Det har kommet ut et nytt nummer av KIM-Magasinet, og denne gangen har jeg gått fra å skrive kåserier til å faktisk få gjøre et interjuv. PDF-utgave av magasinet kan leses her, og tidligere og alle fremtidige nummer er som vanlig å finne her.
ReMida – Lek med søppel
En persons søppel kan være en annen persons skatt, og det er nok ikke mange som vet det bedre en Pål Bøyesen, kunstnerisk leder i ReMida - senter for kreativ gjenbruk. Jeg har vært så heldig å få et intervju med ham for KIM-Magasinet.
Kort fortalt er hensikten med ReMida å samle inn avfall og overskuddsmaterialer fra bedrifter slik at barnehagebarn og andre kan komme til senteret og bruke delene til å bygge egne kunstverk og leker. ReMidasenteret på Svartlamon åpnet februar 2009, men prosjektet ble påbegynt av Trondheim kommune fem år tidligere. Bøyesen, som har bakgrunn som kunstner, ble involvert det siste året av denne planleggingsfasen. ReMidasenteret i Trondheim er det eneste i Norge, og som resultat har Bøyesen fått besøk av representanter fra både norske og svenske byer som viser interesse for å starte opp sitt eget ReMidasenter. Konseptet ReMida startet opprinnelig i Italia, noe man kan se på navnet; det er oppkalt etter mytenes kong Midas, men har det moderne italienske navnet Re Mida i stedet for det gamle, latinske Midas Rex. Bøyesen påpeker at om det er italienske Re eller latinske Rex er totalt irrelevant, for "re"- kan også stå for "resirkulering". Grunnen til at senteret er oppkalt etter kong Midas at akkurat som kong Midas kan man forvandle søppel til skatter, men også en henvisning til den opprinnelige historiens advarsel mot grådighet og materialisme. Jeg synes det siste punktet kan virke litt vel vagt, men på direkte spørsmål om det utdyper Bøyesen at det er ikke noe som er knyttet direkte til driften av ReMidasenteret, men til hensikten bak prosjektet. Selv om han ikke ønsker å være altfor belærende, er formålet med ReMidasenteret å skape bevissthet om hvordan det moderne samfunnets materialistiske jag skaper så mye søppel som kunne blitt resirkulert, men av forskjellige grunner ikke blir det. Han fortsetter med å bekrefte mitt spørsmål om at det også kan handle om at ting får den verdi man gir det, avhengig av øynene som ser og hva slags nytte man har av det der og da, akkurat slik gullet til kong Midas ikke hjalp stort når han var sulten og hadde lyst på mat. Bøyesen forteller at barn er veldig interesserte i å finne eller gi mening til ting voksne kanskje bare avfeier som søppel, og de synes det er gøy å utforske mulige måter å sette sammen deler på.
På spørsmål om hva slags avfall er det som egentlig samles inn, henter Bøyesen frem tre små gjenstander som han legger på bordet i mellom oss: noe elektronikk limt fast i en plastramme, en stiletthæl av plast med noe metall inni, og en spenne av et eller annet slag av plast. Han forklarer at han selvsagt tar han ikke i mot søppel som er tilgriset, farlig eller giftig, men han må også tenke på om det han tar i mot vil bli brukt. Det er noe man aldri kan vite, for det har hendt at Bøyesen har tatt i mot ting som han som voksen var redd bare kom til å bli liggende, men barna har kastet seg over for å leke med. Han innrømmer at ReMida-prosjektet ikke gir materialene "evig liv" og at ordentlig resirkulering hadde vært det beste når spørsmålet kommer opp, men senterets formål er først og fremst å skape bevissthet om den kyniske kapitalismen som skaper store mengder avfall som er umulig eller "for mye styr" å resirkulere. Jeg ser på de tre gjenstandene foran meg, og ser poenget hans. Elektronikk er en delikat prosess å resirkulere, og stiletthælen må deles og sorteres opp før plasten og metallet kan gjenbrukes. Men jeg tar opp spennen av ren plast og spør om ikke dette skulle være en smal sak å male opp og smelte om. Svaret jeg fikk var overraskende: - Hardplast resirkuleres ikke.
Det er også viktig at det ikke skal være så lett å se hva avfallet en gang har vært, slik at man står helt fritt til å bruke delene til hva man vil. Det medfører at Bøyesen må bruke mye tid til å demontere og plukke ifra hverandre søppel han har tatt i mot. Jeg gjenforteller en historie som har kommet meg for øre at Bøyesen fikk en Transformers-figur eller lignende av Toys'R'Us han måtte skru opp i småbiter. Bøyesen forklarer at på grunn av materialismen som råder vil bedrifter som Toys'R'Us anse hver minste feilvare som ødelagt og dermed søppel. Selv om den ikke var helt som reklamert på pakken var det sikkert en fin robotfigur, men Toys'R'Us mente den ikke dugde hverken å selge på tilbud eller donere til en barnehage eller barneavdeling på sykehus. Hadde ikke Bøyesen tatt i mot den hadde den havnet på dynga. At han så måtte bruke tid på "ødelegge" den ytterligere er fordi det hadde vært i mot ReMidasenterets formål å ha en ferdig robotfigur liggende. Han påpeker at han ikke har noe i mot konseptet bak Transformers, og det er bare flott at barna lar seg inspirere av kommersiell kultur når de leker seg. Jeg sier at jeg la merke til at det var ganske mange roboter blant de ferdige prosjektene som sto til utstilling. Bøyesen trekker frem Pokémonkort og hvor populært (takket være reklamens makt) det er blant barn tross spillets avanserte regler, men barna finner gjerne opp egne spill og regler som de bruker kortene til. Bøyesen forteller at spesielt gutter lar seg inspirere av dataspill eller drømmer frem egne spillscenarioer.
Selv om det har vært mye snakk om barn og barnehager må det påpekes at de er ikke ReMidasenterets eneste brukere. Bøyesen har for eksempel levert materialer til et verksted på Latinfestivalen hvor man skulle lage og dekorere sine egne marraccas. Designstudenter fra NTNU kommer på besøk hvert år, og det har hendt at bedrifter har tatt med sine ansatte til ReMidasenteret for teambuilding.
I tillegg til å være kunstnerisk leder er også Bøyesen ReMidasenterets eneste faste ansatte, men han får hjelp av noen deltidsansatte i tillegg til prosjektmedarbeidere når det er noe stort som er på gang. Et slikt stort prosjekt kan være ReMidafestivalen som avholdes annen hvert år. Sist ReMidafestival var nå i juni, hvor det ble avholdt utstilling på Dora. Festivalen er til for å reklamere for selve senteret, men også å skape oppmerksomhet rundt senterets formål.
Akkurat som Bøyesen synes det er bare fint at barn lar seg inspirere selv av gjennomført kommersielle franchiser som Transformers og Pokémon, er det ofte barnehagepersonell, lærere, prosjektledere og andre voksne som bestemmer et tema som barna skal forholde seg til og utforske i gjennom fri lek. Et slikt tema kan selvsagt være ReMidasenterets formål og forsøk på holdningsendring , men også skolefag har vært tema, som for eksempel en gang hvor det ble laget figurer av virus, bakterier og hvite blodlegemer. En annen gang var i 2011 da den indiske kunstneren Pulak Dutta kom til Trondheim for å lære bort Rangoli, en form for gateutsmykking hvor man starter i midten og jobber seg utover for å skape vakre mønstre som er brukt ved hinduistiske feiring. Selv om det er ved et slikt prosjekt tydelig hva man har blitt inspirert av og - unnskyld uttrykket - "hermer" etter, er det noe virkelig kreativt ved det; at skattene man lager var det en gang noen som mente bare var søppel.
Les mer og se flere bilder på http://www.trondheim.kommune.no/remida/
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar