Declaration Day

Siden det i dag er 4. juli, og siden jeg allerede har markert 1.-3. juli:

Jepp, mer patriotisme fra Iced Earth, fra samme patriotiske album som Gettysburg (1863).

Ship of Hate

Etter at Israel bordet FGMs konvoi med “nødhjelp” på vei mot Gaza har reaksjonene og fordømmelsene haglet fra den sedvanlige gjengen med jødehatere, bløthjerter, hyklere og “Gylne Middelvei”-hippier. At ni mennesker – ut av syv hundre mulige – mister livet blir hysterisk omtalt som en massakre er et kjent spor. At det denne gangen gjelder bording av skip i internasjonalt farvann har nå ført til at pirater er lagt til det allerede surrealistiske og merkelige galleriet av anti-israelsk symbolbruk.

Blue-blooded men, they fell from grace // Piranhas eating their own // They sacrificed at the altar of lies // So fate took its portentous course // What a shame! // In the Ballad of William Bibb

Man kan kanskje synes litt rart at det er så viktig å få sendt nødhjelp til Gaza av alle steder. Dog har det aldri vært lagt skjul på at håpet har vært å bli stoppet for å sverte Israel, ellers ville de latt Israel ta i mot lasten for en sjekk og deretter sendt det videre til Gaza. Og det påfølgende skipet MV Rachel Corrie (oppkalt etter “St. Pancake”) ville tatt hintet og snudd enten mot Ashdod eller Egypt som nettopp hadde åpnet sin grense mot Gaza (noe de norske aktivistene ikke hadde fått med seg, men tror de vet nok om til å skylde på Israel). Ja, FGM skriver beint frem at å hjelpe gazanerne uten å lage en masse bråk for Israel – slik Syria, Jordan, Egypt og Saudi-Arabia gjør – er å betale for okkupasjonen.

Henning Mankell har bare litt gjenstridige skjeggstubber, dangit! [bilde via Elder of Ziyon]

Nå var det ikke bare Israelhatende hippier blant fredsaktivistene, men også Israelhatere med et martyrønske, pluss en del som bare hatet Israel. Hamas-groupiene hevder tradisjon tro at det er rett å forsvare seg mot en ulovlig bording fra en terrorstat, at IDF startet og ønsket bare å drepe osv.. De vil ikke la seg overbevise tross filmklipp og lydopptak av opptakten og hendelsesforløpet og bilder av aktivister som ligger på lur og mishandler soldater de hadde klart å ta som gisler (med skryt attåt). Bilder i sistenevnte kategori ble faktisk “klippet” av Reuters, slik at detaljer som kniver og blodsøl forsvant. Et av disse bildene finnes faktisk på lenkede VG-artikkel, ironisk nok med en billedtekst som påpeker kniven. Selvsagt finnes det også en video av aktivister som påkaller minnet om Khaybar. Sikkert noe Palestinavennene vil avfeie som “arabisk retorikk” og ren symbolbruk. Akkuratt som at “jihad” ikke nødvendigvis betyr fysisk vold, eller anti-jihadistene som tar seg pompøse navn uten å levere. Du vet, de som kaller seg Gates of Vienna og Lionheart, men i stedet for å gjøre Jan III Sobieski- og Richard I-aktige ting foretrekker å runke utover tastaturet (Vlad Tepes får godkjent her, da “Tepes” betyr nettopp “staken” *boom-tish*). Nei, se heller på de blodtørstige jød israelerne med… med… hva er det egentlig IDF digger? Blodet av egyptiske barn (var det ikke egentlig bare “førstefødte”, uavhengig av alder?)? Massakren på 75 000 persiske adelsfolk etter at kongen ble forført av en skitten jødinne? Makkabeerne med deres ødeleggelse og skjending av olympiske helligdommer (hva mener du med at selevkiderne startet?)? Golgata (hvorfor kalles ikke italierne “Christ-Killers”?)? Nei…

Mot slutten av den første judeo-romerske krig forskanset 960 jødiske opprøre seg i kong Herodes’ borg Masada, hvor de heller begikk kollektivt selvmord enn å bli fanget og drept av romerne. I dag er festningen stedet IDF-soldater etter endt rekruttskole sverger “Masada skal ikke falle igjen”. [T-skjorte med motivet over kan kjøpes her]

I en konflikt mellom noen som hyller en proto-pogrom (med streif innom senere og større episoder) og noen som sverger ved the Judean People’s Front, burde det ikke være vanskelig å se hvem som er mest ute etter blod (HINT: ikke de som nettopp ble utsatt for en ufin Monty Python-referanse). Hadde israelerne virkelig vært de lystmorderiske piratene Hamas-groupiene prøver å innbille oss, ville konvoien blitt sprengt i filler uten noen tull om bording og inspeksjoner, noe de i følge Eric Posner uansett kunne gjort helt legalt. Andre argumenter at selv om bordingen var gjort korrekt, er selve blokaden ulovlig etter Genevakonvensjones artikkel 33, som forbyr kollektiv avstraffelse. En ting er at det i så fall forbyr all blokade, ikke bare Israels blokade av Gaza (som gjerne omtales som “ulovlig”, hvilket hinter om at det finnes “lovlige” blokader). En annen ting er at jeg er ganske sikker på det siktes på det å samle sammen sivilbefolkning i okkuperte/erobrete områder i fangeleirer, galger og lignende på pur eff, ikke nødvendige tiltak som dessverre har en naturlig/logisk konsekvens for lokalbefolkningen, som bombing og blokader. Jeg har også sett debattanter trekke frem artiklene 23 – om å slippe igjennom nødvendigheter som mat og medisiner, hvilket Israel er villige til mens Hamas nekter å ta i mot – og 55 – om okkupantens plikt til å dekke den okkuperte befolknings primære behov, men Israel okkuperer ikke Gaza. Og spar meg for BS om “de-facto” kontroll; hadde Israel virkelig kontrollert Gaza, hadde det ikke vært noe Hamas.

Noe jeg har lagt merke til etter denne hendelsen er at flere venner av Israel har rett og slett snudd om. Spesielt FrP var jo for eksempel ganske klar under den circa 155 ganger så blodige Cast Lead-operasjonen at de støttet Israel, selv om noen signal kunne anes allerede da; Siv Jensen som ved å påpeke at hun absolutt ikke støttet “overdreven militærbruk” spilte Israelhaternes spill ved å ta hensyn til den helt meningsløse forestillingen om “forholdsmessighet”, som blant Isralvenner ellers kun brukes sarkastisk, slik som banneret over (som jeg fant hos the Freedom Fighter’s Journal). Det hun sa var faktisk helt identisk med det flere “viktig-å-være-nyansert”-hippier mente. Leddestningene – og dermed også budskapet – var riktignok snudd om, men fremdeles litt for “nøytralt” for en anti-utopist som meg. I den siste tiden har forsvaret vært enda mer labert: i Dagsnytt 18 kunne Per Sandberg tydligvis ikke få insistert nok på at han (og FrP) var helt enige i at dette må få reaksjoner, uenigheten var kun om hva slags reaksjoner og SVs hykleri angående Burma. I Aktuelt presterte Morten Høglund å glemme sitt medlemskap i Israels Venner. Han korrigerte det riktignok i ettertid, men det endrer ikke at omtrent det eneste han bidro med var noe “dette var dumt og ser ikke bra ut for omverdenen” og ellers lot MIfF-leder Conrad Myrland alene argumentere mot de tre debattantene på Palestina-siden. Hvis enkelte FrPere føler seg truffet av det jeg nettopp skrev, vit jeg ikke akkurat er stolt av mitt eget parti i denne saken, men det er ikke Høyre som har fremstilt seg som støttespillere av Israel (og jeg skal ikke nekte for at det finnes gode folk i begge partiene).

