Change; fade to brown!

Etter seieren over John McCain 4. november har nå den første offisielt (det med Warren G. Harding var visstnok bare rykter) svarte amerikanske president endelig tiltrådd. Endelig har han gjort slutt på de to og en halv månedene for lenge med president Georg Dubay Busk. Endelig får vi svar på spørsmålet vi alle har lurt på siden 1972: kan vi kalle det "the White House" når det bor en afro-amerikaner¹ der? YES, WE CAN!

Nå har han riktignok lovet oss forandring, og om han ikke maler bygningen svart må han i hvertfall oppheve røykeforbudet som ble innført av daværende First Lady Hillary Clinton, uansett om han kutter ut røyken eller ikke. Ellers blir det nok pent lite 'change'; dvs. 'change' er det jo hvert åttende år over der (hvis en ser bort i fra Jimmy "One-Term" Carter) da en president kan sitte i max to ganger fire år hver, men på tross av en enorm karisma ser jeg ikke hvordan noen skulle vinne støtten til et helt kontinent (som hverken hadde stemmerett i det aktuelle valget uansett eller kommer til å bli påvirket av hans innenrikspolitikk i nevneverdig grad) bare på å påpeke at dette vil bli hans første periode som president. Partisk media kunne kanskje forklart noe, men både europeisk og amerikansk media har da holdt seg heeelt nøytrale... ikke sant?

For det er nemlig slik at USA ligger til høyre for Norge; Obama som ligger til venstre innenfor mainstreamen i USA vil i norsk politikk kunne plasseres hos FrP eller forbi (forsåvidt over hele spekteret eller utover begge endene, avhengig av sak). Obama er ikke den rød-grønne frelseren de urbane, venstrevridde og idealistiske har ventet på, ei heller Jesus som skal stifte sitt Tusenårsrike. Det kommer neppe noen helt nye takter fra over dammen, dog tviler jeg ikke på at han vil bli en bedre president enn Bush og er nok ikke Antikrist eller Nyarlathotep heller.

"Endelig en president som ikke har KRIG som første-prioritet" er et utsagn jeg synes virker representativt for manges håp om at Obama tok over etter Bush i stedet for McCain. Riktignok er krig er krig såpass alvorlig at det burde burde være førsteprioritet når man "arver" en - uansett hvor mye man er mot den - slik Obama nå har gjort, selv om jeg er sikker på at Obama er fullstendig klar over det og vil handle deretter. Det folk som f.eks. den personen som kom med overnevnte sitat ikke ser ut til å være klar over er at Obama har faktisk snakket om å gå inn i Pakistan (noe selv Bush ikke våget), de såkalte "dialogene" kan jo like være en mulighet til å true røverstater med krig som det kan være forsøk på fredelig løsning på deres betingelser, og Obama skal jo øke innsatsen i Afghanistan. Grunnen til at McCain var den som snakket mest om the War on Terror virker på meg som var fordi han hadde langsiktige planer og strategier, mens Obama virker som kanskje har lest litt for mye i Conan-samlingen sin. At Obama vil forbedre forholdet mellom USA og deres [tidligere] allierte i Europa anser jeg som en selvoppfyllende spådom, da vi åndsnobbete Gucci-sosialistiske europeere selvsagt er begeistret over at Obama vant.

I denne reklamesnutten fra the Great Schlep forteller Sarah Palin Silverman² at Obama vil være bra for Israel allerede før Rahm Emanuel kom inn i bildet. Om det vil bli forandringer i det tette forholdet mellom USA og Israel med Obama som president er noe mange har lurt på, noe jeg tror skyldes en kombinasjon av nysgjerrighet på hva "change" konkret innebar og at å støtte Israel ikke passer helt inn i fredsfyrstefantasiene. Skal man dømme etter diverse blogger og kommentarfeltet på Dagbladet.no så sitter folk med det inntrykk at amerikansk støtte til Israel kommer helst fra kristen-sionister og neo-cons i i det Republikanske partiet, men glemmer helt at de fleste jøder stemmer demokratisk og presidentene fra det partiet har tradisjonelt vært de mest Israelvennlige. At Obama ikke kommer til å bringe noen særlige forandringer på det området har vi allerede sett gjennom en utnevnelse av en stabsjef som utløste en liten freudiansk glipp hos Kåre Willoch (at Israel Emanuel er jødisk er ikke så ille; han kunne vært baptist) som noen strengt tatt burde reagert på før Mona Levin overdrev så forferdelig at glippen druknet i anklagene. Det diskuteres opp og ned om hvor sionistisk Emanuel er, hva slags påvirkningskraft han som stabsjef vil ha og om Obama - slik Levin anklaget Willoch for å mene - bare er en marionett for ZOG, representert ved Emanuel. I lys av at Obama er den første amerikanske president[kandidat]en noensinne som har uttalt at han  mener Jerusalem må forbli udelt israelsk hovedstad, regner Hamas som en terrororganisjasjon han ikke ønsker noen dialog med og har sagt han ville gjort hva som helst for å beskytte barna sine hvis det var hans hus Hamas skjøt på og forventer at Israel gjør det samme, virker det litt menigsløst - om ikke ignorant eller benektende for at det finnes feil med vår rød-grønne Messias - å diskutere Emanuels rolle opp i alt dette. Hvis en ikke er særlig begeistreten over støtten Israel får fra USA, innrøm i hvert fall at problemet ikke er jøden på toppen i staben, men  mulatten i the Oval Office.

