[WARNING!: Fanboi-ism ahead!]
Oliver Cromwell; Lord Protector for 'the Commonwealth of England, Scotland and Ireland' og konge av Frankrike¹; "Guds engelskmann" (Christopher Hill) og "en nobel fiende" (Tom Reilly); et av få mennesker av kjøtt og blod som har oppnådd å bli et nesten overnaturlig kraftord²; og stemt frem som historiens tiende største brite. I dag - Cromwell's Day 2008 - er det nøyaktig 350 år siden "our brave bad chief of men" døde. At Cromwell's Day er lagt til hans dødsdag i stedet for hans fødselsdag har sine grunner (selv hvis vi ser bort fra at mange sikkert mener hans død er verdt en feiring i seg selv); Cromwell hadde selv et spesielt forhold til 3. september, og flere av hans seire hadde skjedd på den dagen, bl.a. borgerkrigenes siste slag ved Worcester.
Ikke uventet er Cromwell en kontroversiell figur; han beundres fra forskjellige kanter for å avsette kongen og for å være en forløper for det Britiske Imperiet, samtidig som han er hatet av ofte de samme grunnene. Spesielt i Irland - hvor uttrykket "the Curse of Cromwell upon you" er en veldig stygg ting å si - huskes ham som en folkemorder og symbolet på britisk undertrykkelse. Med fare for å fremstå som en 'benekter kan jeg riktignok nevne et par motargument, som at historier har en tendens til å vokse gjennom årene; Cromwell var helt på det jevne når det gjaldt samtidens regler for krig og britiske kommandanter i Irland både før, under (når Cromwell var opptatt på annet hold) og etter ham; de mest brukte eksemplene på hans grusomhet - Drogheda og Wexford - var unntak heller enn regelen, omtalt av prof. John Morill som "hans Hiroshima og Nagasaki"; og avskyligt som det er, det er fremdeles en ganske stor forskjell på å drepe sivilister "in hot blood" eller under plyndring og industrialisert utryddelse av deler av egen befolkning.
Noe annet som (urettmessig?) blir brukt mot Cromwell er hans puritanske tro, og antagelsen at det betydde han var en kjedelig grinebiter. På tross av at han i virkeligheten var en stor venn av kammermusikk og overså brudd på de mer pietistiske lovene (som Cromwell ofte blir klandret for) vedtatt av parlamentet i mellomrommet mellom kongedømmets fall og Cromwells statskupp, og de lovene han støttet var han ikke arkitekten bak. Under hans styre ble både den første engelske opera satt opp og den første ananas importert, og som the Cromwell Association bemerket; å hevde at han knapt godtok sex i ektesengen er en merkelig ting å hevde om en mann som fikk ni barn. Han var også en barnslig skøyer som la klebrige søtsaker på stolene til gjestene i sin datters bryllup, omtalte en skipsskatt som skitskatten, startet puterkrig i parlamentet og klarte å gjøre signeringen av kong Charles' dødsdom til en blekkrig. Som Mark Steel sa; "a military genius with a mental age of six!"
Cromwell hadde også sine mer voksne - men ikke desto mindre fascinerende - utsagn og handlinger. Blant annet er han kreditert for å ha oppfunnet uttrykket "warts and all", da han nektet å betale for et portrett han mente var alt for forskjønnende og lite naturtro. Av sannsynligvis lignende grunner grep han først inn og tok militær-diktatorisk makt over Samveldet da parlamentet ved flere anledninger hadde vist radikale tendenser (først i teokratisk retning og siden venstrevridd). Selv om Cromwell var tilbudt stillingen som monark ved en anledning (og som Lord Protector var "king in all but name") avslo ham, med unntak av den franske "tronen". Parlamentets plan under den første borgerkrigen var å beholde Charles I i et konstitusjonelt monarki, men da kong Charles nektet å samarbeide, ble han halshugd 30. januar 1649 ved slutten av den andre borgerkrigen. Da Charles II nektet å samarbeide på samme vis, endte tredje borgerkrig med at han flyktet til Frankrike. "I tell you we will cut off his head with the crown upon it" er et berømt Cromwell-sitat fra kong Charles' rettsak; henrettelsen omtalte han som "cruel necessity". Andre gullkorn fra diktatormunn inkluderer "I had rather have plain russet-coated captain that knows what he fights for, and loves what he knows, than that which you call a gentleman and is nothing more" (om å basere militære forfremmelser på meritter heller enn familie), "the people would be just as noisy if they were going to see me hanged" (selvironisering over en jublende folkemasse) og "I beseech you, in the bowels of Christ, think it possible you may be mistaken" (brev til Church of Scotland).
