KIM-Magasinet: Jakten på kunnskap

Den andre utgaven av KIM-Magasinet med bidrag av yours truly har kommet ut, og kan leses her. Tidligere og framtidige utgaver av KIM-Magasinet kan man som vanlig finne her.

Jakten på kunnskap

Kunnskap er merkelig handelsvare. Hvis du selger en diamant, gir du fra deg diamanten og får penger igjen. Er det en god handel, tjener du på den - ti, kanskje tyve prosent. Men slik er det ikke med kunnskap. Bytter du kunnskap, gir du fra deg kunnskap og får kunnskap igjen. Men du beholder likevel den kunnskapen du gir fra deg. Kunnskap kan deles - man blir ikke dummere fordi man lærer bort noe til andre. Edelstener må du gi fra deg, de kan du ikke dele med kjøperen uten at verdien blir mindre. Men kunnskap kan alltid deles, og likevel beholde sin opprinnelige verdi. Om du bytter til deg kunnskap, tjener du ikke bare noen få prosent - du får igjen det dobbelte, kanskje det mangedobbelte.

Jon Bing, Tanz - Gåtenes planet

Å være nysgjerrig betyr at man vet det er noe man ikke har peiling på, men er veldig inter­essert i å finne ut av det. Selve ordet inneholder jo “ny-”, som i at man ønsker å lære noe nytt. Og det slutter med “-gjerrig”, som på tross av å være feil ord i denne sammenhengen gir assosiasjoner til at det er noe man vil ha, og gjerne mye av det. Kanskje nys­grådighet hadde vært et bedre ord.

De fleste kjenner nok til De Vises Stein, den legendariske substansen som kan forvandle bly til gull og er en sentral in­grediens i eliksirer som gir evig liv. Som vi har sett i både Skrue McDuck og Harry Potter er det både vel og bra, men det er bare to av egenskapene De Vises Stein tradisjonelt har blitt tillagt. Visstnok skal Steinen også brukes til å skape diamanter og juveler ut av vanlige krystaller, lamper som brenner evig, gjenopplive døde planter og til og med skape liv i form av golemer og homunculi (“kunstig fremstilte” mennesker, for eksempel Frankensteins mon­ster). De Vises Stein kunne gjøre alt dette fordi den var en del av “den første materien” som var til før verden ble skapt, altså en konsentrasjon av urstoffet som alle ting i utgangspunktet består av. Populær-kulturen gjør faktisk en grov bommert når den henger seg opp i å lage gull; grunnen til at de gamle alkymistene jaktet på De Vises Stein var ikke alt den kunne brukes til, men fordi å avdekke dens hemmeligheter ville gi svar på store spørsmål om Livet, Universet og Alt Mulig. Når man hadde den kunnskapen ville ikke de konkrete bruksområdene til De Vises Stein bare være mulige, men også trivielle.

Necessity is the Mother of Inven­tion (“Behov er alle oppfinnelsers mor”) sier et ordspråk, men selv om mange oppfinnelser er gjort av anonyme ingeniører, sleipe luringer og improviserende bondetamper, er det ikke alle av de store tenkerne som vi kjenner ved navn som hadde noen egen­tlig grunn til å gjøre de studiene og oppdagelsene de gjorde. Gan­ske mange var rett og slett bare nysgjerrige, eller søkte kunnskap for kunnskapens skyld. De mest kjente av de klassiske greske filosofene (Sokrates, Platon, Aristoteles) var ute etter å forstå verden og naturen som del av søken etter en høyere sannhet, som kanskje kan unnskylde at de enten var totalt på jordet eller brukte sine tanker til å promo­tere en heller utopisk (og til tider totalitær) samfunnsmodell. Isaac Newton er mest kjent for tyngdeloven, men var mest stolt av sitt arbeid innen alkymi, og som en dypt religiøs mann var selv det han gjorde innen matematikk og fysikk for å forstå naturen nettopp fordi han ville vise at han satte pris på Skaperverket. Rene Descartes er mest kjent for sin filosofi Cogito, Ergo Sum (“jeg tenker, altså er jeg”), men bidro enormt til matematikken, og prøvde å bevise Guds eksistens ved logikk.

Kunnskap som ressurs og de fremskrittene man gjør gjen­nom den blir ofte sett på som et udelt gode; det er ikke tilfeldig at idealisme og samfunnsen­gasjement står sterkt i univer­sitetsmiljøene, og det er ofte spesifikt studenter og skolelever som blir dratt frem når man snak­ker om ungdommen som “vår fremtid”. Det er nok også en god del ungdommelig overmot og naivitet inn i bildet, og kanskje det er noe i stereotypen om de overbeskyttede og bortskjemte studenter og akademikere i sine elfenbenstårn. Men i alle fall er det en utbredt oppfatning at alt moderne er bra (“... gjøre frem­skritt”, “vi lever faktisk i 2012!”) og alt gammeldags er dårlig (“primitive tanker”, “middelalder­ske holdninger”), og at kunnskap er et sikkert middel i kampen mot undertrykkelse og diktatur. Når sant skal sies var både Nazi- Tyskland og Sovjetunionen langt frempå når det gjaldt teknologi og ingeniørkunst, både for de praktiske bruksområdene og ren prestisje. Tyske forskere som etter krigen ble “snappet opp” av USA og Sovjet bidro enormt til romfartsteknologien, og det var faktisk Sovjet som sendte det første mennesket opp i rommet. Selvsagt, alt dette hadde sitt ut­gangspunkt i å lage stadig nye og mer ødeleggende våpen, men det er ikke til å stikke under en stol at mye teknikk utviklet til slike formål har også påvirket og til og med revolusjonert realfagenes sivile sider, ikke bare under den Kalde Krigen, men opp gjennom hele historien.