Høyst subjektivt kan jeg forresten nevne at tendensen til å være store Obama-fans er høyt på brekningskalaen over (for meg) merkeligheter og irrasjonalliteter fra Palestinasupporterne³; rett under  sammenligninger med Holocaust og Apartheid ("det er ikke nødvendigvis antisemittisk å trivialisere Holocaust"?) og et stykke over å videreformidle meninger fra Neturei Karta (i likhet med Hamas motstandere av Israels eksistens på rent religiøst grunnlag, men er for jødiske gnipne til å selv drepe palestinske barn til å slå politisk mynt på, så de gjenbruker de levende skjoldene til Hamas; KULER KOSTER!)

Jeg vet denne tegningen er selvironisk harselas over PRO-sionisme, men den passet så bra inn i sammenhengen.

 

Men-men, jeg ønsker Obama lykke til, og selv om jeg er litt nøktern med håp om "change", tror jeg det kan skje noen forbedringer de neste 4-8 årene.

Til og med Bush gleder seg:

Black president ist krieg!

¹) Jeg harselerer en del med Obamas "negroisme", men i motsetning til de fleste andre svarte amerikanere synes jeg han faktisk har rett til å kalle seg afro-.

²) De har samme fornavn, de er begge ganske pene og har sterke tilknytninger til sine religioner, og av forskjellige grunner får de en til å le og stemme på Obama; så  de er lette å forveksle.

³) Jeg regner selvsagt ikke med fysisk vold og regelrett antisemittisme, da jeg mener det har ingenting - og er på et skremmende vis logisk sammenlignet - med standard Palestinasupport/Israelshat.

Raketter over Gaza

Rett før jul smalt det igjen i Midtøsten, da det ble slutt på en seks-måneders våpenhvile mellom Israel og Hamas over Gazastripen. Her i Israel-hatende Norge (det eneste landet i vesten som anerkjenner og ønsker dialog med ekstremistene i Hamas) reises det krav om total boikott av og diplomatisk brudd med Israel, på tross av at Hamas slo til først. Med 'Israel-hat' mener jeg selvsagt irrasjonell og ensidig fordømmelse av staten Israel nærmere i slekt med anti-amerikanisme og frankofobia enn den rasistiske anti-semittismen. Ikke at regelrett anti-semittisme¹ ikke dukker opp, som oppfatningen av at alle jøder - og kun jøder - støtter Israel, som vist hos Sondre Olsen² og her ("Post #5" av Leif Skrive Fnord, smakfullt kombinert med god gammel ZOG-paranoia). Til og med Kåre Willoch har gått i den fellen, og dermed redusert listen over gentile Israel-kritikere som ikke er  jødehatere til den iranske presidenten Ahmadinejad (pussig nok også en av få Holocaust-benektere som ikke er jødehater).

Iran har kanskje ingen homofile, men en del bi-nysgjerrige

En del sier de ikke støtter Hamas' metoder og mål om å totalt utslette Israel, men legger allikevel hovedansvaret på Israel i den tro at Israel er et stort stygt nazi-apartheid. Jeg tror jeg har gjennomgått den teorien grundig allerede, men kan gjenta hovedpoengene; muren er til for beskyttelse og det er Hamas som dreper palestinske sivile ved å bruke de som levende skjold, da de bryr seg mindre om sin egen befolkning en sitt eget hat mot Israel. Israel har faktisk prøvd å komme palestinerne i møte ved å tvangsevakuere de jødiske bosetterne fra Gazastripen, uten at Hamas gav opp sitt mål om å utslette Israel eller at Palestina-supporterne skjønte at Israel kan være villige til å åpne grensen så snart de føler seg trygge; hvis man virkelig ikke støtter Hamas, hvorfor ikke rette fokus på dem og la Israel komme etter når/hvis Hamas gir etter? Et annet krav er at Israel skal trekke seg tilbake til grensene fra 1967, uten at de grensene førte til fred den gang.

Andre derimot mener staten Israel ikke har noen som helst rett til eksistens og mener landet burde gis tilbake til de som jødene hadde stjålet det i fra, med hvilket jeg antar de mener britene. At britene aldri burde trukket seg ut er egentlig ikke en så dårlig tanke, da Messias ennå ikke har gitt seg til kjenne og det kunne forhindret mye av dagens situasjon, både i Midtøsten og andre steder.

Det mases om at Israels reaksjoner er uproposjonale, da de har flere og bedre våpen og det går med flere liv på palestinsk enn israelsk side (dog opplyser selv Hamas at det omkommer en mindre andel sivile palestinere enn man skulle tro forholdene ville føre til). De glemmer helt at i kamp gjelder ikke like for like, men å bruke alt i sin makt (med unntak av atomvåpen og folkemord) for å så kjapt og smertefritt som mulig for å oppnå det aktuelle målet - i dette tilfellet å uskadeligjøre Hamas. Å fortsette bomberegnet er riktignok ineffektivt og skadelig for sivilbefolkningen, men Israel har nå gått inn med bakkestyrker.

¹) Og selv om det finnes flere semittiske folkeslag; 'anti-semittisme' betyr nå en gang 'jødehat', men jeg kan gjerne heller bruke det ordet hvis du foretrekker det.

²) Vel, Olsen er jo kristen, så... Jødedom 1.5? Og når vi var så vidt inne på semitt-begrepet; Jødedom 2.0?