Cromwells militære karriere var noe for seg selv ettersom han ikke hadde noen militær erfaring før borgerkrigen da han i en alder av over førti år opprettet på eget initiativ en kavalerienhet som fikk navnet "Ironsides" ("Jernbukene") etter prins Ruperts kallenavn på Cromwell ("Old Ironside") etter nederlaget ved Marston Moor (selv om virkeligheten kan være at Cromwell fikk kallenavnet etter kavaleriet sitt). Han steg fort i gradene takket være sitt militære geni (f.eks. å hurtig regruppere kavaleriet og angripe på nytt etter å ha brutt infanterilinjer før fienden fikk sjansen til det samme, i stedet for å ri rundt og hugge ned fotsoldater i opptil en time slik kavalierene kunne gjøre), sine organisatoriske evner (se "plain russet-coated captain"-sitatet over) og lederskap/idealer (om det bare var fordi han og Attila var kompetente krigere - eller om de var det vi i dag kaller "karismatiske ledere" - kunne ikke POL1000-professoren min svare på) og var i løpet av tredje borgerkrig Lord General (øverstkommandere for New Model Army) og med hærens lojalitet på et vis de facto militærdiktator selv før Protektoratet.
I tillegg til parlamentets [demokratiets] utvidede makt som selv ikke Charles II kunne skru tilbake da han ble konge, bidro seire i krig over datidens stormakter - Nederlandene (ytterligere to kriger skjedde under Charles II) og Spania (allerede slått en gang av Elizabeth I og Francis Drake) - og en uformell tilbakeinvitasjon til jødene (på grunn av noen greier om Jesus tilbakekomst) og deres økonomiske styrke (ok, så var det en pragmatisk grunn og) som flyttet til England fra... ja, nettopp... svekket stormaktenes posisjon og lot England og (deres allierte i krigen mot Spania:) Frankrike vokse frem som de nye stormaktene.
Cromwell døde som sagt for 350 år siden, 3. september 1658. Hans eldste levende sønn Richard overtok som Lord Protector, men hadde ingen særlig innflytelse over verken hæren eller parlamentet, og abdiserte allerede i mai 1659. General George Monck hadde et slags lederskap frem til Charles II ble invitert tilbake og gjennopprettet monarkiet i 1660. Kong Charles gikk i gang med å arrestere, dømme og straffe flere av sin fars mordere, og lot seg ikke stoppe av det faktum at enkelte av dem var døde. Likene av Oliver Cromwell, John Bradshaw og Henry Ireton ble (ikke tilfeldig) 30. januar 1661 fjernet fra hvilestedene i Westminster Abbey, "hengt i kjetting" og halshogd. Kroppene deres ble kastet i et hull og hodene deres satt på påler utenfor kirken frem til 1685. Cromwells skalle levde etterhvert sitt eget liv før det i 1960 ble begravd under kapellet på hans gamle skole; Sidney Sussex College.
Charles II fikk kanskje hevn for sin far, men den "Gudegitte" makten han skulle arve ville han aldri noensinne få.
¹) Fra
²) Iherdig innsats fra Mel Brooks, Mike Godwin, David Croft og Jeremy Lloyd har redusert Hitler fra et symbol på den ultimate menneskelige ondskap til en ynkelig vits av en mann; Jesus og Muhammed diskvalifiseres på "kjøtt-og-blod"-argumentet; ingen utenfor Asterix- og DC Comics-universene bruker "Great Caesar's Ghost!"; og hvem er nå denne Scott og hvorfor er han stor? Pluss at Oliver faktisk het Crom-well; hvor mye mer macho kan det bli?
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar