KIM-Magasinet: Pesach

Det er lenge siden det har vært aktivitet her på bloggen, men i mellomtiden har jeg fått meg jobb. En jobb som går ut på å skrive ting for KIM-Magasinet, som faktisk blir publisert på internett her. Mitt første bidrag var i sist nummer (direktelenke til PDF-utgaven her) med temaet påske, hvor jeg skrev litt om den jødiske feiringen Pesach. Dette er den teksten som endte opp med å bli publisert:

Pesach

Selv om påsken slik vi kjenner
den er en kristen høytid er det
mange av tradisjonene vi forbinder
med feiringen som har førkristent
opphav. Det er fordi mye at
det som markeres er ganske
universelt, som våren, nytt liv og
gjenfødelse. Det er dog en annen
høytid fremfor noen den kristne
påsken er knyttet til, nemlig den
jødiske Pesach eller Passover. Selv
det norske ordet påske kommer
fra den hebraiske betegnelsen.

Bakgrunnen for jødenes
feiring er utfarten fra Egypt.
Moses hadde fått i oppgave av
Gud å befri israelittene, som ble
holdt som slaver av egypterne.
Da Farao nektet å frigi slavene
sine sendte Gud ti landeplager.
Disse landeplagene hadde en
dobbeltfunksjon; ikke bare
skulle det presse Farao til å la
israelittene dra, men også vise
at Gud var mektigere enn de
egyptiske gudene, da hver enkelt
plage angrep en bestemt gud, for
eksempel solguden Ra ved en tre
dager lang solformørkelse. Det
kan kanskje virke kynisk i våre
moderne øyne, men grunnen til at
Gud ”forherdet Faraos hjerte” var
faktisk å forhindre at israelittene
fikk dra før Gud fikk virkelig
demonstrert sine evner. Den
siste, viktigste og mest alvorlige
landeplagen var Dødsengelen
som slo i hjel samtlige av Egypts
førstefødte. Israelittene fikk
beskjed om at hver husholdning
skulle slakte et lam og smøre
blodet på dørstokken slik at
Dødsengelen kunne se at den
skulle la huset være i fred. Dette
er opprinnelsen til den engelske
betegnelsen Passover (pass over;
gå forbi/hoppe over). Etter dette
lot Farao endelig israelittene dra,
men han ombestemte seg og
sendte hæren etter israelittene.
Hæren tok igjen israelittene ved
Rødehavet, der vannet delte
seg slik at israelittene kunne
krysse gående på havbunnen.
Da egypterne fulgte etter klappet
havet sammen og druknet dem.

Kanskje viktigere enn
utfarten fra Egypt er det som
skjedde under ørkenvandringen.
Moses gikk opp på Sinaifjellet for
å snakke med Gud og kom ned
med Moseloven. Det ikoniske
bildet er av Moses som kommer
ned med de to steintavlene
med De Ti Bud, men Moseloven
inkluderer også omfattende regler
angående renslighet, mat og
drikke, hviledager, det praktiske
angående tilbedelsen av Gud, lov
og rett i den kommende israelske
staten og så videre. Selv om man
kan snakke om et jødisk folk og
en jødisk identitet helt tilbake
til Abraham, er det først med
Moses det vi ofte forbinder med
religionen jødedom dukker opp,
som regler for kosher mat og
viktigheten av shabbaten.

Det er ikke så overraskende
at dette også har en viss plass i
den kristne påskefeiringen. Det
Gamle Testamentet er en del av
den kristne bibelen på linje med
det Nye Testamentet, kristne
anser kristendommen som en
fortsettelse eller oppfyllelse av
jødedommen, og ikke minst; Jesus
var selv jødisk og hadde sitt liv og
virke blant jøder.

På samme som Moseloven
er sentral i jødedommen
er offeret Jesus gjorde det
viktigste i kristendommen,
og Pesach gjennomsyrer hele
Lidelseshistorien. Evangeliene
etter både Matteus og Lukas
presenterer Den Siste Nattverden
som måltidet man spiste
påskelammet, altså lammet man
ofret i tempelet hver Pesach etter
utfarten fra Egypt. Pontius Pilatus
slapp en fange fri i forbindelse
med høytiden. Korsfestelse
kunne ofte medføre flere dager
med lidelse, men det ble tatt
spesielle grep for at Jesus og de
to bandittene ved hans side skulle
være døde, tatt ned og gravlagt
så fort som mulig da det ikke
passet seg å ha dem hengende
over akkurat denne spesielle
shabbaten. Jesus kalles ofte for
Guds Lam, fordi Han ble ofret
for oss på samme måte som det
første påskelammet ble ofret for
å redde israelittenes førstefødte.
Grunnen til at datoen for den
kristne påsken varierer fra år til
år i vår solbaserte kalender er
fordi de første kristne syntes det
var greit holde orden ved å feire
sin påske samtidig som deres
jødiske naboer feiret Pesach, som
alltid starter den 15. i måneden
Nissan i den månebaserte
hebraiske kalenderen. Selv om
kirken har gått vekk fra denne
synkroniseringen, er det fremdeles
viktig at ukedagene stemmer,
slike at Skjærtorsdag alltid faller
på en torsdag og så videre. Det
ble utarbeidet en formel for å
bestemme når påsken var fra år
til år, og den formelen er basert
nettopp på månefasene.

Fra en sekulær synsvinkel
kan det påpekes at det er
usannsynlig at Pontius Pilatus
skulle respektere jødiske høytider
eller være motvillig til å henrette
Jesus. Andre kilder enn Bibelen
forteller om en mann som var
direkte ufin ovenfor jødenes tro,
i motsetning til andre romerske
embetsmenn som på tross av
en del ærlige misforståelser
respekterte jødenes monoteisme.
Pilatus underslo også penger fra
tempelet, og når alt dette førte
til opptøyer var han ikke så nøye
på om soldatene hans drepte
faktiske opprørere eller tilfeldige
forbipasserende. Det endte med
han ble avsatt og sendt til Roma
for å svare til keiseren, hvor han i
følge enkelte kilder ble halshugd
av keiser Nero.

I dag feires Pesach
fremdeles av jøder over hele
verden. Under hele høytiden er
det ikke lov til å spise eller eie
chametz, det vil si mat som er
laget av korn og som bruker mer
enn 18 minutter på å bli ferdig
etter å ha blitt tilsatt vann. Dette
er til minne om at israelittene
forlot Egypt i en slik hast at de
ikke hadde tid til å la brødet heve.
I stedet spises matzah, usyret
brød, altså brød som ikke er hevet.

Pesach starter med et
festmåltid som kalles seder. Ordet
seder betyr ”rekkefølge”, fordi
det er mye man skal i gjennom;
velsignelser, fortellingen om
utfarten om Egypt, og til og med
en jakt på matzo for å aktivisere
barna slik at de holder seg våkne
og får med seg hele sederen.
Når det fortelles om Egypts
landeplager skal alle fjerne en
dråpe vin fra glasset sitt for hver
landeplage, fordi man ikke skal
glede seg over egypternes lidelser.
Sederen avsluttes med en bønn at
neste år må det skje i Jerusalem,
altså at Messias må komme.

Kilder:
Bibelen
www.wikipedia.org
www.dmt.oslo.no
www.jewishencyclopedia.com