut om vi var ærlige om religionen vår, og før det da dere tvangskonverte oss til å begynne med, og før det da dere jaget oss vekk, og før det da dere anklaget oss for å drepe og spise barn, og før det da dere puttet oss i gettoer? Jo, du forstår at de nye naboene våre har lissom overtatt den greia”. Og her kommer vi virkelig inn på hvorfor kritikk av Israel kan ha en antisemittisk effekt, selv om det ikke er intendert slik; når man rett og slett sier at Israel ikke skal forsvare seg, er det selvsagt at man støtter Israels fiender. Og ikke kom her å si “selvsagt har Israel rett til å forsvare seg, men måten de gjør det på er uakseptabel/de må være proposjonale”; en ting er at man allerede har forlatt den virkeligheten med mindre man kan konkretisere hva som ville vært akseptabelt eller hva man mener med proposjonalt. En annen ting er at Israel er så tilbakeholdne at det er latterlig. Under Cast Lead døde 1 300 gazanere ut av 1,4 millioner innbyggere på Gaza-stripen, ved Dresden døde det 25 000 – 35 000 ut av 642 000 innbyggere pluss opptil 200 000 flyktninger. La oss for enkelhets skyld si at tallene er 1 500 av 1,5 millioner og 30 000 av 750 000. Bare i rene tall var altså Dresden 20 ganger verre. Regner vi med at det var dobbelt så mange i Gaza, er vi oppe i 40 ganger så ille. Og Cast Lead var spredt utover tre uker, skjedde Dresden på tre dager. Selv om debatten fremdeles går om hvorvidt Dresden var nødvendig eller en krigsforbrytelse, er å omtale det som folkemord forbeholdt holocaust-benektere. Den “åpenbare grusomheten” på Gaza derimot skal liksom bevise at jødene ikke har lært noe av Holocaust og nå driver de selv med folkemord. Hvis dette skal forestille folkemord, må jeg si meg enig; jødene har ikke lært noe av Holocaust. Med slike evner i dreping er det ikke rart Jesus kom tilbake etter tre dager.

Dette kartet beviser Israels Lebensrum-politikk på samme måte som dette beviser at polske provokasjoner startet WWII.

Som dere ser gjelder det visst forskjellige regler for jøder. Storbritannia kan øyensynlig blande seg inn i saker på kontinentet og bli anerkjent for å ha bekjempet et ondskapsfullt regime. Israel kan knapt forsvare seg selv uten å bli sammenlignet med det samme regimet.  Bygge mur for å stanse selvmordsbombere? Det er apaltheid apartheid. Derfor skal Israel boikottes. Israel skal boikottes økonomisk, kulturelt, akademisk og diplomatisk, mens det skal investeres i Turkmenistan, vi klarte ikke engang å holde kongen borte fra OL i Beijing og Jonas Gahr-Støre deltok på Durban II. Norge gir u-hjelp til palestinerne vi ikke kan være helt sikker på hva går til, men frivillig sektor rettet mot Israel blir forsøkt kvelt. Egypt holder grensen mot Gaza like stengt som Israel, men det er påfallende stille angående det. Bloggen Norway, Israel and the Jews er full av eksempler på at det tydligvis er andre regler som gjelder for Israel og jødene.

Det som kanskje mest av alt kjennetegner det jødiske folk er den jødiske religionen. At den da blir flittig brukt i kritikk av Israel burde være signal nok om at hvis det ikke er regelrett jødehat ute å går, i hvert fall [ubeviste?] undertoner av det og en god del fordommer og ignoranser. For eksempel hører jeg ofte at “de tror de har rett på landet bare på grunn av den boken deres”. Vel, en ting er at de orginale zionistene var ganske så sekulære av seg, dagens Israel er også ganske sekulært sammenlignet med sine naboer. Israelere som faktisk bruker religion som begrunnelse for ekspansjon er et mindretall ekstremt religiøse settlere, som for alt jeg vet kan være et mindretall sammenlignet med de sekulære ekstremt nasjonalistiske settlerne. Uttrykket “øye for øye, tann for tann” blir brukt med en sarkastisk vri som “moar liek ten eyes for an eye, amirite?” for å spille på det totalt meningsløse argumentet om proposjonalitet. I tillegg til at det ikke er en selvfølge at den svake part alltid har rett, er uttrykket tatt ut fra sammenhengen; det handler absolutt ikke om hevn, men om erstatningsrett. Uttrykket “Guds utvalgte folk” blir hevdet å være grunnen til jødisk arroganse og rasisme, på tross av 613 bevis på at det faktisk betyr at Gud setter ekstra strenge krav til jødene. Toppen av anti-judaisme er det – ikke uventet – Jostein  Gaarder som står for (selv om han har gjort seg skyldig i samtlige andre og); i sin beryktede kronikk skrev han at fariseerne drev sionistisk terror og perverterte sin egen religion ved å – hold deg fast nå – faktisk holde på den på tross av en tilfeldig snekker som snakket om kjærlighet og ble guddom i en ny religion. Selv Ann Coulter klarte å holde begrepene “jødedom” og “kristendom” rett i munnen da hun snakket om å “prefeksjonere” jødene.

Inspirert av Tankekorset har jeg og bestemt meg for å legge til en sang i hvert innlegg. I motsetning til ham har jeg – påvirket av diverse “emosjonelle” blogger – ment det som et slags tematisk soundtrack.

Christ - not Man - is King!

[WARNING!: Fanboi-ism ahead!]

Oliver Cromwell; Lord Protector for 'the Commonwealth of England, Scotland and Ireland' og konge av Frankrike¹; "Guds engelskmann" (Christopher Hill) og "en nobel fiende" (Tom Reilly); et av få mennesker av kjøtt og blod som har oppnådd å bli et nesten overnaturlig kraftord²; og stemt frem som historiens tiende største brite. I dag - Cromwell's Day 2008 - er det nøyaktig 350 år siden "our brave bad chief of men" døde. At Cromwell's Day er lagt til hans dødsdag i stedet for hans fødselsdag har sine grunner (selv hvis vi ser bort fra at mange sikkert mener hans død er verdt en feiring i seg selv); Cromwell hadde selv et spesielt forhold til 3. september, og flere av hans seire hadde skjedd på den dagen, bl.a. borgerkrigenes siste slag ved Worcester.

Ikke uventet er Cromwell en kontroversiell figur; han beundres fra forskjellige kanter for å avsette kongen og for å være en forløper for det Britiske Imperiet, samtidig som han er hatet av ofte de samme grunnene. Spesielt i Irland - hvor uttrykket "the Curse of Cromwell upon you" er en veldig stygg ting å si - huskes ham som en folkemorder og symbolet på britisk undertrykkelse. Med fare for å fremstå som en 'benekter kan jeg riktignok nevne et par motargument, som at historier har en tendens til å vokse gjennom årene; Cromwell var helt på det jevne når det gjaldt samtidens regler for krig og britiske kommandanter i Irland både før, under (når Cromwell var opptatt på annet hold) og etter ham; de mest brukte eksemplene på hans grusomhet - Drogheda og Wexford - var unntak heller enn regelen, omtalt av prof. John Morill som "hans Hiroshima og Nagasaki"; og avskyligt som det er, det er fremdeles en ganske stor forskjell på å drepe sivilister "in hot blood" eller under plyndring og industrialisert utryddelse av deler av egen befolkning.

Noe annet som (urettmessig?) blir brukt mot Cromwell er hans puritanske tro, og antagelsen at det betydde han var en kjedelig grinebiter. På tross av at han i virkeligheten var en stor venn av kammermusikk og overså brudd på de mer pietistiske lovene (som Cromwell ofte blir klandret for) vedtatt av parlamentet i mellomrommet mellom kongedømmets fall og Cromwells statskupp, og de lovene han støttet var han ikke arkitekten bak. Under hans styre ble både den første engelske opera satt opp og den første ananas importert, og som the Cromwell Association bemerket; å hevde at han knapt godtok sex i ektesengen er en merkelig ting å hevde om en mann som fikk ni barn. Han var også en barnslig skøyer som la klebrige søtsaker på stolene til gjestene i sin datters bryllup, omtalte en skipsskatt som skitskatten, startet puterkrig i parlamentet og klarte å gjøre signeringen av kong Charles' dødsdom til en blekkrig. Som Mark Steel sa; "a military genius with a mental age of six!"

Cromwell hadde også sine mer voksne - men ikke desto mindre fascinerende - utsagn og handlinger. Blant annet er han kreditert for å ha oppfunnet uttrykket "warts and all", da han nektet å betale for et portrett han mente var alt for forskjønnende og lite naturtro. Av sannsynligvis lignende grunner grep han først inn og tok militær-diktatorisk makt over Samveldet da parlamentet ved flere anledninger hadde vist radikale tendenser (først i teokratisk retning og siden venstrevridd). Selv om Cromwell var tilbudt stillingen som monark ved en anledning (og som Lord Protector var "king in all but name") avslo ham, med unntak av den franske "tronen". Parlamentets plan under den første borgerkrigen var å beholde Charles I i et konstitusjonelt monarki, men da kong Charles nektet å samarbeide, ble han halshugd 30. januar 1649 ved slutten av den andre borgerkrigen. Da Charles II nektet å samarbeide på samme vis, endte tredje borgerkrig med at han flyktet til Frankrike. "I tell you we will cut off his head with the crown upon it" er et berømt Cromwell-sitat fra kong Charles' rettsak; henrettelsen omtalte han som "cruel necessity". Andre gullkorn fra diktatormunn inkluderer "I had rather have plain russet-coated captain that knows what he fights for, and loves what he knows, than that which you call a gentleman and is nothing more" (om å basere militære forfremmelser på meritter heller enn familie), "the people would be just as noisy if they were going to see me hanged" (selvironisering over en jublende folkemasse) og "I beseech you, in the bowels of Christ, think it possible you may be mistaken" (brev til Church of Scotland).

