Viser innlegg med etiketten Irland. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Irland. Vis alle innlegg

torsdag 3. september 2009

På denne dag – 3. september – for…

… 1708 år siden: San Marino blir grunnlagt. Helt frem til i dag har det overlevd som selvstendig stat, mest fordi ingen har brydd seg.

… 749 år siden: Det mongolske imperiet erfarer sitt første definitive nederlag mot egyptiske mamelukkener ved Ain Jalut. At slaget sto innenfor grensene til dagens Israel burde gi et hint om hvor mektig det mongolske imperiet var.

… 363 år siden: James Graham – skotsk adelsmann og rojalistisk krigshelt – stikker av til Norge.

… 360 år siden: Oliver Cromwell når den irske byen Drogheda på sin yndlingsdato, hvilket burde love godt for ham. Irene er ikke uventet uenige.

… 359 år siden: Cromwell slår de rojalistiske skottene ledet av Lieutenant General David Leslie ved Dunbar.

… 358 år siden: Cromwell slår igjen skottene og rojalistene ved Worcester. Charles II tar endelig hintet og stikker av til Frankrike.

… 351 år siden: Cromwell dør, ironisk nok. Både på grunn av dødsdagen og Cromwells eget forhold til denne datoen, er den kjent som Cromwell Day.

… 343 år siden: The Royal Exchange brenner ned i “Bybrannen i London”. Ryktene om at bakeren Thomas Farriner var en protektorat-vennlig terrorist som startet brannen som en symbolsk protest mot gjeninnførelse av kongedømmet er hverken bekreftet, avkreftet eller eksisterende.

… for 226 år siden: USA og Storbritannia undertegner Parisavtalen og gjør formelt slutt på den amerikanske uavhengighetskrigen.

… for 171 år siden: Slaven og senere slaverimotstander Frederick Douglass stikker av til New York.

… for 95 år siden: Fyrste William av Albania stikker av etter kun seks måneder som monark.

… 86 år siden: Mort Walker blir født. Hilarity ensues.

… for 70 år siden: Frankrike, Storbritannia, New Zealand og Australia erklærer Tyskland krig etter sistenevntes angrep på Polen. Forresten har navnene Drogheda og Dresden de to første bokstavene til felles, tolk det som du vil.

… for 62 år siden: Kjell Magne Bondevik – sterkt religiøst statsoverhode – blir født. Det kan umulig være en tilfeldighet.

… for 44 år siden: Carlos Irwin Estévez blir født. Det er neppe under det navnet du har hørt om ham.

… for 38 siden: Qatar blir en uavhengig stat. Det er fremdeles ingen som bryr seg.

… for 14 år siden: eBay lanseres.

… for 5 år siden: Gisseldramaet i Beslan tar slutt.

… for 1 år siden: Amerikansk rekordholder i “antall kampflyvninger mot Luftwaffe” dør. Hvit heks forhekser Cromwell Day i raseri over at noen kan feire en mann som indirekte drepte flere av datidens paganister ved å se bort fra “Witchfinder General” Matthew Hopkins sine bedrifter. At “Heksemester” Kevin Carlyon ikke har forstått det enkle faktum at Hopkins faktisk utnyttet det at alle autoriteter var altfor opptatt med borgerkrig til å bry seg om aktivitetene hans, er ikke så rart når man tenker på at selv andre wiccaer synes Carlyon er teit. Did anyone say “Curse of Cromwell”?

Stem på Bloggrevyen

onsdag 3. september 2008

Christ - not Man - is King!

[WARNING!: Fanboi-ism ahead!]

Oliver Cromwell; Lord Protector for 'the Commonwealth of England, Scotland and Ireland' og konge av Frankrike¹; "Guds engelskmann" (Christopher Hill) og "en nobel fiende" (Tom Reilly); et av få mennesker av kjøtt og blod som har oppnådd å bli et nesten overnaturlig kraftord²; og stemt frem som historiens tiende største brite. I dag - Cromwell's Day 2008 - er det nøyaktig 350 år siden "our brave bad chief of men" døde. At Cromwell's Day er lagt til hans dødsdag i stedet for hans fødselsdag har sine grunner (selv hvis vi ser bort fra at mange sikkert mener hans død er verdt en feiring i seg selv); Cromwell hadde selv et spesielt forhold til 3. september, og flere av hans seire hadde skjedd på den dagen, bl.a. borgerkrigenes siste slag ved Worcester.


Ikke uventet er Cromwell en kontroversiell figur; han beundres fra forskjellige kanter for å avsette kongen og for å være en forløper for det Britiske Imperiet, samtidig som han er hatet av ofte de samme grunnene. Spesielt i Irland - hvor uttrykket "the Curse of Cromwell upon you" er en veldig stygg ting å si - huskes ham som en folkemorder og symbolet på britisk undertrykkelse. Med fare for å fremstå som en 'benekter kan jeg riktignok nevne et par motargument, som at historier har en tendens til å vokse gjennom årene; Cromwell var helt på det jevne når det gjaldt samtidens regler for krig og britiske kommandanter i Irland både før, under (når Cromwell var opptatt på annet hold) og etter ham; de mest brukte eksemplene på hans grusomhet - Drogheda og Wexford - var unntak heller enn regelen, omtalt av prof. John Morill som "hans Hiroshima og Nagasaki"; og avskyligt som det er, det er fremdeles en ganske stor forskjell på å drepe sivilister "in hot blood" eller under plyndring og industrialisert utryddelse av deler av egen befolkning.


Noe annet som (urettmessig?) blir brukt mot Cromwell er hans puritanske tro, og antagelsen at det betydde han var en kjedelig grinebiter. På tross av at han i virkeligheten var en stor venn av kammermusikk og overså brudd på de mer pietistiske lovene (som Cromwell ofte blir klandret for) vedtatt av parlamentet i mellomrommet mellom kongedømmets fall og Cromwells statskupp, og de lovene han støttet var han ikke arkitekten bak. Under hans styre ble både den første engelske opera satt opp og den første ananas importert, og som the Cromwell Association bemerket; å hevde at han knapt godtok sex i ektesengen er en merkelig ting å hevde om en mann som fikk ni barn. Han var også en barnslig skøyer som la klebrige søtsaker på stolene til gjestene i sin datters bryllup, omtalte en skipsskatt som skitskatten, startet puterkrig i parlamentet og klarte å gjøre signeringen av kong Charles' dødsdom til en blekkrig. Som Mark Steel sa; "a military genius with a mental age of six!"

Cromwell hadde også sine mer voksne - men ikke desto mindre fascinerende - utsagn og handlinger. Blant annet er han kreditert for å ha oppfunnet uttrykket "warts and all", da han nektet å betale for et portrett han mente var alt for forskjønnende og lite naturtro. Av sannsynligvis lignende grunner grep han først inn og tok militær-diktatorisk makt over Samveldet da parlamentet ved flere anledninger hadde vist radikale tendenser (først i teokratisk retning og siden venstrevridd). Selv om Cromwell var tilbudt stillingen som monark ved en anledning (og som Lord Protector var "king in all but name") avslo ham, med unntak av den franske "tronen". Parlamentets plan under den første borgerkrigen var å beholde Charles I i et konstitusjonelt monarki, men da kong Charles nektet å samarbeide, ble han halshugd 30. januar 1649 ved slutten av den andre borgerkrigen. Da Charles II nektet å samarbeide på samme vis, endte tredje borgerkrig med at han flyktet til Frankrike. "I tell you we will cut off his head with the crown upon it" er et berømt Cromwell-sitat fra kong Charles' rettsak; henrettelsen omtalte han som "cruel necessity". Andre gullkorn fra diktatormunn inkluderer "I had rather have plain russet-coated captain that knows what he fights for, and loves what he knows, than that which you call a gentleman and is nothing more" (om å basere militære forfremmelser på meritter heller enn familie), "the people would be just as noisy if they were going to see me hanged" (selvironisering over en jublende folkemasse) og "I beseech you, in the bowels of Christ, think it possible you may be mistaken" (brev til Church of Scotland).

Cromwells militære karriere var noe for seg selv ettersom han ikke hadde noen militær erfaring før borgerkrigen da han i en alder av over førti år opprettet på eget initiativ en kavalerienhet som fikk navnet "Ironsides" ("Jernbukene") etter prins Ruperts kallenavn på Cromwell ("Old Ironside") etter nederlaget ved Marston Moor (selv om virkeligheten kan være at Cromwell fikk kallenavnet etter kavaleriet sitt). Han steg fort i gradene takket være sitt militære geni (f.eks. å hurtig regruppere kavaleriet og angripe på nytt etter å ha brutt infanterilinjer før fienden fikk sjansen til det samme, i stedet for å ri rundt og hugge ned fotsoldater i opptil en time slik kavalierene kunne gjøre), sine organisatoriske evner (se "plain russet-coated captain"-sitatet over) og lederskap/idealer (om det bare var fordi han og Attila var kompetente krigere - eller om de var det vi i dag kaller "karismatiske ledere" - kunne ikke POL1000-professoren min svare på) og var i løpet av tredje borgerkrig Lord General (øverstkommandere for New Model Army) og med hærens lojalitet på et vis de facto militærdiktator selv før Protektoratet.

I tillegg til parlamentets [demokratiets] utvidede makt som selv ikke Charles II kunne skru tilbake da han ble konge, bidro seire i krig over datidens stormakter - Nederlandene (ytterligere to kriger skjedde under Charles II)  og Spania (allerede slått en gang av Elizabeth I og Francis Drake) - og en uformell tilbakeinvitasjon til jødene (på grunn av noen greier om Jesus tilbakekomst) og deres økonomiske styrke (ok, så var det en pragmatisk grunn og) som flyttet til England fra... ja, nettopp... svekket stormaktenes posisjon og lot England og (deres allierte i krigen mot Spania:) Frankrike vokse frem som de nye stormaktene.


Cromwell døde som sagt for 350 år siden, 3. september 1658. Hans eldste levende sønn Richard overtok som Lord Protector, men hadde ingen særlig innflytelse over verken hæren eller parlamentet, og abdiserte allerede i mai 1659. General George Monck hadde et slags lederskap frem til Charles II ble invitert tilbake og gjennopprettet monarkiet i 1660. Kong Charles gikk i gang med å arrestere, dømme og straffe flere av sin fars mordere, og lot seg ikke stoppe av det faktum at enkelte av dem var døde. Likene av Oliver Cromwell, John Bradshaw og Henry Ireton ble (ikke tilfeldig) 30. januar 1661 fjernet fra hvilestedene i Westminster Abbey, "hengt i kjetting" og halshogd. Kroppene deres ble kastet i et hull og hodene deres satt på påler utenfor kirken frem til 1685. Cromwells skalle levde etterhvert sitt eget liv før det i 1960 ble begravd under kapellet på hans gamle skole; Sidney Sussex College.

Charles II fikk kanskje hevn for sin far, men den "Gudegitte" makten han skulle arve ville han aldri noensinne få.


¹) Fra

Hundreårskrigen til 1801 hevdet de britiske statsoverhodene at de også var de rettmessige monarkene av Frankrike. Cromwell aksepterte tittelen 'konge av Frankrike', i motsetning til tilbudet om den engelske tronen.
²) Iherdig innsats fra
Mel Brooks, Mike Godwin, David Croft og Jeremy Lloyd har redusert Hitler fra et symbol på den ultimate menneskelige ondskap til en ynkelig vits av en mann; Jesus og Muhammed diskvalifiseres på "kjøtt-og-blod"-argumentet; ingen utenfor Asterix- og DC Comics-universene bruker "Great Caesar's Ghost!"; og hvem er nå denne Scott og hvorfor er han stor? Pluss at Oliver faktisk het Crom-well; hvor mye mer macho kan det bli?

Stem på Bloggrevyen

tirsdag 8. juli 2008

(En slags) Filmanmeldelse; Legenden om Narnia - Prins Caspian

(Spoiler warning, men først er det litt om hendelser og teknisk krøll hos Trondheim Kino AS som du trygt kan lese uten å få ødelagt alt for mye)

Jeg skulle se premieren på Nova med en gruppe bekjente, hvor en av disse hadde møtt opp på Prinsen Kinosenter og måtte haste seg nedover. Da vi endelig var fulltallige og kunne gå inn i salen, ble vi litt overasket over at reklamen ikke hadde startet enda. Etter en stund kom en ansatt inn og sa at det var noen tekniske problemer med filmen, og spurte om det var greit å vente 5-7 minutter (tåpelig spørsmål, siden man allerede hadde valgt å bruke to og en halv time på filmen). Etter 10 minutter kom den ansatte tilbake og sa at det var noe galt med det digitale systemmet (eller videofilen var korrupt eller hva det nå var) og filmen måtte hentes i fysisk rull fra Prinsen (i hvert fall en av oss var forutseende). Etter ytterlige 20 minutter begynte trailerne som merkelig nok viste seg å være for filmer som allerede har vært ute en stund (bl.a.
Biler), og da filmen startet med bombefly over London, skjønte vi at de hadde fått Løven, Heksa og Klesskapet i stedet (en av oss som er relativt stor Disney-fan skjønte det allerede på den "gamle" slott-logoen på begynnelsen). Den ansatte kom inn en gang til, beklaget dette, lovet gratisbilletter til alle sammen og meldte fra at for de som ønsket ville det være mulig å se denne filmen istedet. Med et unntak tok alle i selskapet vårt i mot tilbudet.
Siden jeg ser ut til å hevde jeg kjenner filmen godt nok til å skrive en omtale¹ av den, skjønner du kanskje hva som skjedde etter en drøy halvtime. Da fikk vi nemlig beskjed om at filmen var kommet, og ville bli satt på. Etter en forsinkelse på bare en time og 16 minutter skulle vi endelig få sett
Legenden om Narnia - Prins Caspian.

¹) Den kommer riktignok en god stund etter premieren, men det skyldes at jeg hadde mye å gjøre og er lat ønsket å vente til flere fikk sett filmen.

Selve filmomtalen med spoilere kommer rett etter den fremste grunnen til å se filmen.

[Nå må du slutte å lese hvis du ikke har sett filmen før]

Selvsagt, er du jente er kanskje Ben Barnes en like stor grunn til å se filmen. Ikke uventet oppsto det romantikk mellom deres to karakterer prins Caspian og Susan som truet med å trekke filmen ned til 'adventure'-serier som Hercules; the Legendary Journeys og Xena; Warrior Princess. Det ble ikke bedre av all comic-reliefen som ble skrevet inn i dvergen Trumpkin. Enda verre behandlet var den stolte musen Reepicheep - et symbol på ære og ridderlighet - som ble redusert til en kilde for overdreven sverdtriksing og laid-back coolness. Riktignok var Reepicheep allerede en [intendert?] parodi på høymiddelalderens idealer, og Eddie Izzard var visst ganske seriøs i sin tolkning og forarbeide, men manus og regi kunne fremdeles behandlet karakteren med litt mer respekt.

En av filmens største blemmer var angrepet på kong Miraz' slott. Denne sekvensen ble inspirert av en linje i boken hvor Reepicheep kommer med et forslag om å gjøre nettopp dette, hvilket kunne å vært et glimrende anledning til å vise Reepicheeps mot og dødsforakt uten å gjøre en vits av ham. En annen ting er de militær-strategiske spørsmålene det reiser (ville de ikke møtt den telemarinske hæren på veien? Ville ikke de kunne beleiret Aslan's Howl før narnierne kom tilbake?) som WWI-veteranen C.S. Lewis aldri ville tillatt seg å la stående usvarte. De andre bøkene var kanskje religiøse og filosofiske; i Prins Caspian var nettopp politikk og krig temaet. Og selvsagt; "LOL @ Peter som er så kul og forutseende med lommelykten sin". Gadgets funker kanskje i post-Ian Fleming Bond-filmer, men ellers...

For å forklare det verste med denne filmen må jeg tilbake til omstendighetene i begynnelsen av kvelden. Da fikk endelig beskjed om at riktig film ville bli satt på, tok jeg sjansen og snek med ut for en sigarett. Lerretet var svart da jeg kom inn igjen, men de jeg var på kino med sa at jeg gikk glipp av begynnelsen med dr. Cornelius som forteller prins Caspian at han må flykte. Pytt-pytt tenkte jeg, da jeg har lest boken og sett BBC-serien flere ganger. Da vi hadde kommet til scenen hvor prins Caspian redder dr. Cornelius fra fengselet, skjønte jeg hvor feil jeg tok; Caspians gamle privatlærer hadde visst i denne adapsjonen helt glemt å fortelle hvordan den gamle kongen - Caspians far - egentlig døde. Prins Caspian stormer rasende til kong Miraz' soverom, istedenfor å åpne porten slik han egentlig skulle. Der ble det til en etter min smak litt for emosjonell konfrontasjon mellom prins Caspian og kong Miraz, komplett med en dronning som heller ikke visste noe om gamle kong Caspians virkelige dødsårsak og fylles med sjokk og avsky over sin ektemann. På tross av denne konfrontasjonen får narnierne åpnet porten og sluppet inn resten av styrken, dog så sent at overaskelsesmomentet var ødelagt. Etter en intens kamp trekker narnierne seg tilbake, men telemarinerne får lukket porten og stenger en stor del av den narniske styrken inne i det telemarinerne får mobilisert full styrke. Det blir til enda en emo-scene med sorg over alle som ble fanget og slaktes ned inne i borggården, pussig nok uten en eneste tanke på at det er det man fortjener når man melder seg frivillig til en slik fornærmelse mot Lewis' interesse for krigskunst.

Mer unødvendige følelsesutbrudd var scenen hvor det snakkes om å mane tilbake Heksa Hvit fra de døde. Varulven og kjærringas [hvordan oversetter man 'hag'?] allerede pompøse (men - i hvert fall i boken - passende) monologer ble forandret til en slags gotisk rap. I stedet for en kjapp nedkutting av de tre skurkene så snart de startet ritualet utvikler det seg til nok en kampscene som utspiller seg mens Heksa Hvit manifisterer seg frosset i en isblokk og ber prins Caspian om en dråpe blod for å komme fullstendig tilbake. Jeg kan forstå begrunnelsen for denne scenen som er å illustrere prins Caspians kvaler og desperasjon, men å la Heksa Hvit være mer med enn å bare bli nevnt som en fordømt kraft et eller annet sted ute i kosmos visket litt ut kontrasten mellom denne politiske historien og de andre mer filosofiske bøkene.

Trivia: svartdvergen Nikabrik ble spilt av Warwick Davis, som - foruten tittelkarakteren i Willow, ewoken Wicket W. Warrick, formularlæreren i filmene om Harry Potter og 2005-utgaven av Marvin the Paranoid Android - også spilte Reepicheep og en av uglene i BBC-serien om Narnia.

Nå som det negative er nevnt, er det på tide å gå over til det positive. Filmen ga oss flere detaljer om telemarinsk politikk enn det ble nevnt i boken, inkludert er råd av adelsmenn. Miraz' utropelse av seg selv til konge skjedde i løpet av filmen (i boken skjedde det lenge før historien startet) for å sikre stabilitet under det narniske opprøret, hvilket betydde at Miraz' rettmessige tittel riksforstander ble brukt oftere enn den ene gangen den ble brukt i boken (Lord Protector = alltid win).

Både kostymedesignerne og castingen hadde gjort en god jobb med å få frem telemarinernes opphave som jordiske (spesifikt spanske i følge filmen) pirater, og gitt dem en utrustning inspirert av conquistadorene. De samurai-inspirerte maskene var litt overdrevne, men på en god måte. I stedet for de plyndrende hordene fra forrige film var telemarinerne disiplinerte og organiserte soldater, og beviser grunnen til at jeg ikke var særlig begeistret for Heksa Hvits gjesteopptreden; det herskesyke mennesket er en bedre skurk en det undergangsfremkallende monsteret (sammenlign Grand Moff Tarkin med Emperor Palpatine).

Komplottmakerne Lord Glozelle og Lord Sopespian hadde tydlig utviklet seg fra simple kongemordere hvis skjebne ikke var mer spesiell enn at de begge falt i slaget etter kong Miraz' død. I begynnelsen var det uklart hvordan, hvilket egentlig passet ganske bra med deres konspiratoriske roller. Lord Glozelle virket på meg som en ganske tafatt figur i begynnelsen, men mot slutten innså jeg hvorfor. Da Lord Sopespian tok kommandoen over telemarinerne sto han frem som den egentlige skurken og satte den fulle krigsmaskinen i gang mot Aslan's Howl. I motsetning til hva sammendraget av filmen hos Wikipedia hevder, var det kun Lord Sopespian jeg la merke til som faktisk omkom i flodbølgen. Det passer godt med mitt bilde av Aslan som en Deus ex machina og 'forfatterens røst' å ikke drepe vanlige mennesker (grunnen til at jeg ble lettet da den enslige telemarineren som jaktet på Lucy da hun møtte Aslan slapp unna med skrekken) men heller konsentrere seg om skurken. Lord Sopespian var riktignok bare en grådig dødelig (i motsetning til den onde og overnaturlige Heksa Hvit, som Aslan også tok seg av personling) som kanskje er litt under Aslans verdighet, men mest sannsynlig var flodbølgen egentlig var en selvstendig elvegud befridd av Aslan (som gjør det mer passende at flere telemarinere druknet med kommandanten sin).

Lord Glozelle overlever derimot kampen, og virker som (sammen med den telemarinske adelsmannen Lord Donnon) tok ansvar for enkedronningen og hennes sønn. De fire var de første til å dra hjem til Jorden (for hvilket de skulle "få det godt") gjennom portalen Aslan skapte. Skjebnen til enkedronningen og hennes sønn var en av de tingene jeg lurte på med boken, selv om det egentlig var åpenbart at de enten dro gjennom portalen eller ble igjen som kong Caspian X' undersåtter. Grunnen til at Lord Glozelle virket usikker i sitt opprør var at han - i motsetning til den machiavelliske Lord Sopespian - hadde rikets interesser i tankene. Forholdet Miraz-Sopespian-Glozelle minnet meg forøvrig litt om forholdet Charles I-Cromwell-Fairfax slik det ble fremstilt i To kill a king, som i likhet med tCoN:PC er en god film på tross av en del slurving med kildematerialet. Altså, er du irsk har du all verdens rett til drittslenging, men vi andre burde kanskje forsøke å se Cromwell i et litt mer balansert lys.

Ok, en liten digresjon der. Bare en siste ting om Narnia; hva var egentlig greia med den toppløse mindreårige kentaurjenta?

Stem på Bloggrevyen

mandag 21. april 2008

"Hvilket flagg skal jeg velge i år?"

Debatter om hvorvidt utenlandske flagg skal tillates på 17.mai raser i det offentlige rom. Personlig synes det er to flagg som bør aksepteres: det norske og det samiske (førstenevnte er riktignok en skamløs rip-off av både Danebrogen, Stars-and-Stripes og Trikoloren). På enn annen side, er forbud mot andre flagg synes jeg heller ikke noe særlig om - både fra et moralsk og pragmatisk synspunkt - så lenge offentlige instutisjoner holder seg til de to "norske". Det burde altså være fritt frem for enkeltpersoner/-familier å komme med egne lands flagg, selv om jeg synes folkeskikk og respekt for Norge bør telle i avgjørelsen. Jeg er heller ikke særlig nasjonalistisk anlagt av med, og mener 17. mai er kun noe vi bør beskytte til vi blir med i EU eller får gjenninnført Sildesalaten (ATTERUPPRETTA UNIONEN!). På den annen side, det er litt kulere å feire en nasjon som ikke har enn egen stat (så kan alle "nordmennene" i Minnesota få være med).

Det er nettopp der feiringer av samhold og fred bør foregå; det er jo så mange land og nasjoner med egne flagg som vi kan feire, PÅ DERES NASJONALDAGER; IKKE VÅR (men det er fremdeles greit at det skjer i Norge; nordemenn i utlandet feirer jo 17. mai på 17. mai de og). Så i tillegg til nasjonaldager for forskjellige land; har vi enda flere dager og vis å feire de på:

  • Pi Day (14. mars): Også bursdagen til Albert Einstein.
  • St. Patrick's Day (17. mars): Egentlig Irlands nasjonaldag, men har fått eget innhold internasjonalt. Tilbringes full - kledd i grønt og oransje - mens du lekesloss på en irsk pub.
  • Tolvskillingsoperaen (15. mai) og Nick Cave and the Bad Seeds (16. mai): Kanskje ingen årlige høytider dette, men faen som jeg gleder meg.
  • International Day Against Homophobia (IDAHo) er faktisk 17. mai... etter at jeg oppdaget det (for 15 minutter siden) ga dette mer mening.
  • Towel Day/Nerd Pride Day (25. mai): Tro det eller ei; det er tilfeldig at det er samme dag; første ble først feiret to uker etter Douglas Adams' død, den andre er premieredatoen til den orginale Star Wars-filmen.
  • Orange Walk (12. juli): Feires på samme måte som St. Patrick's Day, bare edru, uten grønt og slåssingen er i ramme alvor. Med mindre du er katolsk eller på annen måte irsk-vennlig; da banker du opp de edrue med oransje belter.
  • Cromwell's Day (3. september): Se om du klarer å hisse opp både irene og Oransje-Ordenen... ditt eneste håp for overlevelse er om de blir så provosert av hverandre at de glemmer deg. Drikking på denne dagen er greit, så lenge den ikke faller på en søndag.
  • Napoleon I OG III's kroningsdag (2. desember): Det er kjipt nok å ha bursdag så tett på jul; å feire dette vil ødelegge bursdagen min for alltid (men jeg får uansett bare konfekt så).
  • Dødsdagene til Hernándo Cortés og John Brown (2. desember): Sistenevnte er grunnen til at jeg sang John Brown's Body på Idol-audition.
  • Fødselsdagene til Dagfinn Høybråten og Britney Spears (2. desember): Ok, det VAR en kul dag å ha være født på, men dette suger bare.
  • Hanukkah (sen november til sen desember): Skal jeg først få en stor eske konfekt til jul; fordel den på åtte dager så jeg ikke blir kvalm av tanken på å spise den.
Så, det er snart på tide å finne frem den røde hatten...

Stem på Bloggrevyen