All verdens akademika og “balansegang” til tross; DETTE er hva det handler om, SÅ ENKELT ER DET FAKTISK! Og ja; jeg vet hva slags type denne “kunstneren” er; nettopp derfor stoler jeg på ham.

Utover at to representanter fra den livsynsnøytrale organisasjonen Med Israel for Fred – nevnte Myrland og Jan Benjamin Rødner – har klart å snike seg inn til Dagsnytt 18-studioet, har den tydeligste støtten vært (suprise, suprise!) fra religiøst hold. I Debatten forteller Vebjørn Selbekk (redaktør, DagenMagazinet), Leif A. Wellerop (styreleder, Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem), Ervin Kohn (nestleder, Det Mosaiske Trossamfunn) og Hans Olav Syversen (Stortingsrepresentant for KrF) tydelig hvilken situasjon Israel er i, hva slags kynikere som sto bak konvoien, og omtaler tragedien som det den er; nettopp en tragedie, ikke bevisst “masse”drap. Av politiske partier er også KrF de som har reagert på konkrete små boikott-tiltak fra Forsvarsdepartementet og Transportarbeiderforbundet. Det er i Norge IDAG vi kan lese at sentrale Israelvenner oppforder: “Stå opp for Israel”. Jeg skal ikke si noe om hvorvidt ekte venner kritiserer hverandre når det trengs, men jeg vet at ekte venner forsvarer deg når resten av verden fordømmer deg for noe du rett og slett ikke hadde noe alternativ til. Derfor er det så viktig at venner av Israel stolt slår seg på brystet/neven i bordet og forklarer hvordan det henger sammen, i stedet for å jatte med på Hamas-groupienes og de “nyansertes” premisser og nøye oss med naivt pragmatiske og tildels selviske argumenter (selv om de stemmer). Å komme med “innrømmelser” for å unngå “skyttergravsdebatt” er naivt; hvorfor skulle jeg gidde å sette meg ned og synge “Barn av Regnbuen” med noen som støtter Hamas (omvendt; hvorfor skulle egentlig et medlem av Palkom gidde ditto med noen som støtter et “nazistisk apartheid”?)? Og jeg sier “støtter Hamas”; uansett hva man ellers mener så støtter man folkemorderiske intensjoner når man sier rett ut at Israel ikke skal få lov til å forsvare seg. Det hjelper ikke å komme sutrende og klynkende etterpå og hevde at man er for Gaza og Israel og fred og politikk og sånn når noen påpeker hva du egentlig støtter. Når lederen av ungdomsorganisasjonen til et regjeringsparti kan si omtrent rett ut at det må erklæres krig mot Israel og lar regelrett ZOG-konspiratoriske kommentarer stå uimotsagt, nytter det ikke å leke “medgjørelig” og “snill”. Det er viktig at venner av Israel står på sannheten ikke bare i denne saken, men herfra til evigheten (min unnskyldning for at dette innlegg er en uke eller noe for sent) eller til Israel rent teoretisk skulle bli et “nazistisk apartheid” (fat chance). Blir løgner spredt; korriger dem. Skal det boikottes; BUYkott tilbake (jeg for min del sitter nå på fem flasker Gamla Cabernet Sauvignon 2007; noen skaffer dadler og potetsalat så har vi picnic?). Det viktige er å ikke la Hamas vinne.

En sang om et annet skip på vei til “Palestina”, av et TYSK band. Tror du Palkom-medlemmer lyver om det? Palkom-medlemmer lyver om det!

På denne dag – 3. september – for…

… 1708 år siden: San Marino blir grunnlagt. Helt frem til i dag har det overlevd som selvstendig stat, mest fordi ingen har brydd seg.

… 749 år siden: Det mongolske imperiet erfarer sitt første definitive nederlag mot egyptiske mamelukkener ved Ain Jalut. At slaget sto innenfor grensene til dagens Israel burde gi et hint om hvor mektig det mongolske imperiet var.

… 363 år siden: James Graham – skotsk adelsmann og rojalistisk krigshelt – stikker av til Norge.

… 360 år siden: Oliver Cromwell når den irske byen Drogheda på sin yndlingsdato, hvilket burde love godt for ham. Irene er ikke uventet uenige.

… 359 år siden: Cromwell slår de rojalistiske skottene ledet av Lieutenant General David Leslie ved Dunbar.

… 358 år siden: Cromwell slår igjen skottene og rojalistene ved Worcester. Charles II tar endelig hintet og stikker av til Frankrike.

… 351 år siden: Cromwell dør, ironisk nok. Både på grunn av dødsdagen og Cromwells eget forhold til denne datoen, er den kjent som Cromwell Day.

… 343 år siden: The Royal Exchange brenner ned i “Bybrannen i London”. Ryktene om at bakeren Thomas Farriner var en protektorat-vennlig terrorist som startet brannen som en symbolsk protest mot gjeninnførelse av kongedømmet er hverken bekreftet, avkreftet eller eksisterende.

… for 226 år siden: USA og Storbritannia undertegner Parisavtalen og gjør formelt slutt på den amerikanske uavhengighetskrigen.

… for 171 år siden: Slaven og senere slaverimotstander Frederick Douglass stikker av til New York.

… for 95 år siden: Fyrste William av Albania stikker av etter kun seks måneder som monark.

… 86 år siden: Mort Walker blir født. Hilarity ensues.

… for 70 år siden: Frankrike, Storbritannia, New Zealand og Australia erklærer Tyskland krig etter sistenevntes angrep på Polen. Forresten har navnene Drogheda og Dresden de to første bokstavene til felles, tolk det som du vil.

… for 62 år siden: Kjell Magne Bondevik – sterkt religiøst statsoverhode – blir født. Det kan umulig være en tilfeldighet.

… for 44 år siden: Carlos Irwin Estévez blir født. Det er neppe under det navnet du har hørt om ham.

… for 38 siden: Qatar blir en uavhengig stat. Det er fremdeles ingen som bryr seg.

… for 14 år siden: eBay lanseres.

… for 5 år siden: Gisseldramaet i Beslan tar slutt.

… for 1 år siden: Amerikansk rekordholder i “antall kampflyvninger mot Luftwaffe” dør. Hvit heks forhekser Cromwell Day i raseri over at noen kan feire en mann som indirekte drepte flere av datidens paganister ved å se bort fra “Witchfinder General” Matthew Hopkins sine bedrifter. At “Heksemester” Kevin Carlyon ikke har forstått det enkle faktum at Hopkins faktisk utnyttet det at alle autoriteter var altfor opptatt med borgerkrig til å bry seg om aktivitetene hans, er ikke så rart når man tenker på at selv andre wiccaer synes Carlyon er teit. Did anyone say “Curse of Cromwell”?

“Jeg er ikke antisemittisk, men…

… støtter utryddelse av jødene!”

Etter at Aftonbladet trykket en artikkel av Donald Boström som anklaget det israelske forsvaret for å stjele organer fra døde palestinere, har den israelske regjeringen kommet med anklager om antisemittisme mot Sverige, med et ekstra stikk imot Norges feiring av Hamsun fra Avidgor Lieberman. Ikke uventet har det her hjemme ført til de vanlige utsagnene om at antizionisme ikke er det samme som antisemittisme og at å hyle opp om antisemittisme for hver minste kritikk vil til slutt hule ut begrepet og gjøre det meningsløst. Selv har jeg hørt så uendelig mye kritikk av Israel enten starte med eller bli etterfulgt av “det er ikke antisemittisk å kritisere Israel” uten at noen har nevnt jødehat – en gang har jeg til og med hørt det etter å ha snakket om antisemittisme uten å nevne Israel – at jeg synes det etterhvert begynner å like uthulet som “jeg er ikke rasist, men…” – hører man noe som starter med det vet man at det som kommer vil være rasistisk.