Cromwells militære karriere var noe for seg selv ettersom han ikke hadde noen militær erfaring før borgerkrigen da han i en alder av over førti år opprettet på eget initiativ en kavalerienhet som fikk navnet "Ironsides" ("Jernbukene") etter prins Ruperts kallenavn på Cromwell ("Old Ironside") etter nederlaget ved Marston Moor (selv om virkeligheten kan være at Cromwell fikk kallenavnet etter kavaleriet sitt). Han steg fort i gradene takket være sitt militære geni (f.eks. å hurtig regruppere kavaleriet og angripe på nytt etter å ha brutt infanterilinjer før fienden fikk sjansen til det samme, i stedet for å ri rundt og hugge ned fotsoldater i opptil en time slik kavalierene kunne gjøre), sine organisatoriske evner (se "plain russet-coated captain"-sitatet over) og lederskap/idealer (om det bare var fordi han og Attila var kompetente krigere - eller om de var det vi i dag kaller "karismatiske ledere" - kunne ikke POL1000-professoren min svare på) og var i løpet av tredje borgerkrig Lord General (øverstkommandere for New Model Army) og med hærens lojalitet på et vis de facto militærdiktator selv før Protektoratet.

I tillegg til parlamentets [demokratiets] utvidede makt som selv ikke Charles II kunne skru tilbake da han ble konge, bidro seire i krig over datidens stormakter - Nederlandene (ytterligere to kriger skjedde under Charles II)  og Spania (allerede slått en gang av Elizabeth I og Francis Drake) - og en uformell tilbakeinvitasjon til jødene (på grunn av noen greier om Jesus tilbakekomst) og deres økonomiske styrke (ok, så var det en pragmatisk grunn og) som flyttet til England fra... ja, nettopp... svekket stormaktenes posisjon og lot England og (deres allierte i krigen mot Spania:) Frankrike vokse frem som de nye stormaktene.

Cromwell døde som sagt for 350 år siden, 3. september 1658. Hans eldste levende sønn Richard overtok som Lord Protector, men hadde ingen særlig innflytelse over verken hæren eller parlamentet, og abdiserte allerede i mai 1659. General George Monck hadde et slags lederskap frem til Charles II ble invitert tilbake og gjennopprettet monarkiet i 1660. Kong Charles gikk i gang med å arrestere, dømme og straffe flere av sin fars mordere, og lot seg ikke stoppe av det faktum at enkelte av dem var døde. Likene av Oliver Cromwell, John Bradshaw og Henry Ireton ble (ikke tilfeldig) 30. januar 1661 fjernet fra hvilestedene i Westminster Abbey, "hengt i kjetting" og halshogd. Kroppene deres ble kastet i et hull og hodene deres satt på påler utenfor kirken frem til 1685. Cromwells skalle levde etterhvert sitt eget liv før det i 1960 ble begravd under kapellet på hans gamle skole; Sidney Sussex College.

Charles II fikk kanskje hevn for sin far, men den "Gudegitte" makten han skulle arve ville han aldri noensinne få.

¹) Fra

Hundreårskrigen til 1801 hevdet de britiske statsoverhodene at de også var de rettmessige monarkene av Frankrike. Cromwell aksepterte tittelen 'konge av Frankrike', i motsetning til tilbudet om den engelske tronen.
²) Iherdig innsats fra Mel Brooks, Mike Godwin, David Croft og Jeremy Lloyd har redusert Hitler fra et symbol på den ultimate menneskelige ondskap til en ynkelig vits av en mann; Jesus og Muhammed diskvalifiseres på "kjøtt-og-blod"-argumentet; ingen utenfor Asterix- og DC Comics-universene bruker "Great Caesar's Ghost!"; og hvem er nå denne Scott og hvorfor er han stor? Pluss at Oliver faktisk het Crom-well; hvor mye mer macho kan det bli?

(En slags) Filmanmeldelse; Legenden om Narnia - Prins Caspian

(Spoiler warning, men først er det litt om hendelser og teknisk krøll hos Trondheim Kino AS som du trygt kan lese uten å få ødelagt alt for mye)