Når det gjelder samfunnsfagene var ikke akkurat Hitler og Stalin de som oppmuntret til en fri og fruktbar diskusjon, og den forskningen de støttet og lot komme til orde var stort sett sele­ktiv tullevitenskap som de brukte til å “bevise” sine ideologier; altså politiske meninger kamuflert i en faglig språkdrakt. Men selv om tyranni med manglende demokra­ti og ytringsfrihet ofte settes i bås med “politisk korrekt” forskning og kunnskapsløshet, har det fak­tisk eksistert diktatorer som har latt seg styre av forskere og ikke omvendt. Tsar Peter den Store ledet kulturell revolusjon som gjorde Russland til en europeisk supermakt. Han så på Russland som en middelaldersk føydal­stat og ansatte vesteuropeiske rådgivere for å importere opplys­ningstidens rasjonalisme. Hans reformer var så gjennomgripende at adelsmenn som ikke ville gi opp sine tradisjonelle skjegg og klær til fordel for den nye moten kunne vente seg kraftige bøter eller offentlig tvangsbarbering. Historien forteller at Marco Polo besøkte keiseren av Kina, hvilket ikke er feil. Men Kublai Khan var faktisk ikke kineser, men den fullt ut assimilerte sønnesønn av den mongolske erobreren Djengis Khan, og det var Kublai Khan selv som hadde fullført den påbegynte erobringen av Kina. Det klarte han nettopp fordi han tok i bruk kinesisk våpenteknologi som artilleri og beleiringsmaski­ner. Kublai Khans historie om de mongolske erobrerne som be­undret og tok til seg så mye av kinesisk kultur og samfunnsliv at de nesten kan regnes som bare nok et kinesisk dynasti, skulle senere gjenta seg med Qing-dynastiet. Augusto Pinochet var i utgangspunktet den minst ivrige av de fire lederne for det chilen­ske statskuppet i 1973, men tok til seg stadig mer makt i forsøket på å redde den chilenske økono­mien ved hjelp av en gjeng Milton Friedman-inspirerte økonomer kalt the Chicago Boys . Dette førte til konflikter med den mer fascistiske general Gustavo Leigh som var en tilhenger av statlig styrt økonomi, hvilket Pinochet mente ikke var så forskjellig fra sosialismen de egentlig skulle bekjempe. Det endte med at Leigh ble presset ut av juntaen, og nå president Pinochet sto fritt til å innføre frie markeder. Han utpekte flere utdannede økonomer til viktige stillinger, og ga dem ganske frie tøyler: Milton Friedman forteller at den ene gangen han møtte Pinochet, var Pinochet mer interessert i å høre Friedmans meninger og anbefalinger enn å snakke om sine meninger og politikk. Chile opplevde en enorm økonomisk vekst Friedman kalte “det Chil­enske Mirakelet”, som han også mente bidro til at Pinochet til sist måtte trekke seg og demokratiet gjeninnført. Flere av militærdik­taturets reformer har blitt opprettholdt og videreført av Chiles demokratiske regjeringer, inklud­ert de venstrevridde.

Det vil ikke si at alle som søker kunnskap for kunnskapens egen skyld er noen unyttige ar­rogante åndssnobber; man må tenke stort før man kan omsette det til praksis. Man vet aldri hvilke hypoteser som stemmer, hvilke ideer som lar seg gjennom­føre eller hvilke konstruksjoner som holder før man gjør noe for å finne det ut. Tenk bare på alle slags mulige kombinasjoner av materialer og stoffer som har blitt prøvd og brukt som glødetråd i lyspærer opp gjennom tidene. Charles Goodyear strevde lenge med å lage en gummi som ikke smeltet i sommervarmen, men først da han i frustrasjon og skuf­felse kastet sitt siste mislykkete eksperiment (en blanding av rågummi og sulfur) mot en varme­ovn hvor blandingen ble liggende å steke, oppdaget han at slagget som ble igjen var nettopp den vulkaniserte gummien han lette etter. Å bli for fornøyd og selvsik­ker i det man allerede vet og har oppnådd er en farlig tankegangen som kan og har fått fatale kon­sekvenser. De gamle grekerne var ganske nær en industriell revo­lusjon blant annet takket være Heron av Alexandria som oppfant både dampmaskinen og vind­kraft, men på grunn av tilgang til slaver og fokus på de “større sannheter” ble disse oppfinnelse ansett som ren gimmick og kun brukt til leketøy. Oppfinnelsenes fulle potensial ble realisert først over 1500 år senere, da indus­trialisering faktisk spilte en rolle i avskaffelsen av slaveriet. Som allerede vært inne på, Kina var kanskje oldtidens og middelalde­rens mest teknologisk avanserte sivilisasjon, og kinesiske opp-dagere og handelsreisende seilte langt nedover Afrika og skal etter sigende ha oppdaget både Ameri­ka og Australia. Overbevist om sin overlegenhet og sitt forsprang var ikke kineserne særlig åpne for impulser utenfra, hvilket førte til en stagnasjon av innovasjon og en slutt på alle ekspedisjoner da man mente det ikke fantes noe av interesse utenfor Kina. Resultatet var at Kina ble kraftig forbigått på 1600-tallet og forble en bakevje frem til Maos død.

“Jeg er ikke antisemittisk, men…

… støtter utryddelse av jødene!”

Etter at Aftonbladet trykket en artikkel av Donald Boström som anklaget det israelske forsvaret for å stjele organer fra døde palestinere, har den israelske regjeringen kommet med anklager om antisemittisme mot Sverige, med et ekstra stikk imot Norges feiring av Hamsun fra Avidgor Lieberman. Ikke uventet har det her hjemme ført til de vanlige utsagnene om at antizionisme ikke er det samme som antisemittisme og at å hyle opp om antisemittisme for hver minste kritikk vil til slutt hule ut begrepet og gjøre det meningsløst. Selv har jeg hørt så uendelig mye kritikk av Israel enten starte med eller bli etterfulgt av “det er ikke antisemittisk å kritisere Israel” uten at noen har nevnt jødehat – en gang har jeg til og med hørt det etter å ha snakket om antisemittisme uten å nevne Israel – at jeg synes det etterhvert begynner å like uthulet som “jeg er ikke rasist, men…” – hører man noe som starter med det vet man at det som kommer vil være rasistisk.

 Og Marver lurer på hvorfor de kaller oss antisemitter? Tatt fra den nå stengte diskusjonen fra denne artikkelen (trykk på bildet for større versjon)

Selv om kanskje allerede har forstått at poenget med denne posten er å peke på den iboende antisemittismen i mye av kritikk av Israel, vil jeg gjøre det klart at jeg fremdeles anerkjenner et skille mellom “ekte jødehat” og anti-zionisme. Det er fordi det skumle med den moderne anti-zionismen er nettopp det at dens tilhengere ikke ser ut til å innse hva slags røtter og implikasjoner det har, og hvilke krefter det støtter med sine ord og handlinger. Ubevist antisemittisme, rett og slett.

Jeg skjønner nå hvorfor så mange ikke så forskjell på konkuransen dette bildet ble hentet fra og den iranske orginalen. Poe’s Law in action.

Saken som fikk ting til å koke denne gangen handler om jøder som drakk blodet fra små barn… OK, egentlig ikke, men en person – spesielt en kulturredaktør – burde klare å se parallellene, eller i det minste kjenne til de gamle ryktene. I stedet får vi den gamle visen om at Israel syter eller – på tross av at selve premisset i tillegg til å være konspiratorisk er motbevist og Boström selv innrømmer at han aldri har hatt bevis – mener at det burde settes i gang etterforskning, ofte med den begrunnelse at Israels krav om sensur er tegn på at noe må det være som får Israel til å reagere slik.

Noen må ha det inn med teskje.

Når det gjelder forsøket på sensur, er jeg enig i det Eirik “Kapitalismus” Løkke i at Israel – det eneste demokratiet i Midtøsten – burde være klar over at Sverige har fri presse og ikke kommer til å beklage det. Nettopp av den grunn spurte ikke Benjamin Netanyahu etter “an apology, we're asking for their condemnation,”. Med andre ord; Netanyahu sa aldri “vi krever at dere straffeforfølger Aftonbladets redaksjon”, men “siden dere faktisk har fri presse, betyr det at dere ikke er enige i det tullet Aftonbladet trykte, ikke sant?”. Men selv noe så enkelt som dette mener Sveriges utenriksminister Carl Bildt er å gå på akkord med ytringsfriheten – på tross av helt andre holdninger under karikaturstriden – og serverer standard hult vås om at den svenske regjeringen er veldig mot jødehat, Israel, politikk, religion og sånt. Sveriges ambassadør i Tel Aviv som ikke var snau med å gi israelerne det de ønsket fikk ganske kjapt fjernet sitt brev fra ambassadens hjemmesider, mens Sveriges justiskansler mener Israels forespørsel er godt innenfor svensk lov. Dette burde være nok til å vise at konflikten ikke dreier seg om et prinsippfast Sverige versus et Israel med urimelige krav. At en klok og fornuftig kar som Løkke avfeier denne saken som nettopp det – han omtaler for eksempel selve blod-anklagen kun som “noe den israelske regjering ikke liker” – gjør ham til et interresant tilfelle jeg vil komme tilbake senere.

Aksel skjønner tydligvis ikke at Aftonbladet like gjerne kunne anklaget jødene for å drepe Jesus.

Jeg må riktignok innrømme at det virker som det er å dra inn den norske feiringen av Hamsun som Løkke virkelig synes er syt fra Israel, en oppfatning han deler med mer overbeviste Israelvenner som Aksel “frydonomics” Fridstrøm og Halvor Sevatdal. På overflaten kan det virke greit; “ja, den store forfatteren vår hadde dessverre noen negative sider, get over it!”, men hvis man tenker litt kommer man nok på at for jøder var nazister mer en noen som tilfeldigvis var på feil side under krigen. Og ja, jeg mener “tilfeldigvis”; her argumenteres det for at Max Manus ville sloss på tysk side hadde bare britene vært litt tidligere ute, og det burde være hevet over enhver tvil at det i hvert fall hadde stemt i tilfellet Erik Gjems-Onstad (Gunnar “Kjartan” Sønsteby virker dog som en rimelig overbevist anti-nazist). Hamsun og Vidkun Quisling huskes som svikere på tross av at termen “nazist” betyr at man kanskje er litt vel mye begeistret for landet sitt. De få nordmenn som er motstandere av Hamsun-hyllester tar et aktivt anti-nazistisk synspunkt, ikke et nasjonalistisk et, og – ærlig talt – å hjelpe Ukraina i hungersnød og å være Senterpartiets største (og eneste) forsvarminister må da være bedre enn å vinne en litteraturpris. For Norge ville ikke det Tredje Rikets eventuelle seier være noen stor ulykke sammenlignet med skjebnen til nettopp jødene; for jødene betydde nazismen død, utslettelse og utryddelse. Og selv om det vi vil omtale som nasjonal-sosialisme kanskje er så godt som død og begravet, har den intenderte, bevisste antisemittismen overlevd nazismen, slik den er eldre enn nazismen.

Nettopp derfor er det ikke rart at jøder – i hvert fall ikke-norske jøder – kan få ekle assossiasjoner av feiring av en nazist, spesielt med tanke på at Israel er omgitt av naboer som gjerne har som uttalt mål å utslette Israel. Ikke sjeldent kan man lese kommentarer som “jødene tror at på grunn av Holocaust er de fritatt for kritikk”, som forbindelse med at Avidgor Lieberman har sagt at bildet over skulle henges opp i alle israelske ambassader. Israel kan riktignok sies å bruke Holocaust aktivt; ikke for sympati, men som empiri. Når vi her i Europa hører “jo-ho, vi har lov til det så, fordi dere prøvde å utrydde oss, slemminger,” burde vi kanskje heller oppfatte “vel, husker dere da dere prøvde å utrydde oss, og før det da dere bare var generellt ugreie, og før det da dere torturerte oss for å finne ut om vi var ærlige om religionen vår, og før det da dere tvangskonverte oss til å begynne med, og før det da dere jaget oss vekk, og før det da dere anklaget oss for å drepe og spise barn, og før det da dere puttet oss i gettoer? Jo, du forstår at de nye naboene våre har lissom overtatt den greia”. Og her kommer vi virkelig inn på hvorfor kritikk av Israel kan ha en antisemittisk effekt, selv om det ikke er intendert slik; når man rett og slett sier at Israel ikke skal forsvare seg, er det selvsagt at man støtter Israels fiender. Og ikke kom her å si “selvsagt har Israel rett til å forsvare seg, men måten de gjør det på er uakseptabel/de må være proposjonale”; en ting er at man allerede har forlatt den virkeligheten med mindre man kan konkretisere hva som ville vært akseptabelt eller hva man mener med proposjonalt. En annen ting er at Israel er så tilbakeholdne at det er latterlig. Under Cast Lead døde 1 300 gazanere ut av 1,4 millioner innbyggere på Gaza-stripen, ved Dresden døde det 25 000 – 35 000 ut av 642 000 innbyggere pluss opptil 200 000 flyktninger. La oss for enkelhets skyld si at tallene er 1 500 av 1,5 millioner og 30 000 av 750 000. Bare i rene tall var altså Dresden 20 ganger verre. Regner vi med at det var dobbelt så mange i Gaza, er vi oppe i 40 ganger så ille. Og Cast Lead var spredt utover tre uker, skjedde Dresden på tre dager. Selv om debatten fremdeles går om hvorvidt Dresden var nødvendig eller en krigsforbrytelse, er å omtale det som folkemord forbeholdt holocaust-benektere. Den “åpenbare grusomheten” på Gaza derimot skal liksom bevise at jødene ikke har lært noe av Holocaust og nå driver de selv med folkemord. Hvis dette skal forestille folkemord, må jeg si meg enig; jødene har ikke lært noe av Holocaust. Med slike evner i dreping er det ikke rart Jesus kom tilbake etter tre dager.

Dette kartet beviser Israels Lebensrum-politikk på samme måte som dette beviser at polske provokasjoner startet WWII.

Som dere ser gjelder det visst forskjellige regler for jøder. Storbritannia kan øyensynlig blande seg inn i saker på kontinentet og bli anerkjent for å ha bekjempet et ondskapsfullt regime. Israel kan knapt forsvare seg selv uten å bli sammenlignet med det samme regimet.  Bygge mur for å stanse selvmordsbombere? Det er apaltheid apartheid. Derfor skal Israel boikottes. Israel skal boikottes økonomisk, kulturelt, akademisk og diplomatisk, mens det skal investeres i Turkmenistan, vi klarte ikke engang å holde kongen borte fra OL i Beijing og Jonas Gahr-Støre deltok på Durban II. Norge gir u-hjelp til palestinerne vi ikke kan være helt sikker på hva går til, men frivillig sektor rettet mot Israel blir forsøkt kvelt. Egypt holder grensen mot Gaza like stengt som Israel, men det er påfallende stille angående det. Bloggen Norway, Israel and the Jews er full av eksempler på at det tydligvis er andre regler som gjelder for Israel og jødene.

Det som kanskje mest av alt kjennetegner det jødiske folk er den jødiske religionen. At den da blir flittig brukt i kritikk av Israel burde være signal nok om at hvis det ikke er regelrett jødehat ute å går, i hvert fall [ubeviste?] undertoner av det og en god del fordommer og ignoranser. For eksempel hører jeg ofte at “de tror de har rett på landet bare på grunn av den boken deres”. Vel, en ting er at de orginale zionistene var ganske så sekulære av seg, dagens Israel er også ganske sekulært sammenlignet med sine naboer. Israelere som faktisk bruker religion som begrunnelse for ekspansjon er et mindretall ekstremt religiøse settlere, som for alt jeg vet kan være et mindretall sammenlignet med de sekulære ekstremt nasjonalistiske settlerne. Uttrykket “øye for øye, tann for tann” blir brukt med en sarkastisk vri som “moar liek ten eyes for an eye, amirite?” for å spille på det totalt meningsløse argumentet om proposjonalitet. I tillegg til at det ikke er en selvfølge at den svake part alltid har rett, er uttrykket tatt ut fra sammenhengen; det handler absolutt ikke om hevn, men om erstatningsrett. Uttrykket “Guds utvalgte folk” blir hevdet å være grunnen til jødisk arroganse og rasisme, på tross av 613 bevis på at det faktisk betyr at Gud setter ekstra strenge krav til jødene. Toppen av anti-judaisme er det – ikke uventet – Jostein  Gaarder som står for (selv om han har gjort seg skyldig i samtlige andre og); i sin beryktede kronikk skrev han at fariseerne drev sionistisk terror og perverterte sin egen religion ved å – hold deg fast nå – faktisk holde på den på tross av en tilfeldig snekker som snakket om kjærlighet og ble guddom i en ny religion. Selv Ann Coulter klarte å holde begrepene “jødedom” og “kristendom” rett i munnen da hun snakket om å “prefeksjonere” jødene.

Inspirert av Tankekorset har jeg og bestemt meg for å legge til en sang i hvert innlegg. I motsetning til ham har jeg – påvirket av diverse “emosjonelle” blogger – ment det som et slags tematisk soundtrack.

Israel er som Nazi-Tyskland hvis...

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har nylig utgitt boken Å gjøre en forskjell - refleksjoner fra en norsk utenriksminster hvor han indirekte sammenligner situasjonen for palestinske butikkeiere i byen Hebron med den beryktede Krystallnatten. Det har vakt reaksjoner og anklager om anti-semittisme. På tross av at Støres beskrivelse stinker hitling lang vei, synes jeg personlig at sammenligning er gyldig, da Støre ikke (eksplisitt  i hvert fall) tar den helt ut og hevder at Israel utfører folkemord sammenlignbart med Holocaust mot palestinerne, i motsetning til en del "vi-ikke-er-jødehatere-men-"israelskritikkere. Selvsagt  finnes kritikkverdige forhold ved Israel; det gjør det til og med ved Norge, som for eksempel tendensen til å overdrive nevnte kritikk og utvide den til å kunne brukes mot jødisk religion og det jødiske folk som helhet, ensidig fremstille Israel som den Store Skurken og helt glemme at det er en av få velfungerende demokratiske stater i området og er tvunget til selvforsvar mot fanatiske krefter med den uvanen å bruke den palestinske sivilbefolkningen som skjold og skjulested. Israel er ikke jernstøvlen som tråkker ned araberne; tvert i mot er heller Israel ufrivillig kulen i pistolen terroristlederne lader, retter og avfyrer mot sine egne.

Selv om jeg kan være uenig med Kåre Willoch i at Israels oppførsel på Vestbredden er "totalt uakseptabel" skal han ha respekt for å si rett ut at å sammeligne dem med nazistenes forbrytelser er "grovt villedende". Jostein Gaarder bommer derimot helt i sin kronikk ved sitt Gamle-Testamentlige språk, tendens til å snakke om jødene i stedet for staten Israel og bønn om å ta i mot jødiske flyktninger som får det til å virke som han støtter å avskaffe den israelske staten og erstatte det med et palestinsk teokrati med etnisk rensing/tvangsflytting til følge . Han hevder at kritikken han kommer med er akkurat den samme som har kommet fra forskjellige FN-resolusjoner, uten at det er særlig betryggende. Selv kommentatorene hos FStDT - som ikke er sene til å hisse seg opp over ordentlig anti-semittisme - pleier i sitater om MidtØsten-konflikten å bryte ut i ensidig Israel-kritikk, med utsagn som hinter om at de ønsker staten Israel avskaffet og ikke vil ta det så hardt om Iran atombomber Israel, siden om Israel ikke allerede fortjener det vil deres siste tilbakeslag uten tvil være så grusomt at de vil gjøre seg fortjent til det (tilsynelatende uten tanke for Israel, Irans sivilbefolkning eller for den saks skyld geo-politisk balanse). Selv når et sitat er av en kristen-zionist som bekymrer over Israels fremtid nå som "musulmannen" Obama vil bli den neste presidenten i USA, blir kommentarene fort israelskritikk av varierende saklighet uten å komme inn på det åpenbare ("uhm, u know Obama ain't no Mooslem & has many times said he is friend of Israel, rite?"), nesten som om de SKAMMET seg over Israel-supporten til deres store helt.

Nå som jeg har prøvd å være saklig; over til satiren og grunnen til jeg startet på dette innlegget: Israel er som Nazi-Tyskland hvis...

...  jødene i Tyskland var tsjekkere som hadde tatt seg over grensen i den hensikt å sprenge busser fulle av skolebarn. Til høyre: skummel Mähren-jøde med kamuflert dynamitt. Noen ganger er IKKE en sigar bare en sigar.

... Tyskland også hadde en tidligere stormakt med forbokstaven P- øst for seg, hvor en stor konge en gang hadde en jødisk elskerinne ved navn Esther... hei, vent nå litt!

... tre av fire jøder heller ville bodd i Tyskland enn noe annet land (tre av fire israelske arabere vil helst bo i Israel fra Morgenbladet 44/08). Overnevnte selverklærte-germaner-som-konverterte-tilbake-til-jødedom-bare-på-eff fra Mähren kunne riktignok hjertelig anbefale Gestapo for hele familien, og var forbløffet over fremskrittet det lå i at bare bøkene hans og ikke ham selv som ble brent. Det må da telle for noe.

... Israel faktisk samlet og gasset palestinere kun fordi de var palestinere i utryddelsesleirer.

... homofile nederlendere flyktet fra forfølgelse til Tyskland.

... den tvilsomme raseforskningen som skjer i Israel faktisk var for å ekskludere så mange som mulig fra "Guds  Utvalgte Folk", ikke inkludere så mange som mulig blant Jakobs Ætt som det i virkeligheten er. Ikke at det fremdeles ikke er et kritikkverdig holdning som burde erstattes med "jøder er jøder" og få slutt på diskrimineringen av de etiopiske jødene og la de få de samme jødiske særrettene ved innvandring som andre jøder, fordeler som også er en kilde til legitim kritikk. I stedet for den legitime kritikken hører jeg ofte bare den samme gamle "90% av dagens jøder stammer fra de tyrko-mongolske khazarene" (noe jeg er ganske sikker på at israelske historieforfalskere egentlig vet) som pussig nok får meg til å tenke på de mer rasistiske teoriene om Israels Ti Tapte Stammer.

... Hitler hadde stadige konflikter med Sudettyskerne og - på tross av å føle et visst ansvar for de - skulle ønske en del av de sluttet å være så aggressive på det med Lebensraum og pelle seg tilbake til Danmark hvor de kom i fra.

... det en gang i fortiden var et tyrko-mongolsk folk som konverterte til Åsa-katolisisme eller hva det nå var nazistene trodde på... eller er det en grunn til at tyskerne ble kalt for hunere under WWI..?

... as(h)ke-nazi... hmmm....

... begge verdenskrigene besto av uprovoserte snikangrep på Tyskland av Frankrike, Nederland, Tsjekkia, Belgia, Polen, Russland OG Danmark... og Tyskland vant hver gang.

... blondiner hadde vært like heite lette å tenne på bli tiltrukket av som jødinner.

... det fantes en masse tyskere utenfor Tyskland som var i mot den tyske stat fordi det sto skrevet at tyskerne ikke skulle få et eget land før Jesus/Balder kom tilbake, Loke brøt seg løs fra lenkene eller Ragnarok var over... noe i den duren.

Hvorfor være jødehater selv når kameraten din er en selvhatende jøde?

Og Israel hadde vært som Sør-Afrika hvis...

... palestinerne hadde vært i flertall og ikke hadde stemmerett og slike ting.

... Gandhi hadde ment at jødene burde styre Tyskland og at boerne skulle ha utryddet seg selv under den andre boerkrigen.

Christ - not Man - is King!

[WARNING!: Fanboi-ism ahead!]

Oliver Cromwell; Lord Protector for 'the Commonwealth of England, Scotland and Ireland' og konge av Frankrike¹; "Guds engelskmann" (Christopher Hill) og "en nobel fiende" (Tom Reilly); et av få mennesker av kjøtt og blod som har oppnådd å bli et nesten overnaturlig kraftord²; og stemt frem som historiens tiende største brite. I dag - Cromwell's Day 2008 - er det nøyaktig 350 år siden "our brave bad chief of men" døde. At Cromwell's Day er lagt til hans dødsdag i stedet for hans fødselsdag har sine grunner (selv hvis vi ser bort fra at mange sikkert mener hans død er verdt en feiring i seg selv); Cromwell hadde selv et spesielt forhold til 3. september, og flere av hans seire hadde skjedd på den dagen, bl.a. borgerkrigenes siste slag ved Worcester.

Ikke uventet er Cromwell en kontroversiell figur; han beundres fra forskjellige kanter for å avsette kongen og for å være en forløper for det Britiske Imperiet, samtidig som han er hatet av ofte de samme grunnene. Spesielt i Irland - hvor uttrykket "the Curse of Cromwell upon you" er en veldig stygg ting å si - huskes ham som en folkemorder og symbolet på britisk undertrykkelse. Med fare for å fremstå som en 'benekter kan jeg riktignok nevne et par motargument, som at historier har en tendens til å vokse gjennom årene; Cromwell var helt på det jevne når det gjaldt samtidens regler for krig og britiske kommandanter i Irland både før, under (når Cromwell var opptatt på annet hold) og etter ham; de mest brukte eksemplene på hans grusomhet - Drogheda og Wexford - var unntak heller enn regelen, omtalt av prof. John Morill som "hans Hiroshima og Nagasaki"; og avskyligt som det er, det er fremdeles en ganske stor forskjell på å drepe sivilister "in hot blood" eller under plyndring og industrialisert utryddelse av deler av egen befolkning.

Noe annet som (urettmessig?) blir brukt mot Cromwell er hans puritanske tro, og antagelsen at det betydde han var en kjedelig grinebiter. På tross av at han i virkeligheten var en stor venn av kammermusikk og overså brudd på de mer pietistiske lovene (som Cromwell ofte blir klandret for) vedtatt av parlamentet i mellomrommet mellom kongedømmets fall og Cromwells statskupp, og de lovene han støttet var han ikke arkitekten bak. Under hans styre ble både den første engelske opera satt opp og den første ananas importert, og som the Cromwell Association bemerket; å hevde at han knapt godtok sex i ektesengen er en merkelig ting å hevde om en mann som fikk ni barn. Han var også en barnslig skøyer som la klebrige søtsaker på stolene til gjestene i sin datters bryllup, omtalte en skipsskatt som skitskatten, startet puterkrig i parlamentet og klarte å gjøre signeringen av kong Charles' dødsdom til en blekkrig. Som Mark Steel sa; "a military genius with a mental age of six!"

Cromwell hadde også sine mer voksne - men ikke desto mindre fascinerende - utsagn og handlinger. Blant annet er han kreditert for å ha oppfunnet uttrykket "warts and all", da han nektet å betale for et portrett han mente var alt for forskjønnende og lite naturtro. Av sannsynligvis lignende grunner grep han først inn og tok militær-diktatorisk makt over Samveldet da parlamentet ved flere anledninger hadde vist radikale tendenser (først i teokratisk retning og siden venstrevridd). Selv om Cromwell var tilbudt stillingen som monark ved en anledning (og som Lord Protector var "king in all but name") avslo ham, med unntak av den franske "tronen". Parlamentets plan under den første borgerkrigen var å beholde Charles I i et konstitusjonelt monarki, men da kong Charles nektet å samarbeide, ble han halshugd 30. januar 1649 ved slutten av den andre borgerkrigen. Da Charles II nektet å samarbeide på samme vis, endte tredje borgerkrig med at han flyktet til Frankrike. "I tell you we will cut off his head with the crown upon it" er et berømt Cromwell-sitat fra kong Charles' rettsak; henrettelsen omtalte han som "cruel necessity". Andre gullkorn fra diktatormunn inkluderer "I had rather have plain russet-coated captain that knows what he fights for, and loves what he knows, than that which you call a gentleman and is nothing more" (om å basere militære forfremmelser på meritter heller enn familie), "the people would be just as noisy if they were going to see me hanged" (selvironisering over en jublende folkemasse) og "I beseech you, in the bowels of Christ, think it possible you may be mistaken" (brev til Church of Scotland).

Cromwells militære karriere var noe for seg selv ettersom han ikke hadde noen militær erfaring før borgerkrigen da han i en alder av over førti år opprettet på eget initiativ en kavalerienhet som fikk navnet "Ironsides" ("Jernbukene") etter prins Ruperts kallenavn på Cromwell ("Old Ironside") etter nederlaget ved Marston Moor (selv om virkeligheten kan være at Cromwell fikk kallenavnet etter kavaleriet sitt). Han steg fort i gradene takket være sitt militære geni (f.eks. å hurtig regruppere kavaleriet og angripe på nytt etter å ha brutt infanterilinjer før fienden fikk sjansen til det samme, i stedet for å ri rundt og hugge ned fotsoldater i opptil en time slik kavalierene kunne gjøre), sine organisatoriske evner (se "plain russet-coated captain"-sitatet over) og lederskap/idealer (om det bare var fordi han og Attila var kompetente krigere - eller om de var det vi i dag kaller "karismatiske ledere" - kunne ikke POL1000-professoren min svare på) og var i løpet av tredje borgerkrig Lord General (øverstkommandere for New Model Army) og med hærens lojalitet på et vis de facto militærdiktator selv før Protektoratet.

I tillegg til parlamentets [demokratiets] utvidede makt som selv ikke Charles II kunne skru tilbake da han ble konge, bidro seire i krig over datidens stormakter - Nederlandene (ytterligere to kriger skjedde under Charles II)  og Spania (allerede slått en gang av Elizabeth I og Francis Drake) - og en uformell tilbakeinvitasjon til jødene (på grunn av noen greier om Jesus tilbakekomst) og deres økonomiske styrke (ok, så var det en pragmatisk grunn og) som flyttet til England fra... ja, nettopp... svekket stormaktenes posisjon og lot England og (deres allierte i krigen mot Spania:) Frankrike vokse frem som de nye stormaktene.

Cromwell døde som sagt for 350 år siden, 3. september 1658. Hans eldste levende sønn Richard overtok som Lord Protector, men hadde ingen særlig innflytelse over verken hæren eller parlamentet, og abdiserte allerede i mai 1659. General George Monck hadde et slags lederskap frem til Charles II ble invitert tilbake og gjennopprettet monarkiet i 1660. Kong Charles gikk i gang med å arrestere, dømme og straffe flere av sin fars mordere, og lot seg ikke stoppe av det faktum at enkelte av dem var døde. Likene av Oliver Cromwell, John Bradshaw og Henry Ireton ble (ikke tilfeldig) 30. januar 1661 fjernet fra hvilestedene i Westminster Abbey, "hengt i kjetting" og halshogd. Kroppene deres ble kastet i et hull og hodene deres satt på påler utenfor kirken frem til 1685. Cromwells skalle levde etterhvert sitt eget liv før det i 1960 ble begravd under kapellet på hans gamle skole; Sidney Sussex College.

Charles II fikk kanskje hevn for sin far, men den "Gudegitte" makten han skulle arve ville han aldri noensinne få.

¹) Fra

Hundreårskrigen til 1801 hevdet de britiske statsoverhodene at de også var de rettmessige monarkene av Frankrike. Cromwell aksepterte tittelen 'konge av Frankrike', i motsetning til tilbudet om den engelske tronen.
²) Iherdig innsats fra Mel Brooks, Mike Godwin, David Croft og Jeremy Lloyd har redusert Hitler fra et symbol på den ultimate menneskelige ondskap til en ynkelig vits av en mann; Jesus og Muhammed diskvalifiseres på "kjøtt-og-blod"-argumentet; ingen utenfor Asterix- og DC Comics-universene bruker "Great Caesar's Ghost!"; og hvem er nå denne Scott og hvorfor er han stor? Pluss at Oliver faktisk het Crom-well; hvor mye mer macho kan det bli?

Mugabe; Zimbabwes byrde?

Bloggeren VamPus har skrevet kommentar hos iNorden om hvorfor man burde hjelpe Gud med å fjerne Robert Mugabe fra presidentembedet. Ettersom jeg er langt på vei enig og har ingenting å tilføye - og har allerede vært barnslig på Ian Smiths bekostning¹ - er det vel bare for meg å retorisk/sarkastisk spørre om hvilken historisk britisk krigsherre ville best representert Gud; homse-agnostikeren Cecil Rhodes² eller den rabiate anti-papalisten Oliver Cromwell? Det vil si, helt til Maalmannen kom med en kommentar om Mugabes livssyn som gjorde konklusjonen så åpenbar at det ikke var morsomt lengre (om det noensinne var).

Det snakkes om at 'overlever' Julius Paltiel skal få en gate oppkalt etter seg, samtidig som Rune Gerhardsen ønsker å døpe om Karl Johans. Her kunne man lett slått to fluer i en smekk, hadde det ikke vært for at en evt. "Julius Paltiels Gate" burde være i Trondheim... og kanskje mest for at det ville være feil å drive vekk mer-eller-mindre stakkarslige mennesker fra en gate oppkalt etter en mann som har virkelig opplevd hva manglende intervensjon kan føre til...

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å Hitle/Kiple Zimbabwe-saken ved å trekke inn Holocaust, men jeg ser en slags sammenheng (riktignok godt hjulpet av alt for mye koffein) nå som jeg har skrevet mer eller mindre ferdig. Det får være opp til deg hvordan du vil se det; om de som ikke ønsker inngripen kan sammenlignes med Neville Chamberlain. Jeg synes forresten det, uten at jeg opprinnelig ønsket å uttrykke det da jeg startet på denne posten³.

¹) Vel, Smith startet da han plutselig nektet å anerkjenne den britiske guvernøren, og jeg er fremdeles overbevist om at han holdt seg i live til han var 88 på pur faen, da han neppe hadde balanse nok til å løfte høyrehånden før han egentlig hadde tenkt å sovne inn.
²) Visstnok grunnen til Mugabes homofobi...
³) Jeg lar som regelen teksten skrive seg selv gjennom mine fingre. Jeg er litt beatnikk slik.

Happy Birthday, NAZI FUNK

(tittelen spiller på SV-politiker Sondre Kvams hatmail til NorgesPatriotene, hvor han siterer Kead Dennedys-låta Nazi Funks Puck Off)

I dag - 20. april 2008 (når du leser dette; ikke mens jeg skriver) - er det 119 år siden "Doffen" Hitler ble født. I skrivende stund er det fremdeles bare 18. april, men jeg er hellig overbevist om at på søndag (når jeg publiserer dette) vil de nasjonalistiske nettstedene jeg frekventerer (i margen til høyre, under "Paranoide Lenker" og enkelte av bloggene) være fylt av hyllester og gratulasjoner. Hvorfor store sterke vikinger og blå-, hvit og rødhjertede amerikanere beundrer den pysete galningen er meg et mysterium. "Fordi han, fra deres synspunkt, gjorde mye godt for å bevare den germanske kulturen" tenker kanskje du. Men - og jeg innrømmer det er vanskelig å svelge - men disse moronene nekter å tro at "HOAXOCA$H" SKJEDDE. Tar man vekk folkemordet fra Hitler, sitter man igjen med en islamofob "internet-though guy" fra DB.no. Det var jo selvsagt forbudet mot blandede ekteskap, andre borgerrettigheter og oppfordring til boikott av jødiske bedrifter, men der har ikke Norge¹ eller Sør-Afrika² så mye vi skulle ha sagt.
Grunnen til at Mahmoud Ahmadinejad benekter Holocaust er kanskje mer åpenbar; han er misunnelig og vil selv være den som huskes for å ha utryddet jødene. Pluss, som iraner ville vel neppe han og Hitler kunne blitt særlig gode venner (selv om moderne rasister er ganske inkonsekvente om hvorvidt persere er "forbanna lakenhuer" eller "indo-ariske anti-zionister"). Men at hvite åsa-kristne rasister benekter Hitlers forbrytelser er som om...

• ... APere benektet Einar Gerhardsens bygging av landet etter WWII.
• ... Høyre-folk benektet politikken Kåre Willoch drev som statsminister.
• ... beundrere av Martin Luther King hevder at kampen endte med likestilling fordi Klansmenn døde i hopetall under Mosaiske omstendigheter
  
• ... Iron Maiden-fans benektet Piece of Mind³. Du skjønner vel tegningen nå?

Enkelte oppegående lesere har kanskje lagt merke til at jeg tagger noen innlegg med 'Hitler-facts'. Disse innleggene inneholder da såkalte Hitler-facts, som er - som navnet tilsier - Chuck Norriske "fakta", hvor jeg sammenligner "Doffen" ufordelaktig med andre beryktede diktatorer. Ønsker du å lese alle disse, er det bare å trykke taggen 'Hitler-facts' enten fra nederst på et passende innlegg, eller i listen til høyre. Det er ikke så mange nå, men det vil komme flere, spesielt 3. september.

¹) "Fordeler for innfødte er rasisme. Å IKKE gi fordeler til innvandrere er også rasisme"? Og en boikott av Israel vil vel bare gå utover palestinske appelsinbønder som ikke er... du vet, ANTI-SEMITTISTISKE. Eller er det kanskje de SU ønsker å ramme, fordi de forråder islam..?
²) Mye stygt kan - og bør - sies om apartheid-regimet, men at Koos de la Rey var bøg er ikke en av dem; de la Rey bare lot som han nøt rumpevoldtekten fra Cecil Rhodes på trass.
³) Til mainstream musikkpresse: The Number of the Beast er ikke den beste sangen på albumet, det er heller ikke Iron Maidens beste album.

Støtt troppene våre: 19/4 - 08

Du kan mene at norske styrker burde være mer aktive. Kanskje du mener at norske styrker ikke har noe å gjøre i Afghanistan i det hele tatt. Jeg er så frekk at jeg antar du synes nåværende situasjon er et uholdbart kompromiss; soldatene ER der, men GJØR ikke noe.
Men noe jeg er sikker på at du ikke synes, er at våre tapre gutter i grønt er noen folkemordere og krigsforbrytere, uansett hva du måtte mene om krigen og de som startet dem¹. De er ikke der kun for å nedkjempe Taliban, men de er der også for å hjelpe med med å bygge opp alt Taliban rev ned² (i overført betydning; jeg tror ikke Buddha-statuene er første prioritet). Om du så er i mot Norges deltagelse i Afghanistan, så ønsker du neppe noe vondt over norske soldater (det er gjerne derfor du ønsker dem trygt hjem til å begynne med)
Om du setter pris på soldatenes innsats eller ikke vil at flere skal bli skadet, møt opp på Sør-Trøndelag Unge Høyres Støtt troppene våre! på lørdag 19/4 kl. 12:00 på Torget i Trondheim.

¹) "Jeg bare fulgte ordre" funket riktignok ikke i fem-og-førti, men noe Holocaust er det ikke i Afghanistan enda. Og til dere kverulerende Bush-elskende pseudo-libertanere; å sammenligne retorikken til Hitler og Bush er IKKE å hevde at Afghanistan og Irak er like ille som WWII. Men det er en unødvendig reductio ad Hitlerum, det kan jeg være enig i. (kanskje bedre kjent som "Hitling" eller Godwin's Law, selv om jeg anser det siste som å bruke "nazi" som et lite gjennomtenkt skjellsord, ikke som et retorisk grep).
²) Og der Rudyard Kiplet jeg meg selv... (å Kiple, Kipler, [å drive med] Kipling, har/hadde Kiplet?)

(en slags) Filmanmeldelse: Bibelen - Moses

Endelig har jeg tatt meg tid til å se ferdig TV-filmen Bibelen - Moses som jeg har fått leid gjennom BRAFiLM. Man skulle vanligvis ikke tro at en TV-filmserie om Bibelen kunne være bra, annet enn som kitch. Riktignok driver ikke Five Mile River Films Ltd med tele-evangelisering som man først skulle tro, men jeg tviler på at det vil bety noe for den jevne kinogjenger/sofapotet.
Det endrer allikevel ikke på at jeg¹ synes det var en veldig bra film. Jeg kan like gjerne med en gang si at De Ti Bud er på alle måter en bedre film, men lider av litt for mye Hollywood, machoisme og spesialeffekter. 'Moses', på sin side, var en BEDRE tolkning av Exodus (2. Mosebok), mye på grunn av at fokuset var på nettopp Exodus (og ørkenvandringen), ikke på Moses' rolle som Prins av Egypt. Nesten litt som forskjellen mellom Hitler: Ondskap i vekst og Der Untergang. Sistenevnte er overlegen både som film og historisk korrekt portrett, men det er da mer interesant å følge Hitlers vilje og vei til makten enn hans siste dager før han falt for en skjebne Churchill og Stalin hadde staket ut for ham?
Det første som slo meg - allerede under tittelteksten - var at de hadde funnet en skuespiller (Ben Kingsley)² med passe semittisk utseende som kunne overbevise meg som hebreer. Og i stedet for Charlton Hestons nesten rojale maskulinitet, viser Kingsleys Moses en nervøsitet og og usikkerhet (og mot slutten en nesten fanatisk galskap) som man kan gjette en person med et så stort ansvar ville vist. Han til og med stammet og lot Aron snakke for seg det meste av tiden, dog uten å gjøre noen henvisninger til historien om Moses forbrente lepper.
Som sagt, filmen konsentrerer seg mer om ørkenvandringen en konfliktene med Farao, så de Ti Landeplagene gåes gjennom relativt fort. Et høydepunkt som kan nevnes er Moses og Aron som står i Faraos palass og ler og slår hverandre på ryggen midt under froskeregnet. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det var noe veldig koselig over det. Hvis det ikke allerede er allmennt kjent, kan det kanskje nevnes i samme åndedrag at hver de Ti Landeplagene var en personlig hilsen fra YHWH til den egyptiske gud det måtte angå. Aner vi de første antydningene til jødisk humor her?
En negativ ting er at Christopher Lee (som spilte den eldre Farao Ramses, som i De Ti Bud var navnet på den yngre Farao) døde så altfor tidlig (karakteren altså, det virker som mr. Lee har tenkt å overleve både Lemmy Kilmister og samtlige Rolling Stones), og mr. Lee fikk igjen altfor liten scenetid. Selv om jeg ikke følte meg like lurt og skuffet som etter ST:RoS (hvor Natalie Portman også spiller. Tilfeldigheter... eller ZOG?)
Alt i alt må jeg si at dette er en meget god og severdig film, så lenge man har interessen, troen og/eller kitch-sansen for slikt.

¹) Jeg er riktignok litt sær da.
²) Sir Kingsley er riktignok indisk, men etter både Peter Sellers' og John Waynes roller som asiatiske krigsherrer kan man ikke være for kresen. Til Hestons forsvar må det sies at han var mer overbevisende som brite enn Natalie Portman (som - i likhet med Moses og i motsetning til Chuck - er jødisk. Ironisk nok.)

"Alt for Norge... FRA LONDON"

Nekter gardister å være nazi-statister
Forsvaret ønsker ikke at gardister skal lånes ut til den kommende filmen om Max Manus for å portrettere tyske soldater. Tja, hvis prins Harry ikke skal få lov til å kle seg ut, burde vel strengt ikke Garden heller få lov. På en annen side, det er jo for å fortelle ekte historier fra krigens dager, og jeg kan ikke huske at New Zealenderne skulle ha seg frabedt på å ha sin hær forbundet med Mordors horder.
Igjen viser DagBladets legendariske kommentatorfelt å være en gullgruve av webunderholding på linje med QDB og FStDT. Noen startet med å påpeke et visst hykleri i at mannen som hadde mottoet 'Alt for Norge' stakk til England så snart invasjonen kom. Andre hyler opp og hevder at kongen ville blitt drept hvis han ikke hadde flyktet. Vel, det er kanskje ikke umulig med tanke på motstanden som skjedde selv etter kapitulasjonen. Jeg har selv enda ikke helt forstått hva denne motstanden egentlig var godt for, bortsett fra å dyrke vårt eget nasjonalbilde og å irritere tyskerne. På meg virker det som Quislings og Hamsuns krangler med Terboven og Hitler var bedre forsøk på å lette byrden for den jevne nordmann under okkupasjonen.
Danmark, som overga seg etter to timer og beholdte både konge, styresmakter og andre institusjoner, klarte seg bra både gjennom okkupasjonen, og fikk reddet unna 99% av jødene over til Sverige da deportasjonsordren endelig kom, takke være både anti-nazistiske dansker og tyskere som ikke var overivrige på å ødelegge det gode forholdet mellom Tyskland og Danmark. Og hvem kan vel glemme legenden om den Gule Stjerne? Dette er selvsagt ren spekulasjon/undring fra min side, men at konge/regjering stakk til London kan ha skapt et maktvakum som ble fylt opp av Nasjonal Samling og Josef Terboven, og dermed tillott at såpass mange nordmenn faktisk hjalp til med deoprtasjon av jøder og vervet seg til Wermacht?
Den morsomste enkeluttalelsen må være 'ff' som kommer med. Han har riktignok rett i at britene bygde de første konsentrasjonsleirene - men på WINSTON CHURCHILLS ORDRE? Churchill var riktignok tilstede under 2. Boerkrig, men kun som vanlig soldat og krigskorrespondent. Og det var nok flere hvite boere enn svarte zuluer i disse leirene.
Så, konklusjonen av det siste er at både Cecil Rhodes og Adolf Hitler hadde planer om å erobre et helt kontinent, hadde merkelig ideer om en 'New World Order', var rasister men gikk helst etter andre hvite, og hadde seg med sekretærer og underordnede. Altså, alt Hitler fosøkte kopirte han fra Rhodes, forskjellen var at Cecil gjorde det FABULOUS!!!

Hvorfor kan ikke Chavéz holde kjeft?

Spanias konge ba Chavéz om å holde kjeft
Den samme saken hos DagBladet
Juan Carlos I av Spania skal under det 17. Ibero-Amerikanske toppmøtet ha bedt Chiles president Hugo Chavéz om å holde kjeft, for å en kort stund etter forlate møtet, tydelig irritert. Foranledningen var at Chavéz forsøkte å avbryte en tale hvor Spanias statsminister José Luis Rodríguez Zapatero kritiserte Chavéz' omtale av Spanias tidligere statsminister José María Aznar López som en 'fascist'. Grunnen til at Chavez synes Aznar både er en 'fascist og rasist', var visstnok at Aznar skal ha sagt i et møte at "[Haiti] har kjørt seg selv ned i dritten". Så det var ikke verre å få rasist-stempelet, nei.

I tillegg; stygge Chavéz er blitt sexy - og farlig. Kun tre uker før avstemming om 69 grunnlovsendringer skal skje, er Chavéz blitt kåret til landets femte beste 'premiehingst'. Chavéz har visstnok et ganske selvironisk forhold til utseendet sitt, i motsetning til Mussolini, som faktisk bygde opp sitt eget image som sexsymbol. Likhetene er fortsatt skremmende.
(Nå skal det innrømmes at Mussolini er mye mer hønk en både Hitler og Joseph "what is an Aryan? He is handsome as" Goebbles)

Og til alle som mener på tross av Juan Carlos I oppførsel at monarkiet er ferdig, tillatt meg en siste barnslighet:

Det går nedover med rasistene

Jente (16) angrepet - overfallet filmet
En 16-år gammel jente fra Ecuador ble 7.10.07 slått ned av en 21-år gammel spanjol. For overfallet skal han ha snekket om å drepe muslimer i mobiltelefonen sin.
Et tips til neste gang; Ecuador ligger i SØR-AMERIKA, som ligger VESTover. Muslimer kommer fra AFRIKA og ARABIA, som ligger SØRover og ØSTover.
Og til alle dere øst-europeiske NSBM-band; ARIERE regnes som übermench, SLAVERE regnes som üntermench. Og til spanjolen; ikke tro Hitler elsker deg heller, etter utakknemligheten til Franco.

A propos muslimer, NorgesPatriotene har en sak om muslimer som snyter skatten med velsignelse fra koranen. Vel, er de noe til muslimer, gir de selvsagt utbyttet til de fattige. Tro det eller ei, den "grusomme" ekstraskatten (som forøvrig er MYE værre en den spanske invisisjon) som islamofobene hele tiden snakker om kristne og jøder fikk i det gamle kalifatet, var bare en sekulær utgave av almissene muslimene MÅTTE gi til de fattige.

Dansk Folkeparti skal bruke Muhammed-tegninger i valgkampen. Og med det forsøker de å oppnå..? Noe som hadde funket, hadde vært å vise bilder av demonstrerende muslimer. Og alle snakker om den Mozart-operaen som ble avlyst fordi den viser Muhammed, Jesus, Buddha og Poseidon som ble halshugd. De TROR det var frykten for muslimene som førte til avgjørelsen, men kan det ikke være de to-tre tilhengerne av de olympiske gudene som protesterte? Evt. frykt for buddhistene. Vi vet alle hva de er i stand til.