 Og Marver lurer på hvorfor de kaller oss antisemitter? Tatt fra den nå stengte diskusjonen fra denne artikkelen (trykk på bildet for større versjon)

Selv om kanskje allerede har forstått at poenget med denne posten er å peke på den iboende antisemittismen i mye av kritikk av Israel, vil jeg gjøre det klart at jeg fremdeles anerkjenner et skille mellom “ekte jødehat” og anti-zionisme. Det er fordi det skumle med den moderne anti-zionismen er nettopp det at dens tilhengere ikke ser ut til å innse hva slags røtter og implikasjoner det har, og hvilke krefter det støtter med sine ord og handlinger. Ubevist antisemittisme, rett og slett.

Jeg skjønner nå hvorfor så mange ikke så forskjell på konkuransen dette bildet ble hentet fra og den iranske orginalen. Poe’s Law in action.

Saken som fikk ting til å koke denne gangen handler om jøder som drakk blodet fra små barn… OK, egentlig ikke, men en person – spesielt en kulturredaktør – burde klare å se parallellene, eller i det minste kjenne til de gamle ryktene. I stedet får vi den gamle visen om at Israel syter eller – på tross av at selve premisset i tillegg til å være konspiratorisk er motbevist og Boström selv innrømmer at han aldri har hatt bevis – mener at det burde settes i gang etterforskning, ofte med den begrunnelse at Israels krav om sensur er tegn på at noe må det være som får Israel til å reagere slik.

Noen må ha det inn med teskje.

Når det gjelder forsøket på sensur, er jeg enig i det Eirik “Kapitalismus” Løkke i at Israel – det eneste demokratiet i Midtøsten – burde være klar over at Sverige har fri presse og ikke kommer til å beklage det. Nettopp av den grunn spurte ikke Benjamin Netanyahu etter “an apology, we're asking for their condemnation,”. Med andre ord; Netanyahu sa aldri “vi krever at dere straffeforfølger Aftonbladets redaksjon”, men “siden dere faktisk har fri presse, betyr det at dere ikke er enige i det tullet Aftonbladet trykte, ikke sant?”. Men selv noe så enkelt som dette mener Sveriges utenriksminister Carl Bildt er å gå på akkord med ytringsfriheten – på tross av helt andre holdninger under karikaturstriden – og serverer standard hult vås om at den svenske regjeringen er veldig mot jødehat, Israel, politikk, religion og sånt. Sveriges ambassadør i Tel Aviv som ikke var snau med å gi israelerne det de ønsket fikk ganske kjapt fjernet sitt brev fra ambassadens hjemmesider, mens Sveriges justiskansler mener Israels forespørsel er godt innenfor svensk lov. Dette burde være nok til å vise at konflikten ikke dreier seg om et prinsippfast Sverige versus et Israel med urimelige krav. At en klok og fornuftig kar som Løkke avfeier denne saken som nettopp det – han omtaler for eksempel selve blod-anklagen kun som “noe den israelske regjering ikke liker” – gjør ham til et interresant tilfelle jeg vil komme tilbake senere.

Aksel skjønner tydligvis ikke at Aftonbladet like gjerne kunne anklaget jødene for å drepe Jesus.

Jeg må riktignok innrømme at det virker som det er å dra inn den norske feiringen av Hamsun som Løkke virkelig synes er syt fra Israel, en oppfatning han deler med mer overbeviste Israelvenner som Aksel “frydonomics” Fridstrøm og Halvor Sevatdal. På overflaten kan det virke greit; “ja, den store forfatteren vår hadde dessverre noen negative sider, get over it!”, men hvis man tenker litt kommer man nok på at for jøder var nazister mer en noen som tilfeldigvis var på feil side under krigen. Og ja, jeg mener “tilfeldigvis”; her argumenteres det for at Max Manus ville sloss på tysk side hadde bare britene vært litt tidligere ute, og det burde være hevet over enhver tvil at det i hvert fall hadde stemt i tilfellet Erik Gjems-Onstad (Gunnar “Kjartan” Sønsteby virker dog som en rimelig overbevist anti-nazist). Hamsun og Vidkun Quisling huskes som svikere på tross av at termen “nazist” betyr at man kanskje er litt vel mye begeistret for landet sitt. De få nordmenn som er motstandere av Hamsun-hyllester tar et aktivt anti-nazistisk synspunkt, ikke et nasjonalistisk et, og – ærlig talt – å hjelpe Ukraina i hungersnød og å være Senterpartiets største (og eneste) forsvarminister må da være bedre enn å vinne en litteraturpris. For Norge ville ikke det Tredje Rikets eventuelle seier være noen stor ulykke sammenlignet med skjebnen til nettopp jødene; for jødene betydde nazismen død, utslettelse og utryddelse. Og selv om det vi vil omtale som nasjonal-sosialisme kanskje er så godt som død og begravet, har den intenderte, bevisste antisemittismen overlevd nazismen, slik den er eldre enn nazismen.

Nettopp derfor er det ikke rart at jøder – i hvert fall ikke-norske jøder – kan få ekle assossiasjoner av feiring av en nazist, spesielt med tanke på at Israel er omgitt av naboer som gjerne har som uttalt mål å utslette Israel. Ikke sjeldent kan man lese kommentarer som “jødene tror at på grunn av Holocaust er de fritatt for kritikk”, som forbindelse med at Avidgor Lieberman har sagt at bildet over skulle henges opp i alle israelske ambassader. Israel kan riktignok sies å bruke Holocaust aktivt; ikke for sympati, men som empiri. Når vi her i Europa hører “jo-ho, vi har lov til det så, fordi dere prøvde å utrydde oss, slemminger,” burde vi kanskje heller oppfatte “vel, husker dere da dere prøvde å utrydde oss, og før det da dere bare var generellt ugreie, og før det da dere torturerte oss for å finne ut om vi var ærlige om religionen vår, og før det da dere tvangskonverte oss til å begynne med, og før det da dere jaget oss vekk, og før det da dere anklaget oss for å drepe og spise barn, og før det da dere puttet oss i gettoer? Jo, du forstår at de nye naboene våre har lissom overtatt den greia”. Og her kommer vi virkelig inn på hvorfor kritikk av Israel kan ha en antisemittisk effekt, selv om det ikke er intendert slik; når man rett og slett sier at Israel ikke skal forsvare seg, er det selvsagt at man støtter Israels fiender. Og ikke kom her å si “selvsagt har Israel rett til å forsvare seg, men måten de gjør det på er uakseptabel/de må være proposjonale”; en ting er at man allerede har forlatt den virkeligheten med mindre man kan konkretisere hva som ville vært akseptabelt eller hva man mener med proposjonalt. En annen ting er at Israel er så tilbakeholdne at det er latterlig. Under Cast Lead døde 1 300 gazanere ut av 1,4 millioner innbyggere på Gaza-stripen, ved Dresden døde det 25 000 – 35 000 ut av 642 000 innbyggere pluss opptil 200 000 flyktninger. La oss for enkelhets skyld si at tallene er 1 500 av 1,5 millioner og 30 000 av 750 000. Bare i rene tall var altså Dresden 20 ganger verre. Regner vi med at det var dobbelt så mange i Gaza, er vi oppe i 40 ganger så ille. Og Cast Lead var spredt utover tre uker, skjedde Dresden på tre dager. Selv om debatten fremdeles går om hvorvidt Dresden var nødvendig eller en krigsforbrytelse, er å omtale det som folkemord forbeholdt holocaust-benektere. Den “åpenbare grusomheten” på Gaza derimot skal liksom bevise at jødene ikke har lært noe av Holocaust og nå driver de selv med folkemord. Hvis dette skal forestille folkemord, må jeg si meg enig; jødene har ikke lært noe av Holocaust. Med slike evner i dreping er det ikke rart Jesus kom tilbake etter tre dager.

Dette kartet beviser Israels Lebensrum-politikk på samme måte som dette beviser at polske provokasjoner startet WWII.

Som dere ser gjelder det visst forskjellige regler for jøder. Storbritannia kan øyensynlig blande seg inn i saker på kontinentet og bli anerkjent for å ha bekjempet et ondskapsfullt regime. Israel kan knapt forsvare seg selv uten å bli sammenlignet med det samme regimet.  Bygge mur for å stanse selvmordsbombere? Det er apaltheid apartheid. Derfor skal Israel boikottes. Israel skal boikottes økonomisk, kulturelt, akademisk og diplomatisk, mens det skal investeres i Turkmenistan, vi klarte ikke engang å holde kongen borte fra OL i Beijing og Jonas Gahr-Støre deltok på Durban II. Norge gir u-hjelp til palestinerne vi ikke kan være helt sikker på hva går til, men frivillig sektor rettet mot Israel blir forsøkt kvelt. Egypt holder grensen mot Gaza like stengt som Israel, men det er påfallende stille angående det. Bloggen Norway, Israel and the Jews er full av eksempler på at det tydligvis er andre regler som gjelder for Israel og jødene.

Det som kanskje mest av alt kjennetegner det jødiske folk er den jødiske religionen. At den da blir flittig brukt i kritikk av Israel burde være signal nok om at hvis det ikke er regelrett jødehat ute å går, i hvert fall [ubeviste?] undertoner av det og en god del fordommer og ignoranser. For eksempel hører jeg ofte at “de tror de har rett på landet bare på grunn av den boken deres”. Vel, en ting er at de orginale zionistene var ganske så sekulære av seg, dagens Israel er også ganske sekulært sammenlignet med sine naboer. Israelere som faktisk bruker religion som begrunnelse for ekspansjon er et mindretall ekstremt religiøse settlere, som for alt jeg vet kan være et mindretall sammenlignet med de sekulære ekstremt nasjonalistiske settlerne. Uttrykket “øye for øye, tann for tann” blir brukt med en sarkastisk vri som “moar liek ten eyes for an eye, amirite?” for å spille på det totalt meningsløse argumentet om proposjonalitet. I tillegg til at det ikke er en selvfølge at den svake part alltid har rett, er uttrykket tatt ut fra sammenhengen; det handler absolutt ikke om hevn, men om erstatningsrett. Uttrykket “Guds utvalgte folk” blir hevdet å være grunnen til jødisk arroganse og rasisme, på tross av 613 bevis på at det faktisk betyr at Gud setter ekstra strenge krav til jødene. Toppen av anti-judaisme er det – ikke uventet – Jostein  Gaarder som står for (selv om han har gjort seg skyldig i samtlige andre og); i sin beryktede kronikk skrev han at fariseerne drev sionistisk terror og perverterte sin egen religion ved å – hold deg fast nå – faktisk holde på den på tross av en tilfeldig snekker som snakket om kjærlighet og ble guddom i en ny religion. Selv Ann Coulter klarte å holde begrepene “jødedom” og “kristendom” rett i munnen da hun snakket om å “prefeksjonere” jødene.

Inspirert av Tankekorset har jeg og bestemt meg for å legge til en sang i hvert innlegg. I motsetning til ham har jeg – påvirket av diverse “emosjonelle” blogger – ment det som et slags tematisk soundtrack.

Christ - not Man - is King!

[WARNING!: Fanboi-ism ahead!]

Oliver Cromwell; Lord Protector for 'the Commonwealth of England, Scotland and Ireland' og konge av Frankrike¹; "Guds engelskmann" (Christopher Hill) og "en nobel fiende" (Tom Reilly); et av få mennesker av kjøtt og blod som har oppnådd å bli et nesten overnaturlig kraftord²; og stemt frem som historiens tiende største brite. I dag - Cromwell's Day 2008 - er det nøyaktig 350 år siden "our brave bad chief of men" døde. At Cromwell's Day er lagt til hans dødsdag i stedet for hans fødselsdag har sine grunner (selv hvis vi ser bort fra at mange sikkert mener hans død er verdt en feiring i seg selv); Cromwell hadde selv et spesielt forhold til 3. september, og flere av hans seire hadde skjedd på den dagen, bl.a. borgerkrigenes siste slag ved Worcester.

Ikke uventet er Cromwell en kontroversiell figur; han beundres fra forskjellige kanter for å avsette kongen og for å være en forløper for det Britiske Imperiet, samtidig som han er hatet av ofte de samme grunnene. Spesielt i Irland - hvor uttrykket "the Curse of Cromwell upon you" er en veldig stygg ting å si - huskes ham som en folkemorder og symbolet på britisk undertrykkelse. Med fare for å fremstå som en 'benekter kan jeg riktignok nevne et par motargument, som at historier har en tendens til å vokse gjennom årene; Cromwell var helt på det jevne når det gjaldt samtidens regler for krig og britiske kommandanter i Irland både før, under (når Cromwell var opptatt på annet hold) og etter ham; de mest brukte eksemplene på hans grusomhet - Drogheda og Wexford - var unntak heller enn regelen, omtalt av prof. John Morill som "hans Hiroshima og Nagasaki"; og avskyligt som det er, det er fremdeles en ganske stor forskjell på å drepe sivilister "in hot blood" eller under plyndring og industrialisert utryddelse av deler av egen befolkning.

Noe annet som (urettmessig?) blir brukt mot Cromwell er hans puritanske tro, og antagelsen at det betydde han var en kjedelig grinebiter. På tross av at han i virkeligheten var en stor venn av kammermusikk og overså brudd på de mer pietistiske lovene (som Cromwell ofte blir klandret for) vedtatt av parlamentet i mellomrommet mellom kongedømmets fall og Cromwells statskupp, og de lovene han støttet var han ikke arkitekten bak. Under hans styre ble både den første engelske opera satt opp og den første ananas importert, og som the Cromwell Association bemerket; å hevde at han knapt godtok sex i ektesengen er en merkelig ting å hevde om en mann som fikk ni barn. Han var også en barnslig skøyer som la klebrige søtsaker på stolene til gjestene i sin datters bryllup, omtalte en skipsskatt som skitskatten, startet puterkrig i parlamentet og klarte å gjøre signeringen av kong Charles' dødsdom til en blekkrig. Som Mark Steel sa; "a military genius with a mental age of six!"

Cromwell hadde også sine mer voksne - men ikke desto mindre fascinerende - utsagn og handlinger. Blant annet er han kreditert for å ha oppfunnet uttrykket "warts and all", da han nektet å betale for et portrett han mente var alt for forskjønnende og lite naturtro. Av sannsynligvis lignende grunner grep han først inn og tok militær-diktatorisk makt over Samveldet da parlamentet ved flere anledninger hadde vist radikale tendenser (først i teokratisk retning og siden venstrevridd). Selv om Cromwell var tilbudt stillingen som monark ved en anledning (og som Lord Protector var "king in all but name") avslo ham, med unntak av den franske "tronen". Parlamentets plan under den første borgerkrigen var å beholde Charles I i et konstitusjonelt monarki, men da kong Charles nektet å samarbeide, ble han halshugd 30. januar 1649 ved slutten av den andre borgerkrigen. Da Charles II nektet å samarbeide på samme vis, endte tredje borgerkrig med at han flyktet til Frankrike. "I tell you we will cut off his head with the crown upon it" er et berømt Cromwell-sitat fra kong Charles' rettsak; henrettelsen omtalte han som "cruel necessity". Andre gullkorn fra diktatormunn inkluderer "I had rather have plain russet-coated captain that knows what he fights for, and loves what he knows, than that which you call a gentleman and is nothing more" (om å basere militære forfremmelser på meritter heller enn familie), "the people would be just as noisy if they were going to see me hanged" (selvironisering over en jublende folkemasse) og "I beseech you, in the bowels of Christ, think it possible you may be mistaken" (brev til Church of Scotland).

Cromwells militære karriere var noe for seg selv ettersom han ikke hadde noen militær erfaring før borgerkrigen da han i en alder av over førti år opprettet på eget initiativ en kavalerienhet som fikk navnet "Ironsides" ("Jernbukene") etter prins Ruperts kallenavn på Cromwell ("Old Ironside") etter nederlaget ved Marston Moor (selv om virkeligheten kan være at Cromwell fikk kallenavnet etter kavaleriet sitt). Han steg fort i gradene takket være sitt militære geni (f.eks. å hurtig regruppere kavaleriet og angripe på nytt etter å ha brutt infanterilinjer før fienden fikk sjansen til det samme, i stedet for å ri rundt og hugge ned fotsoldater i opptil en time slik kavalierene kunne gjøre), sine organisatoriske evner (se "plain russet-coated captain"-sitatet over) og lederskap/idealer (om det bare var fordi han og Attila var kompetente krigere - eller om de var det vi i dag kaller "karismatiske ledere" - kunne ikke POL1000-professoren min svare på) og var i løpet av tredje borgerkrig Lord General (øverstkommandere for New Model Army) og med hærens lojalitet på et vis de facto militærdiktator selv før Protektoratet.

I tillegg til parlamentets [demokratiets] utvidede makt som selv ikke Charles II kunne skru tilbake da han ble konge, bidro seire i krig over datidens stormakter - Nederlandene (ytterligere to kriger skjedde under Charles II)  og Spania (allerede slått en gang av Elizabeth I og Francis Drake) - og en uformell tilbakeinvitasjon til jødene (på grunn av noen greier om Jesus tilbakekomst) og deres økonomiske styrke (ok, så var det en pragmatisk grunn og) som flyttet til England fra... ja, nettopp... svekket stormaktenes posisjon og lot England og (deres allierte i krigen mot Spania:) Frankrike vokse frem som de nye stormaktene.

Cromwell døde som sagt for 350 år siden, 3. september 1658. Hans eldste levende sønn Richard overtok som Lord Protector, men hadde ingen særlig innflytelse over verken hæren eller parlamentet, og abdiserte allerede i mai 1659. General George Monck hadde et slags lederskap frem til Charles II ble invitert tilbake og gjennopprettet monarkiet i 1660. Kong Charles gikk i gang med å arrestere, dømme og straffe flere av sin fars mordere, og lot seg ikke stoppe av det faktum at enkelte av dem var døde. Likene av Oliver Cromwell, John Bradshaw og Henry Ireton ble (ikke tilfeldig) 30. januar 1661 fjernet fra hvilestedene i Westminster Abbey, "hengt i kjetting" og halshogd. Kroppene deres ble kastet i et hull og hodene deres satt på påler utenfor kirken frem til 1685. Cromwells skalle levde etterhvert sitt eget liv før det i 1960 ble begravd under kapellet på hans gamle skole; Sidney Sussex College.

Charles II fikk kanskje hevn for sin far, men den "Gudegitte" makten han skulle arve ville han aldri noensinne få.

¹) Fra

Hundreårskrigen til 1801 hevdet de britiske statsoverhodene at de også var de rettmessige monarkene av Frankrike. Cromwell aksepterte tittelen 'konge av Frankrike', i motsetning til tilbudet om den engelske tronen.
²) Iherdig innsats fra Mel Brooks, Mike Godwin, David Croft og Jeremy Lloyd har redusert Hitler fra et symbol på den ultimate menneskelige ondskap til en ynkelig vits av en mann; Jesus og Muhammed diskvalifiseres på "kjøtt-og-blod"-argumentet; ingen utenfor Asterix- og DC Comics-universene bruker "Great Caesar's Ghost!"; og hvem er nå denne Scott og hvorfor er han stor? Pluss at Oliver faktisk het Crom-well; hvor mye mer macho kan det bli?

Historieløst indeed!

AntiJihad Norge har lagt ut enda en post som jeg ikke kan la forbli umotsagt. Siden mye av det dreier seg om nøytral historie og ikke deres vanlige dumbfuckery (selv om det er nok av den) kunne jeg kanskje kommentert på selve bloggen deres, men jeg har en mistanke om at de har gått inn for å preke kun for koret og vil slette uvelkomne synspunkt.

Utgangspunktet for posten Historieløs frykt er et litt defatistisk forsvar av datalagrinsdirektivet, P.A.T.R.I.O.T. Act og lignende tiltak i krigen mot terror, spesielt den nye svenske overvåkingsloven¹. Argumentet er at selv om disse tiltakene kan skape et paranoid overvåkningsamfunn, kan det aldri bli like ille som Islam og trekker frem flere eksempler fra historien hvor folk har trodd Islam kunne bli en velsignelse, men endte opp som en større forbannelse enn den opprinnelige trusselen.

Eksemplet som først fikk meg til å reagere var paven som avslo en allianse med Dsjengis Khan mot muslimene fordi han mente mongolene var den største truslen. En ting er at det ikke var i Storkhanens natur å kreve noe mindre enn overgivelse og underkastelse², en annen ting at dette er en enda galere gjenfortelling av legenden om prestekongen Johannes enn den opprinnelige myten: før mongolene kom til Øst-Europa, var europerene kun klar over noen fjerne kriger i øst som gjorde at muslimene måtte nedprioritere krigene i vest, og antok at det var armeene til den mytiske asiatiske kristne prestekongen Johannes som kom til sine vestlige trosbrødres unnsetning. Dette var selvsagt mongolske stammer (både før og etter Djengis Khans forening av det mongolske folk), og brevene "fra prestekongen Johannes" paven mottok  var mest sannsynlig falsknerier sendt fra Europa et sted, enten som propaganda eller å oppmuntre og gi håp til korsfarerne.

AntiJihad Norge nevner også at mongolene til slutt konverterte til Islam, hvilket er sant når det gjelder den øst-europeiske Gylne Horde (ikke overaskende forfedrene til Charles Bronson) etter Storkhanatets fall. At en stor del av imperiets innbyggere fra begynnelsen av var muslimske tyrkere er heller ikke særlig rart, da den eneste religiøse undertrykkelsen under mongolene var forbud mot halal-slakting av hensyn til dyrene (og Dsjengis Khans opprinnelige plan var visstnok å slakte ned samtlige mennesker i den delen av Kina han klarte å erobre; i sannhet den første øko-krigeren). Kalifatet ble riktignok litt irritert over det, og jeg vet ikke om forbudet også ville gjaldt kosher-slakting. På den annen side trengte ikke Dsjengis Khan å holde seg inne med jødene; han hadde allerede Han-kinesere, og beholdte sin sjamanistiske barnetro. Kublai Khan på sin side - som sagt i TV-serien Det var en gang et menneske - "tilba alle de store gudene; Buddha, Allah og Jesus".