Jeg skulle se premieren på Nova med en gruppe bekjente, hvor en av disse hadde møtt opp på Prinsen Kinosenter og måtte haste seg nedover. Da vi endelig var fulltallige og kunne gå inn i salen, ble vi litt overasket over at reklamen ikke hadde startet enda. Etter en stund kom en ansatt inn og sa at det var noen tekniske problemer med filmen, og spurte om det var greit å vente 5-7 minutter (tåpelig spørsmål, siden man allerede hadde valgt å bruke to og en halv time på filmen). Etter 10 minutter kom den ansatte tilbake og sa at det var noe galt med det digitale systemmet (eller videofilen var korrupt eller hva det nå var) og filmen måtte hentes i fysisk rull fra Prinsen (i hvert fall en av oss var forutseende). Etter ytterlige 20 minutter begynte trailerne som merkelig nok viste seg å være for filmer som allerede har vært ute en stund (bl.a. Biler), og da filmen startet med bombefly over London, skjønte vi at de hadde fått Løven, Heksa og Klesskapet i stedet (en av oss som er relativt stor Disney-fan skjønte det allerede på den "gamle" slott-logoen på begynnelsen). Den ansatte kom inn en gang til, beklaget dette, lovet gratisbilletter til alle sammen og meldte fra at for de som ønsket ville det være mulig å se denne filmen istedet. Med et unntak tok alle i selskapet vårt i mot tilbudet.
Siden jeg ser ut til å hevde jeg kjenner filmen godt nok til å skrive en omtale¹ av den, skjønner du kanskje hva som skjedde etter en drøy halvtime. Da fikk vi nemlig beskjed om at filmen var kommet, og ville bli satt på. Etter en forsinkelse på bare en time og 16 minutter skulle vi endelig få sett Legenden om Narnia - Prins Caspian.

¹) Den kommer riktignok en god stund etter premieren, men det skyldes at jeg hadde mye å gjøre og er lat ønsket å vente til flere fikk sett filmen.

Selve filmomtalen med spoilere kommer rett etter den fremste grunnen til å se filmen.

[Nå må du slutte å lese hvis du ikke har sett filmen før]

Selvsagt, er du jente er kanskje Ben Barnes en like stor grunn til å se filmen. Ikke uventet oppsto det romantikk mellom deres to karakterer prins Caspian og Susan som truet med å trekke filmen ned til 'adventure'-serier som Hercules; the Legendary Journeys og Xena; Warrior Princess. Det ble ikke bedre av all comic-reliefen som ble skrevet inn i dvergen Trumpkin. Enda verre behandlet var den stolte musen Reepicheep - et symbol på ære og ridderlighet - som ble redusert til en kilde for overdreven sverdtriksing og laid-back coolness. Riktignok var Reepicheep allerede en [intendert?] parodi på høymiddelalderens idealer, og Eddie Izzard var visst ganske seriøs i sin tolkning og forarbeide, men manus og regi kunne fremdeles behandlet karakteren med litt mer respekt.

En av filmens største blemmer var angrepet på kong Miraz' slott. Denne sekvensen ble inspirert av en linje i boken hvor Reepicheep kommer med et forslag om å gjøre nettopp dette, hvilket kunne å vært et glimrende anledning til å vise Reepicheeps mot og dødsforakt uten å gjøre en vits av ham. En annen ting er de militær-strategiske spørsmålene det reiser (ville de ikke møtt den telemarinske hæren på veien? Ville ikke de kunne beleiret Aslan's Howl før narnierne kom tilbake?) som WWI-veteranen C.S. Lewis aldri ville tillatt seg å la stående usvarte. De andre bøkene var kanskje religiøse og filosofiske; i Prins Caspian var nettopp politikk og krig temaet. Og selvsagt; "LOL @ Peter som er så kul og forutseende med lommelykten sin". Gadgets funker kanskje i post-Ian Fleming Bond-filmer, men ellers...

For å forklare det verste med denne filmen må jeg tilbake til omstendighetene i begynnelsen av kvelden. Da fikk endelig beskjed om at riktig film ville bli satt på, tok jeg sjansen og snek med ut for en sigarett. Lerretet var svart da jeg kom inn igjen, men de jeg var på kino med sa at jeg gikk glipp av begynnelsen med dr. Cornelius som forteller prins Caspian at han må flykte. Pytt-pytt tenkte jeg, da jeg har lest boken og sett BBC-serien flere ganger. Da vi hadde kommet til scenen hvor prins Caspian redder dr. Cornelius fra fengselet, skjønte jeg hvor feil jeg tok; Caspians gamle privatlærer hadde visst i denne adapsjonen helt glemt å fortelle hvordan den gamle kongen - Caspians far - egentlig døde. Prins Caspian stormer rasende til kong Miraz' soverom, istedenfor å åpne porten slik han egentlig skulle. Der ble det til en etter min smak litt for emosjonell konfrontasjon mellom prins Caspian og kong Miraz, komplett med en dronning som heller ikke visste noe om gamle kong Caspians virkelige dødsårsak og fylles med sjokk og avsky over sin ektemann. På tross av denne konfrontasjonen får narnierne åpnet porten og sluppet inn resten av styrken, dog så sent at overaskelsesmomentet var ødelagt. Etter en intens kamp trekker narnierne seg tilbake, men telemarinerne får lukket porten og stenger en stor del av den narniske styrken inne i det telemarinerne får mobilisert full styrke. Det blir til enda en emo-scene med sorg over alle som ble fanget og slaktes ned inne i borggården, pussig nok uten en eneste tanke på at det er det man fortjener når man melder seg frivillig til en slik fornærmelse mot Lewis' interesse for krigskunst.

Mer unødvendige følelsesutbrudd var scenen hvor det snakkes om å mane tilbake Heksa Hvit fra de døde. Varulven og kjærringas [hvordan oversetter man 'hag'?] allerede pompøse (men - i hvert fall i boken - passende) monologer ble forandret til en slags gotisk rap. I stedet for en kjapp nedkutting av de tre skurkene så snart de startet ritualet utvikler det seg til nok en kampscene som utspiller seg mens Heksa Hvit manifisterer seg frosset i en isblokk og ber prins Caspian om en dråpe blod for å komme fullstendig tilbake. Jeg kan forstå begrunnelsen for denne scenen som er å illustrere prins Caspians kvaler og desperasjon, men å la Heksa Hvit være mer med enn å bare bli nevnt som en fordømt kraft et eller annet sted ute i kosmos visket litt ut kontrasten mellom denne politiske historien og de andre mer filosofiske bøkene.

Trivia: svartdvergen Nikabrik ble spilt av Warwick Davis, som - foruten tittelkarakteren i Willow, ewoken Wicket W. Warrick, formularlæreren i filmene om Harry Potter og 2005-utgaven av Marvin the Paranoid Android - også spilte Reepicheep og en av uglene i BBC-serien om Narnia.

Nå som det negative er nevnt, er det på tide å gå over til det positive. Filmen ga oss flere detaljer om telemarinsk politikk enn det ble nevnt i boken, inkludert er råd av adelsmenn. Miraz' utropelse av seg selv til konge skjedde i løpet av filmen (i boken skjedde det lenge før historien startet) for å sikre stabilitet under det narniske opprøret, hvilket betydde at Miraz' rettmessige tittel riksforstander ble brukt oftere enn den ene gangen den ble brukt i boken (Lord Protector = alltid win).

Både kostymedesignerne og castingen hadde gjort en god jobb med å få frem telemarinernes opphave som jordiske (spesifikt spanske i følge filmen) pirater, og gitt dem en utrustning inspirert av conquistadorene. De samurai-inspirerte maskene var litt overdrevne, men på en god måte. I stedet for de plyndrende hordene fra forrige film var telemarinerne disiplinerte og organiserte soldater, og beviser grunnen til at jeg ikke var særlig begeistret for Heksa Hvits gjesteopptreden; det herskesyke mennesket er en bedre skurk en det undergangsfremkallende monsteret (sammenlign Grand Moff Tarkin med Emperor Palpatine).

Komplottmakerne Lord Glozelle og Lord Sopespian hadde tydlig utviklet seg fra simple kongemordere hvis skjebne ikke var mer spesiell enn at de begge falt i slaget etter kong Miraz' død. I begynnelsen var det uklart hvordan, hvilket egentlig passet ganske bra med deres konspiratoriske roller. Lord Glozelle virket på meg som en ganske tafatt figur i begynnelsen, men mot slutten innså jeg hvorfor. Da Lord Sopespian tok kommandoen over telemarinerne sto han frem som den egentlige skurken og satte den fulle krigsmaskinen i gang mot Aslan's Howl. I motsetning til hva sammendraget av filmen hos Wikipedia hevder, var det kun Lord Sopespian jeg la merke til som faktisk omkom i flodbølgen. Det passer godt med mitt bilde av Aslan som en Deus ex machina og 'forfatterens røst' å ikke drepe vanlige mennesker (grunnen til at jeg ble lettet da den enslige telemarineren som jaktet på Lucy da hun møtte Aslan slapp unna med skrekken) men heller konsentrere seg om skurken. Lord Sopespian var riktignok bare en grådig dødelig (i motsetning til den onde og overnaturlige Heksa Hvit, som Aslan også tok seg av personling) som kanskje er litt under Aslans verdighet, men mest sannsynlig var flodbølgen egentlig var en selvstendig elvegud befridd av Aslan (som gjør det mer passende at flere telemarinere druknet med kommandanten sin).

Lord Glozelle overlever derimot kampen, og virker som (sammen med den telemarinske adelsmannen Lord Donnon) tok ansvar for enkedronningen og hennes sønn. De fire var de første til å dra hjem til Jorden (for hvilket de skulle "få det godt") gjennom portalen Aslan skapte. Skjebnen til enkedronningen og hennes sønn var en av de tingene jeg lurte på med boken, selv om det egentlig var åpenbart at de enten dro gjennom portalen eller ble igjen som kong Caspian X' undersåtter. Grunnen til at Lord Glozelle virket usikker i sitt opprør var at han - i motsetning til den machiavelliske Lord Sopespian - hadde rikets interesser i tankene. Forholdet Miraz-Sopespian-Glozelle minnet meg forøvrig litt om forholdet Charles I-Cromwell-Fairfax slik det ble fremstilt i To kill a king, som i likhet med tCoN:PC er en god film på tross av en del slurving med kildematerialet. Altså, er du irsk har du all verdens rett til drittslenging, men vi andre burde kanskje forsøke å se Cromwell i et litt mer balansert lys.

Ok, en liten digresjon der. Bare en siste ting om Narnia; hva var egentlig greia med den toppløse mindreårige kentaurjenta?

Motstandsmann gjør motstand

(Beklager at dette kommer i seneste laget, men jeg har for øyeblikket ikke internett hjemme enda og er derfor litt avskåret fra omverdenen. Jeg følte allikevel at jeg måtte skrive noe om dette temaet)
For en gangs skyld¹ er jeg helt på linje med RVs Ukas Dust og SOS-Rasisme. MilOrg-helt, høysterettsadvokat og tidligere Anders Lange-mann Erik Gjems-Onstad sitter i en komitè som skal fordele arven etter en viss Clara Weltzin som skal gå til "«...organisasjoner og personer som arbeider mot fremmedinnvandring til Norge» [min uthevning]. En av Benjamin Hermansens drapsmenn ble vurdert som en verdig mottager, mens NorgesPatriotene og Vigrid-profet Tore W. Tvedt er visst allerede tilkjent en del av pengene. Det er selvsagt i Weltzins (og komitèns) rett å gi pengene til hvem hun (den) ønsker; skal vi forby pengegaver til nazister og forbrytere bør man først gjøre noe med kjærlighetsbrevene til Joseph Fritzl, Varg Vikernes og Orderudene.
Jeg er visst ikke alene om å synes det er noe shady over folk som stemplet rasister og nasjonalister som Quisling og Hamsun som lands"forrædere"; det er flere i kommentarfeltet på linkede blogg som snakker om at motstanden under WW2 var mot tyskerne og ikke mot nazismen for enkelte. Det kan godt være at de mer tvilsomme elementene i motstandsbevegelsen bare så på jernbukene² og commiene som nyttige allierte for øyeblikket, akkurat som det 3. riket tolererte "degosene", "japsene" og slaverne som allierte.
Det er visstnok snakk om at danskene ikke er særlig stolte over sin kjappe overgivelse under WWII, men personlig (uten at jeg betyr for mye) synes jeg Danmarks passiv-trassige holdning under okkupasjonen (som tillot så mange jøder som mulig å flykte) var både mer snertent og effektivt enn Norges desperate "last stand". Jeg ville vært mer stolt av å tilhøre en nasjon som overlevde en verdenskrig på samme nesten arrogante måte som kineserne overlevde mongolene, eller samme seige overlevelsesevne jødene har vist ovenfor både muslimer og kristne (som merkelig nok er blitt en av grunnene til nettopp anti-semittisme, selv om det er egentlig beundringsverdig).
Tidligere nevnte Vikernes er forresten funnet for farlig for prøveløslatelse; dvs, Jan Eggum er farlig for Varg (sorry, kunne ikke dy meg). Forresten litt rart at Vikernes ikke får noen av pengene; på den annen side er hans livssyn Odalsime mer pan-europeisk en pan-germansk (slik som den tyske nazismen) eller erkenasjonalistisk (som Gjems-Onstad). Oda er forøvrig en trivelig jente, men kanskje litt tynt grunnlag for en religion? Kanskje det er den japanske krigsherren Oda Nobunaga det er snakk om, men i så fall er Varg en dårlig rasist.

¹) Ok, Pinochet var en kødd, og ofte er jeg enig med selve kåringen, om ikke grunnen.
²) Både Cromwell og Churchill har blitt stemplet som jødelakeier av Vigrid, ingen tok særlig godt vare på helsen sin og begge etternavnene begynner på C- og slutter på -ll. Likhetene stopper kanskje ikke der..?

"Alt for Norge... FRA LONDON"

