a.k.a. Hadde noen vært ute etter Lars Vilks fordi ‘kunsten’ hans suger hardt nok til å få en tennisball gjennom en hageslange – og kun derfor – ville jeg helhjertet blitt med på hatkampanjen!
[Tjueførste snek seg innpå meg mens jeg skrev. Jaja, bildet ble tegnet den tyvende]
Jaja, så ble det da tyvende mai, og tid for å støtte opp om ytringsfriheten til… ja, jeg vil helst gjøre det for ytringsfriheten alene, og hvis det absolutt skal knyttes til et navn foretrekker jeg å late som det er Kurt Westergaard. Grunnen er at jeg ikke deltok på den “jeg er Kurt Westergaard”-greia (selv om jeg allerede på det tidspunkt allerede var litt Westergaard); pluss at hans tegning gir i hvert fall en slags mening, i motsetning til Vilks skriblerier og homseporno som gir meg altfor sterke assosiasjoner til Piss Christ og lignende “sjokk-blasfemi” til å ta seriøst. Jeg er helt med på at ytringsfriheten er truet og greier, men når det gjelder Vilks… det er jo klart han skal ha lov til å ytre seg uten å bli forfulgt for det, men han er så jævli’ kjedelig og smakløs at jeg ikke kan hjelpe for at jeg finner en viss sadistisk glede i tanken på at får det han fortjener – en “fortjeneste” som her må forståes logisk og ikke moralskt. Jeg hadde det litt det samme med Otto Jespersen; det var ikke det at det var bare ufølsomt og slemt (det var) eller at han burde straffeforfølges for det (han burde ikke), men rett og slett så umorsomt og platt at noen burde gitt ham i hvert fall et lite hint lenge før dette. Et enkelt “finn frem karakterene dine igjen eller slutt å stjele skjermtid fra de faktisk morsomme” hadde holdt. Jespersen ville ikke hatt en Ari om man så hadde dyppet ham i sirup og kledd ham i marsipan; heller en Jespersen ville jeg hatt en… en… måke (de er en naturlig del av sommerens bilde, og man tenker ikke mye på dem, hverken med hat eller kjærlighet).
At jeg allikevel velger å hedre denne “høytiden” – som opprinnelig ble stiftet på grunn av South Park, men gjort aktuell av Vilks – er rett og slett at jeg har lyst til å vise hvordan det skal gjøres, ved å la meg inspirere av en nylig bortgått kunstner som faktisk er verdt å ta vare på. NB: jeg kan egentlig ikke tegne, så ikke forvent at det vil være anatomisk korrekt… eller anatomisk konsekvent.
En triumferende og mandig Muhammed… du tenker dette er litt vel positivt (selv om jeg regner med du heller finner denne forherligelsen av vold forekastelig og… vel, typisk islamsk). I forbindelse med min forrige Muhammed-tegning (som heller ikke var særlig frekk) hintet jeg om hvor kult det hadde vært å gjøre en Muhammed-tegning Barbarian-style. Og jeg bestemte meg da jeg fikk vite at fantasy-kunstneren fremfor noen – Frank Frazetta – endelig fikk fred tiende mai. Jeg mener fremdeles at noen som behersker denne stilarten burde lage et slikt portrett, uansett om det er seriøst eller ironisk ment. Kommer “tilslørt ansikt”-tradisjonen i veien, finnes det presedens da både Frazettas egen Death Dealer og maskoten Frazetta-inspirerte Ken Kelly skapte for power metal-bandet Manowar er litt “sjenerte” for å si det sånn.
Via Kelly og platecovrene han lagde for flere band – inkludert Rainbow – kommer vi inn på den andre kunstneren som får meg til å utbryte “Hvorfor tok de ikke Vilks istedet?!”: 16. mai måtte dessverre Ronnie James Dio gi tapt for kreften. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke har hørt så plagsomt mye og er slett ingen fan, kom det som et sjokk, da jeg trodde Dio var en av disse tilsynelatende udødelige rockedinosaurene. Både Lemmy og Ozzy Osbourne er jo ved god tålelig helse, og nesten nitti år gamle Christopher Lee har gått hen og blitt metalhead.
korsfarer anti-jihadist er disse gutta så mandige at de knuller damplokomotiv.
Hvis du gjetter på at dette er enda en opptakt til innlegget hvor jeg sier at til tider virker det som høyresiden i den såkalte “kulturkampen” er like store utopi-hippier og intellektuelle blow-hards som venstresiden, gi deg selv en kake. De helhetlige kulturene og andre forhold kommer jeg til da, men selv i kunsten virker det som anti-jihadistene egentlig bare har gitt opp. Ta for eksempel Saxon-låta jeg tok med i siste innlegg; komponistene mente kanskje ikke noe med det, men jeg kjenner mer macho kamplyst når jeg hører den enn når jeg hører nasjonal-romantikken Document serverer. Eller Christopher Lee-videoen jeg lenket til tidligere her; en metal-musical om Karl den Store, med tekstlinjer som “I shed the blood of Saxon men”. Det er jo tøft og mandigt. Så mandigt at det er ikke til å unngå at farfaren han – Karl Martell – har et innlegg med direktelink fra forsiden hos Gates of Vienna, men linjer som “I shed the blood of Musulmen”. Hmph, ikke det nei, er han som franker altfor “dago”? Jeg legger merke til at det finnes direkte link til et slikt innlegg om en tapper blond og blåøyd danske som kjempet med Karl Martell ved Poitiers… som vi ikke vet en dritt om, utover at han sloss ved Poitiers… og var dansk. Det peker jo… en viss retning. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om Fjordmannen, men ærlig talt; en Vigrider ville funnet seg noe litt kulere og mer norrønt som pseudonym. Hvor er Varg når vi trenger ham?
Er det noen som skal ha ros – utover det at anti-jihadister så godt som alltid er trofaste venner av Israel (med enkelte ekle unntak) – er det Anti-Jihad Norge. På tross av hva jeg tidligere har skrevet, skal han/hun/de ha for å ha valgt et rett-frem og upretensiøst blogg- og brukernavn. Vedkommende har også en herlig antiutopisk holdning med upatriotiske tendenser (til tider litt i overkant pessimistisk etter min smak), og en godt mulig nødvendig – om for øyeblikket feilrettet – blodtørst (lurt å vinne krigen før vi begynner med oppgjøret?). Skal det pekes på en blemme derfra i kunst-og-kultur-sammenhengen, må det være omtalen av filmen El Cid. Godt mulig filmen ble laget i mindre PK tider, men da er det virkelig verdt å tenke over hvorfor de “innfødte”/lokale spanske muslimene ble fremstilt som “good guys”. Et bedre eksempel hadde vært en annen Heston-film; Khartoum, hvor fienden i tillegg er islamistiske fanatikere og ikke bare en utenlandsk erobringshær. I det hele tatt ville jeg blitt forbauset om ikke mange av konfliktene “vi” idealistiske og moderne mennesker liker å tenke som kulturkamp og sivilisasjonskrig i virkeligheten er rene maktkamper motivert av grådighet og ærgjerrighet (riktignok mellom kulturer og sivilisasjoner, uten at det er hovedgrunnen).