Som en advarsel nevner AntiJihad Norge at Islam består mens det mongolske imperium gikk under. De glemmer helt at imperiets sivile sider var både inspirert og sikkert også administrert av kinesere, som - med mindre man er pirkete og hevder at det er Taiwan og ikke Folkerepublikken som er Qin-Shi Huangs arvtagere - nå er på vei til å bli verdens nye supermakt.

De siterer også en anonym anti-islamist kalt Mortran som hevder at islamisme er verre enn både nazisme og kommunisme, da ingen blir ansett som en av de to fra fødselen av eller blir drept hvis man hopper av. Tvedter'n er uenig og hevder alle er født med den kjærligheten til sin egen rase som gjør en nazistisk (jøde-bolsjevikene bare hjernevasker den vekk), og jeg tror man risikerte mer enn beslaglegging av varer over kvoten hvis man forsøkte å ta seg over Berlinmuren fra feil side.

Det som har irritert meg over lang tid med AntiJihad Norges skriverier er forsøket på fremstille Tyrkia som det gamle øst-romerske riket som blir undertrykt av islamistiske ottomaner, og overser glatt kemalismens harde linje til religion, som ofte går over styr (f.eks. forbudet mot religiøse hodeplagg, behandlig av kurderne). Selv om det er noe suspekt over Tyrkias benektelse av at det var et folkemord, ser det ut som selv mainstream media enkelte ganger har glemt at det har skjedd en helt ny statsdannelse i Asia Minor siden slakten av armenerne. Å anklage Republikk Tyrkia for det er like meningsløst som å holde Forbundsrepublikken Tyskland ansvarlig for Holocaust. Det har riktignok også vært krøll i ettertid, men da det ofte har involvert seperatister og gresk militærjunta, er det ikke like lett å legge skylden et bestemt sted. Det tyrkiske militæret anklages for å forstyrre demokratiet (eller var det ochlokratiet?) da de flere ganger har gått til statskupp og nå ønsker å avsette regjeringspartiet AKP. Disse anklagene ville vært lettere å ta seriøst, hadde ikke militæret alltid gitt makten fra seg etter en tid, og for øyeblikket jobber med juridiske - ikke militære - metoder å avsette regjeringen på. At AKP på er omtrent like skumle som KrF får være en annen sak.

På et vis kan man si at Tyrkia - sammen med Israel - faktisk kjører en passe hard linje ovenfor trusler mot deres eksistensgrunnlag, i motsetning til Frankrike. Ikke overaskende hevder nazistene³ at zionister var en drivende makt i Young Turks, og det var de  som sto bak massakrene på armenerne, og at Israel støtter tyrkernes benektelse av at det var et folkemord fordi de selv ønsker å monopolisere lidelse gjennom Holocaust. Hvis vi ser bort fra litt feil om tidspunktet for sultanatets fall og mulige ombyttinger av portrett, er det (bortsett fra de konspiratoriske delene) forsåvidt riktig, men ungtyrken besto av flere enn kemalistene, og deres eneste fellestrekk var ofte kun et ønske om en eller annen forandring.

Ofte har jeg tenkt på om Libanon, Tyrkia og Israel burde gå i union for å kunne kjøre en hardere linje med å fremme demokrati og sekularisme i Midtøsten. Statsoverhodet kan være president eller ikke-arvelig sultan, men førstemann må uansett skifte navn til Dsjengis Cohen....

¹) Om akkurat det temaet har jeg ikke klart å gjøre meg opp en mening.  Formelt gir ikke datalagringsdirektivet myndighetene rett til å "åpne posten din", bare "lese adressene utenpå konvolutten", for å si det slik. Jeg mener allikevel at retten til privatliv kan bli truet om noen sniker seg til litt ekstra vigilanse; om "har du ikke noe å skjule har du ingenting å frykte" sier jeg "onani er lovlig, men du foretrekker vel å gjøre det i det skjulte?" Sammenligninger med Nittenåttifire synes jeg forresten er - dog fra en litteraturkritisk, ikke samfunnsmessig vinkel - litt tåpelige: den store truslen slik jeg forsto det var ikke overvåkning, men hjernevask; et område den norske enhetsskolen utmerker seg i.

²) Dsjengis Khans mål var verdensherredømme, ikke fred. Forresten dask til artikkelforfatterne i Pondus 07-2008; Dsjengis Khan VAR misfornøyd med alt han ikke erobret. Og ytterlige en dask fordi Dsjengis Khan faktisk var mild mot de som overga seg da de hadde sjansen... hvilket burde vært en god grunn for paven å alliere/overgi seg.

³) OBS: Jeg kunne ikke integrere denne linken på sedvanlig vis, da jeg er nødt til å advare mot sterke bilder.

(En slags) Filmanmeldelse; Legenden om Narnia - Prins Caspian

(Spoiler warning, men først er det litt om hendelser og teknisk krøll hos Trondheim Kino AS som du trygt kan lese uten å få ødelagt alt for mye)

Jeg skulle se premieren på Nova med en gruppe bekjente, hvor en av disse hadde møtt opp på Prinsen Kinosenter og måtte haste seg nedover. Da vi endelig var fulltallige og kunne gå inn i salen, ble vi litt overasket over at reklamen ikke hadde startet enda. Etter en stund kom en ansatt inn og sa at det var noen tekniske problemer med filmen, og spurte om det var greit å vente 5-7 minutter (tåpelig spørsmål, siden man allerede hadde valgt å bruke to og en halv time på filmen). Etter 10 minutter kom den ansatte tilbake og sa at det var noe galt med det digitale systemmet (eller videofilen var korrupt eller hva det nå var) og filmen måtte hentes i fysisk rull fra Prinsen (i hvert fall en av oss var forutseende). Etter ytterlige 20 minutter begynte trailerne som merkelig nok viste seg å være for filmer som allerede har vært ute en stund (bl.a. Biler), og da filmen startet med bombefly over London, skjønte vi at de hadde fått Løven, Heksa og Klesskapet i stedet (en av oss som er relativt stor Disney-fan skjønte det allerede på den "gamle" slott-logoen på begynnelsen). Den ansatte kom inn en gang til, beklaget dette, lovet gratisbilletter til alle sammen og meldte fra at for de som ønsket ville det være mulig å se denne filmen istedet. Med et unntak tok alle i selskapet vårt i mot tilbudet.
Siden jeg ser ut til å hevde jeg kjenner filmen godt nok til å skrive en omtale¹ av den, skjønner du kanskje hva som skjedde etter en drøy halvtime. Da fikk vi nemlig beskjed om at filmen var kommet, og ville bli satt på. Etter en forsinkelse på bare en time og 16 minutter skulle vi endelig få sett Legenden om Narnia - Prins Caspian.

¹) Den kommer riktignok en god stund etter premieren, men det skyldes at jeg hadde mye å gjøre og er lat ønsket å vente til flere fikk sett filmen.

Selve filmomtalen med spoilere kommer rett etter den fremste grunnen til å se filmen.

[Nå må du slutte å lese hvis du ikke har sett filmen før]

Selvsagt, er du jente er kanskje Ben Barnes en like stor grunn til å se filmen. Ikke uventet oppsto det romantikk mellom deres to karakterer prins Caspian og Susan som truet med å trekke filmen ned til 'adventure'-serier som Hercules; the Legendary Journeys og Xena; Warrior Princess. Det ble ikke bedre av all comic-reliefen som ble skrevet inn i dvergen Trumpkin. Enda verre behandlet var den stolte musen Reepicheep - et symbol på ære og ridderlighet - som ble redusert til en kilde for overdreven sverdtriksing og laid-back coolness. Riktignok var Reepicheep allerede en [intendert?] parodi på høymiddelalderens idealer, og Eddie Izzard var visst ganske seriøs i sin tolkning og forarbeide, men manus og regi kunne fremdeles behandlet karakteren med litt mer respekt.

En av filmens største blemmer var angrepet på kong Miraz' slott. Denne sekvensen ble inspirert av en linje i boken hvor Reepicheep kommer med et forslag om å gjøre nettopp dette, hvilket kunne å vært et glimrende anledning til å vise Reepicheeps mot og dødsforakt uten å gjøre en vits av ham. En annen ting er de militær-strategiske spørsmålene det reiser (ville de ikke møtt den telemarinske hæren på veien? Ville ikke de kunne beleiret Aslan's Howl før narnierne kom tilbake?) som WWI-veteranen C.S. Lewis aldri ville tillatt seg å la stående usvarte. De andre bøkene var kanskje religiøse og filosofiske; i Prins Caspian var nettopp politikk og krig temaet. Og selvsagt; "LOL @ Peter som er så kul og forutseende med lommelykten sin". Gadgets funker kanskje i post-Ian Fleming Bond-filmer, men ellers...

For å forklare det verste med denne filmen må jeg tilbake til omstendighetene i begynnelsen av kvelden. Da fikk endelig beskjed om at riktig film ville bli satt på, tok jeg sjansen og snek med ut for en sigarett. Lerretet var svart da jeg kom inn igjen, men de jeg var på kino med sa at jeg gikk glipp av begynnelsen med dr. Cornelius som forteller prins Caspian at han må flykte. Pytt-pytt tenkte jeg, da jeg har lest boken og sett BBC-serien flere ganger. Da vi hadde kommet til scenen hvor prins Caspian redder dr. Cornelius fra fengselet, skjønte jeg hvor feil jeg tok; Caspians gamle privatlærer hadde visst i denne adapsjonen helt glemt å fortelle hvordan den gamle kongen - Caspians far - egentlig døde. Prins Caspian stormer rasende til kong Miraz' soverom, istedenfor å åpne porten slik han egentlig skulle. Der ble det til en etter min smak litt for emosjonell konfrontasjon mellom prins Caspian og kong Miraz, komplett med en dronning som heller ikke visste noe om gamle kong Caspians virkelige dødsårsak og fylles med sjokk og avsky over sin ektemann. På tross av denne konfrontasjonen får narnierne åpnet porten og sluppet inn resten av styrken, dog så sent at overaskelsesmomentet var ødelagt. Etter en intens kamp trekker narnierne seg tilbake, men telemarinerne får lukket porten og stenger en stor del av den narniske styrken inne i det telemarinerne får mobilisert full styrke. Det blir til enda en emo-scene med sorg over alle som ble fanget og slaktes ned inne i borggården, pussig nok uten en eneste tanke på at det er det man fortjener når man melder seg frivillig til en slik fornærmelse mot Lewis' interesse for krigskunst.

Mer unødvendige følelsesutbrudd var scenen hvor det snakkes om å mane tilbake Heksa Hvit fra de døde. Varulven og kjærringas [hvordan oversetter man 'hag'?] allerede pompøse (men - i hvert fall i boken - passende) monologer ble forandret til en slags gotisk rap. I stedet for en kjapp nedkutting av de tre skurkene så snart de startet ritualet utvikler det seg til nok en kampscene som utspiller seg mens Heksa Hvit manifisterer seg frosset i en isblokk og ber prins Caspian om en dråpe blod for å komme fullstendig tilbake. Jeg kan forstå begrunnelsen for denne scenen som er å illustrere prins Caspians kvaler og desperasjon, men å la Heksa Hvit være mer med enn å bare bli nevnt som en fordømt kraft et eller annet sted ute i kosmos visket litt ut kontrasten mellom denne politiske historien og de andre mer filosofiske bøkene.

Trivia: svartdvergen Nikabrik ble spilt av Warwick Davis, som - foruten tittelkarakteren i Willow, ewoken Wicket W. Warrick, formularlæreren i filmene om Harry Potter og 2005-utgaven av Marvin the Paranoid Android - også spilte Reepicheep og en av uglene i BBC-serien om Narnia.

Nå som det negative er nevnt, er det på tide å gå over til det positive. Filmen ga oss flere detaljer om telemarinsk politikk enn det ble nevnt i boken, inkludert er råd av adelsmenn. Miraz' utropelse av seg selv til konge skjedde i løpet av filmen (i boken skjedde det lenge før historien startet) for å sikre stabilitet under det narniske opprøret, hvilket betydde at Miraz' rettmessige tittel riksforstander ble brukt oftere enn den ene gangen den ble brukt i boken (Lord Protector = alltid win).

Både kostymedesignerne og castingen hadde gjort en god jobb med å få frem telemarinernes opphave som jordiske (spesifikt spanske i følge filmen) pirater, og gitt dem en utrustning inspirert av conquistadorene. De samurai-inspirerte maskene var litt overdrevne, men på en god måte. I stedet for de plyndrende hordene fra forrige film var telemarinerne disiplinerte og organiserte soldater, og beviser grunnen til at jeg ikke var særlig begeistret for Heksa Hvits gjesteopptreden; det herskesyke mennesket er en bedre skurk en det undergangsfremkallende monsteret (sammenlign Grand Moff Tarkin med Emperor Palpatine).

Komplottmakerne Lord Glozelle og Lord Sopespian hadde tydlig utviklet seg fra simple kongemordere hvis skjebne ikke var mer spesiell enn at de begge falt i slaget etter kong Miraz' død. I begynnelsen var det uklart hvordan, hvilket egentlig passet ganske bra med deres konspiratoriske roller. Lord Glozelle virket på meg som en ganske tafatt figur i begynnelsen, men mot slutten innså jeg hvorfor. Da Lord Sopespian tok kommandoen over telemarinerne sto han frem som den egentlige skurken og satte den fulle krigsmaskinen i gang mot Aslan's Howl. I motsetning til hva sammendraget av filmen hos Wikipedia hevder, var det kun Lord Sopespian jeg la merke til som faktisk omkom i flodbølgen. Det passer godt med mitt bilde av Aslan som en Deus ex machina og 'forfatterens røst' å ikke drepe vanlige mennesker (grunnen til at jeg ble lettet da den enslige telemarineren som jaktet på Lucy da hun møtte Aslan slapp unna med skrekken) men heller konsentrere seg om skurken. Lord Sopespian var riktignok bare en grådig dødelig (i motsetning til den onde og overnaturlige Heksa Hvit, som Aslan også tok seg av personling) som kanskje er litt under Aslans verdighet, men mest sannsynlig var flodbølgen egentlig var en selvstendig elvegud befridd av Aslan (som gjør det mer passende at flere telemarinere druknet med kommandanten sin).

Lord Glozelle overlever derimot kampen, og virker som (sammen med den telemarinske adelsmannen Lord Donnon) tok ansvar for enkedronningen og hennes sønn. De fire var de første til å dra hjem til Jorden (for hvilket de skulle "få det godt") gjennom portalen Aslan skapte. Skjebnen til enkedronningen og hennes sønn var en av de tingene jeg lurte på med boken, selv om det egentlig var åpenbart at de enten dro gjennom portalen eller ble igjen som kong Caspian X' undersåtter. Grunnen til at Lord Glozelle virket usikker i sitt opprør var at han - i motsetning til den machiavelliske Lord Sopespian - hadde rikets interesser i tankene. Forholdet Miraz-Sopespian-Glozelle minnet meg forøvrig litt om forholdet Charles I-Cromwell-Fairfax slik det ble fremstilt i To kill a king, som i likhet med tCoN:PC er en god film på tross av en del slurving med kildematerialet. Altså, er du irsk har du all verdens rett til drittslenging, men vi andre burde kanskje forsøke å se Cromwell i et litt mer balansert lys.

Ok, en liten digresjon der. Bare en siste ting om Narnia; hva var egentlig greia med den toppløse mindreårige kentaurjenta?

"In July 1863..." (last.fm)

I forbindelse med at det er 145 år siden slaget ved Gettysburg, har jeg skrevet om mini-metaloperaen Gettysburg (1863) hos last.fm.

"for the time is now at hand to LIGHT A FIRE!"

Faklen tennes. Faklen slukkes. Faklen tennes på nytt. Ariske (vel, egentlig hellenske) idealer kommer tilbake. Vi Kina trekke seg ut av Tibet? Vil resten av Kina oppnå frihet, under nåverende eller fremtidig regime? Hvor passer Taiwan inn i dette? Eller Mongolia?
... Er det flere enn meg som tar seg selv i å nynne på Chris de Burghs Revolution-trilogi¹?

Og når man først er inne på temaet; hvis Mugabe ikke vil innse nederlaget, vil opposisjonen klare å skaffe hjelp?

¹) Fra the Getaway, samme album som hitten Don't Pay the Ferryman

You will be the Lord's Crusader... (ny last.fm-blogg)

selveste CdeB skal til sommeren holde konsert i Teheran.

Og at Iranerne tolerer Freddie Mercury, peker stadig på teorien min om at Iran HAR homofile, bare ikke på samme måte som USA.

Mer merkelig heltedyrking fra RU

Folkene hos RU har igjen valgt en litt merkelig Ukas Helt, nemlig det nye ungdomsopprøret som nå (igjen) skjer i Frankrike. Altså, Lenin ga i hvertfall uttrykk for hva han ønsket med volden sin, og forsøkte å bevege Sovjetunionen i den retningen. I tillegg er han død, og kan så i måte sies å leve hovedsakelig som en idé eller ideal, akkurat som Che.
Opprørerne derimot, er en annen sak. Intellektuelle og raddiser kan kan mase så mye de vil om undertrykking, trakassering og EU-kapitalisme. Jeg kan bare ikke forstå hvordan sette fyr på biler, knuse butikkvinduer og skremme eldre menn skal hjelpe noe som helst på situasjonen, bortsett fra å tvinge makthaverne til å gi dem goder de strengt tatt ikke lenger fortjener, bare for å holde ungdommene i ro.
Både Gandhi og Martin Luther King hadde gode grunner til å ikke være fornøyde, men "angrep" problemet på en helt annen måte. Hva slags argumenter Martin King hadde for ikke-vold, vet jeg ikke, men de må ha vært overbevisende ettersom Charlton Heston så vidt jeg vet ikke skjøt en eneste Klansmann under borgerrettskampene (dog, hvilken avis hadde giddet å skrevet om det?).

Nigga inherited my country!

Tidligere PM of Rhodesia Ian Smith døde i dag 88 år gammel på et pleiehjem i Sør-Afrika. Meningene om denne apartheid-lederen er ikke uventet delte, men selvsagt ikke her i sosial-demokratiske Norge. Overhørte nettopp på nyhetene at NRK tydeligvis mener Smith startet geriljakrigen, selv om det motsatte er tilfellet (dog hadde de svarte en ganske god grunn for å starte den).
Men uansett, jeg innbiller meg at Smith ville syntes det var synd at han ikke fikk med seg den evt. invasjonen.

Får nesten litt dårlig samvittighet for det bildet jeg lagde for bare et par dager siden, men... Rød Ungdom ventet vel neppe noe særlig før de erklærte Augusto Pinochet for Ukas Dust.

Dagens tilfeldige tanker.

Tidligere CIA-agent selger Che Guevaras hår.
Nesten så man ønsker å by på det. T-skjorter er ingenting, DETTE er the real deal. Burde egentlig ikke fansen heller protestere på alle t-skjortene, slik kunstneren gjorde? Istedenfor å kjøpe alt meg fjeset til Che på, mener jeg, og opprettholde systemet etter markedsprinsippet.
Nevnte CIA-agent synes forresten det er trist at Che er blitt et slikt idol for mange unge, og han var en morder som var helt riktig å drepe. Ironisk nok så var det drapet på Che som gjorde ham til martyr.

Metroseksuell og mandig.
Jeg stiller meg tvilende til dette, ikke fordi metroseksuell og manding er motsetninger, men fordi David Beckham og mandig er det.

Og til slutt må jeg bare lufte noen tanker angående Tyrkia: hvorfor driver alle og mobber Tyrkia? Folkemordet av armenere skjedde i 1915, før det fantes noe Tyrkia. Tyrkia oppsto av restene av det Ottomanske Imperium, som altså sto bak massakren. Skal vi begynne å fordømme Italia for ugjerninger romerne gjorde i tillegg?
Og trussel mot demokratiet vedrørende militærkupp; loven om militærkupp ble faktisk innført av Tyrkias grunnlovsfedre (ETTER WWI) nettopp for å beskytte demokratiet mot islamister som ønsker seg tilbake til Imperiet og/eller Kalifatet.
Nå tror jeg at det er fullt mulig tyrkerne ikke er så veldig snille med kurderne, men hvis siste nevnte driver "frigjøringskamp" basert på ren nasjonalisme og religiøs fanatisme, må vel Tyrkia få forsøke å holde landet sitt sammen basert på deres opprinnelige intensjon om å nærme seg europeisk styresett.

Pia Haraldsen - morsom?

La oss innse det. Hadde ikke James Oddo blitt så mektig forbanna, kunne Pia Haraldsen faktisk fått et bra interjuv for en gangs skyld. Er det noe jeg savner med henne, er det litt mer "total-misforståelse-av-faktiske-forhold" og litt mindre "total-blond".

Her hadde hun faktisk sjansen til å gjøre narr av hvor utrolig TEIT og LAMT uttrykket "afro-amerikaner" er. De færreste afro-amerikanere har vel noensinne vært i Afrika. Hun hadde sjansen til å være litt morsom, men Oddo MÅTTE selvsagt ta alt seriøst, liberal OG amerikaner som han er. Hvis man skal ta rase så seriøst at man bruker uttrykk som "afro-amerikaner", er det ikke rart rasismen blomstrer.

Nei, seriøst, da Haraldsen var i Frankrike og spurte om hvilket år det var, kunne hun dratt fram den revolusjonære kalenderen istedenfor en billig spøk om harens år. Og jeg ble skuffet da det viste seg at hun snakket om PARISmurens - og ikke kongedømmets - fall i reklamen for den episoden av Rikets Røst (det hadde vært mosromt, serru, siden det er LENGE SIDEN kongedømmet falt).

Litt trøst var det da i sist episode hvor hun levde med den forestillingen om at FN var en egen nasjon, og forskjellene mellom UN og U2, men jeg savnet spørsmålet om de ville knivstukket Ban Ki-Moon til døde hvis han skulle få det for seg å uttrope seg til Cæsar av FN (dette derimot, er morsomt fordi både FN og Romerriket er GANSKE store og verdensomspennende).

Må kle seg ut for å blogge på Cuba.
Men i Connaught da... da er det vel neppe særlig lurt å utbasunere navnet og alderen hennes. Riktig nok er det flere som driver slik (og neppe sannsynlig at Fidel leser VG), men allikevel, det er ikke god nok grunn til å risikere livet hennes slik.
Jævla kommunistblekke som løper Castros ærrend slik.

Burde vel kanskje lese ferdig avisene for jeg blogger om sakene slik, men... kan ikke risikere at inntrykket går over/glemmes.