Nekter gardister å være nazi-statister
Forsvaret ønsker ikke at gardister skal lånes ut til den kommende filmen om Max Manus for å portrettere tyske soldater. Tja, hvis prins Harry ikke skal få lov til å kle seg ut, burde vel strengt ikke Garden heller få lov. På en annen side, det er jo for å fortelle ekte historier fra krigens dager, og jeg kan ikke huske at New Zealenderne skulle ha seg frabedt på å ha sin hær forbundet med Mordors horder.
Igjen viser DagBladets legendariske kommentatorfelt å være en gullgruve av webunderholding på linje med QDB og FStDT. Noen startet med å påpeke et visst hykleri i at mannen som hadde mottoet 'Alt for Norge' stakk til England så snart invasjonen kom. Andre hyler opp og hevder at kongen ville blitt drept hvis han ikke hadde flyktet. Vel, det er kanskje ikke umulig med tanke på motstanden som skjedde selv etter kapitulasjonen. Jeg har selv enda ikke helt forstått hva denne motstanden egentlig var godt for, bortsett fra å dyrke vårt eget nasjonalbilde og å irritere tyskerne. På meg virker det som Quislings og Hamsuns krangler med Terboven og Hitler var bedre forsøk på å lette byrden for den jevne nordmann under okkupasjonen.
Danmark, som overga seg etter to timer og beholdte både konge, styresmakter og andre institusjoner, klarte seg bra både gjennom okkupasjonen, og fikk reddet unna 99% av jødene over til Sverige da deportasjonsordren endelig kom, takke være både anti-nazistiske dansker og tyskere som ikke var overivrige på å ødelegge det gode forholdet mellom Tyskland og Danmark. Og hvem kan vel glemme legenden om den Gule Stjerne? Dette er selvsagt ren spekulasjon/undring fra min side, men at konge/regjering stakk til London kan ha skapt et maktvakum som ble fylt opp av Nasjonal Samling og Josef Terboven, og dermed tillott at såpass mange nordmenn faktisk hjalp til med deoprtasjon av jøder og vervet seg til Wermacht?
Den morsomste enkeluttalelsen må være 'ff' som kommer med. Han har riktignok rett i at britene bygde de første konsentrasjonsleirene - men på WINSTON CHURCHILLS ORDRE? Churchill var riktignok tilstede under 2. Boerkrig, men kun som vanlig soldat og krigskorrespondent. Og det var nok flere hvite boere enn svarte zuluer i disse leirene.
Så, konklusjonen av det siste er at både Cecil Rhodes og Adolf Hitler hadde planer om å erobre et helt kontinent, hadde merkelig ideer om en 'New World Order', var rasister men gikk helst etter andre hvite, og hadde seg med sekretærer og underordnede. Altså, alt Hitler fosøkte kopirte han fra Rhodes, forskjellen var at Cecil gjorde det FABULOUS!!!

"A Sharia Court? In ENGLAND?"

- Sharialover i Storbritannia "uunngåelig"
Erkebiskopen av Cantenbury - Rowan Williams - har igjen uttalt seg om den smått surrealistiske verdenen vi lever i. Nå hevder han at det ikke er til å unngå at det innføres shariadomstoler i Storbritannia. I likhet med en del andre ble jeg litt sjokkert, om enn ikke skremt. Min tanke var "Gi etter for teokratisk diktatur? Trodde dere briter hadde alternativer til det."
Nå stoppet jeg riktignok ikke lesningen der, og fikk et bedre blikk av hva Erkebiskopen egentlig mente. Han mente ikke å erstatte de britiske loven med iranske, men å tillatte opprettelsen av Sharia-domstoler (heller råd etter min mening) som kan megle og hjelpe til ved uenighet, uten noen egentlig makt eller tillatelse til å tvinge gjennom "dommene" sine. Nesten som et meglingsråd, bartender, en god venn eller den lokale presten.
Jeg må si, det hørtes lurt ut. Både prester og rabbier er jo "sjeleforsørgere", hvorfor skulle ikke (helst moderate) imaner også være det? Selve ordet Sharia kan nok virke litt frastøtende på enkelte, men det er nok et av disse ordene som har fått en mer negativ mening enn de har, akkurat som at jihad kan være både det muslimske svaret på katolikkenes korstog, og det muslimske svaret på Buddhas og Jesus' lidelser.
... Og var jeg i en økonomisk krangel med noen i min familie, ville jeg så garantert heller gått til det eksisterende Beth Din* enn til ekteskapsrådgiver.

* Har Gunga giftet seg? Høhøhøh... ok, dårlig ordspill, jeg beklager.

Skal man være imperialistisk, får man skape et imperium

- USA er verre nå enn det Britiske Imperiet var på sitt verste
Endelig noen flere en meg som har forstått det. USA-imperialismen kan være fæl, men det betyr ikke at all imperialisme er utelukkende vond. Selv om jeg tviler på at Erkebiskopens kommentar var et uttrykk for beundring av imperiet "for which the Sun never sets", har han et poeng. Britisk kolonialisme skapte muligheter for Hong Kongs tigerøkonomi og Britannians "obsternasige lillebror" USA. Og hadde ikke britene gitt selvstendighet/trukket seg ut, ville nok både Zimbabwe, Midtøsten og Kashmir vært hakket hyggeligere områder. I samme åndedrag kan det nevnes at romernes ekspansjoner brakte hellenisk - dvs. det vi annser som "vestelig" - kultur ut til Europa, spesielt til nevnte Britannia og Romania (derav navnet). Og Spanias conquistadorer var kanskje ingen koselig gjeng, men neppe særlig verre enn hva aztekerne gjorde mot hverandre.

Forresten, kjenner du den canadiske tragedie? De kunne hatt engelsk kultur, amerikansk teknologi og fransk kjøkken. Istedet har de engelsk kjøkken, amerikansk kultur og fransk teknologi.

Tar man ressursene, får man ta ansvaret og

- Britene planlegger invasjon av Zimbabwe
Robert Mugabe anklager britene for å ennå ikke ha lagt vekk planene sine om å invadere Zimbabwe (tidligere Rhodesia) og/eller likvidere president Mugabe.
Siden demokrati i Midt-Østen er nå det mest gyldige argumentet for krigene i Irak og Afghanistan (ganske gode argument, spør du meg), skulle det bare mangle at britene nå ser på problemer enkelte (dvs, ganske mange) mener de selv er grunnen til. Det til tross av at Mugabe må nok ta på seg mye skyld, som PM of Rhodesia Ian Smith vil hevde:

(Jepp, dette inlegget var bare en unnskyldning for å bruke dette bildet jeg mekket forleden dag. Hva skjer med verden? Jeg lager et teit bilde fordi jeg kjeder meg, og DANG, to uker senere får jeg bruk for det. Også dette (forestiller den fremdeles avdøde generalissimo Fransisco Franco, som gikk til borgerkrig for å beholde monarkiet i Spania) og dette bildet (forestiller Lord Protector Oliver "Ironside" Cromwell, som halshugde kongen etter sin borgerkrig) har lignende historier. Lagde Cromwell-bildet bare for å få til en britisk fornærmelse (bugger off), og baserte Franco-bildet på det for å gi litt ammunisjon til andre siden i monarki-debatten (som jeg tilhører) også. Burde kanskje skrevet teksten på spansk, ettersom spanske grammatiske regler gjør at "gå og pul deg selv" er bare et ord, men meh. Så fikk jeg plutselig bruk for Franco-bildet... og Cromwell-bildet da Chavéz slo tilbake. Tilfeldigheter.)

(Hvis du ikke forsto helt humoren i Smith-bildet; sjekk denne tolkningen av Mike Tyson's Punch-Out!!:

Muslimhets med annet.

- Islam er nøkkelen for å hindre kjønnslemlestelse
Som sagt, kjønnslemlestelse er ikke en del av islam, men en pre-muhammedansk tradisjon som fremdeles lever i nå muslimske omeråder. Det er jo bare logisk å anta at islam kan bli kvitt problemmet, som islam allerede har stoppet khat og opium. Eller kristendommen stoppet vikingene.
En grunn til at jeg har tillit til at islam klarer dette, er at mullahene - i motsetning til Vatikanet - fremdeles har testiklene i behold. Greit, det skjer mye fælt i islams navn, så kanskje greit at de får noe POSITIVT å konsentrere seg om.
Katolismen på sin side, har det gått litt nedover med etter at inkvisisjonen ble fratatt all makt (men fremdeles ikke lagt ned). Ikke misforstå, Ratzinger, innspillet ditt om AIDS for å skille mellom de som tar deg seriøst* og de som bare hører det de vil høre var et godt forsøk... men siden de mannsgrisene som bare hørte det de ville høre, driver fremdeles å voldtar kvinner og barn og smitter dem, så hadde kanskje ikke mer håndfaste metoder vært å forakte.

Homo-bråket i AP etter at Ashgar Ali (også i Islamsk Råd) ikke ville avvise dødstraff for homofile er et bevis på at muslimer kan når de vil. Helt feil fokus riktignok, men de tar da initiativ. Iransk minister er enig, og mener homofile bør henrettes, med mindre de holder den homoseksuelle aktiviteten skjult. Akkurat som å være kvinne med andre ord; det er greit å være kvinne i Iran, bare en ikke viser det.
Det er godt mulig president Ahmadinejad ble litt misforstått i homouttalelsene sine. Han sa ikke at Iran ikke hadde homofile, bare at de ikke hadde på samme måte som USA; Iran hadde Freddie Mercury, USA har... Ellen deGeneres? Lett å se hvem som vinner** her.

Etter å ha mobbet muslimene på denne måten, er det kanskje på tide å balansere litt ved å hetse FrP. Historiker sammenligner FrP med Vidkun Quisling. Trodde dette betydde at noen endelig hadde innsett hva det egentlige problemet til Quisling var, men det viste seg at det var bare snakk om sentrale vs individuelle lønnsavtaler. Her er også en sammenligning; Stalin pustet oksygen, mordi puster oksygen, ergo mordi er en kommunistisk paranoid massemorder.

Og bare en siste sak til slutt; det viser seg at det er går ann å mishandle barna sine uten å slå dem.

*Paven sa at man ikke trengte kondom fordi man ikke skal ha sex generelt, han oppfordret ikke til sex uten prevensjon.

**Det stedet med med beste homofile er uansett de Britiske Øyer med Robert Halford, Elton John, Stephen Fry, Oscar Wilde og Cecil Rhodes. Og ikke glem at nevnte Mercury er ganske mer forbundet med GB enn Iran, eller Zanzibar for den saks skyld. Nå skal det innrømmes at GB har en urettferdig fordel med at de har det beste av ALT!