KIM-Magasinet: ReMida – Lek med søppel

Det har kommet ut et nytt nummer av KIM-Magasinet, og denne gangen har jeg gått fra å skrive kåserier til å faktisk få gjøre et interjuv. PDF-utgave av magasinet kan leses her, og tidligere og alle fremtidige nummer er som vanlig å finne her.

ReMida – Lek med søppel

En persons søppel kan være en annen persons skatt, og det er nok ikke mange som vet det bedre en Pål Bøyesen, kunstnerisk leder i ReMida - senter for kreativ gjenbruk. Jeg har vært så heldig å få et intervju med ham for KIM-Magasinet.

Kort fortalt er hensikten med ReMida å samle inn avfall og overskuddsmaterialer fra bedrifter slik at barnehagebarn og andre kan komme til senteret og bruke delene til å bygge egne kunstverk og leker. ReMidasenteret på Svartlamon åpnet februar 2009, men prosjektet ble påbegynt av Trondheim kommune fem år tidligere. Bøyesen, som har bakgrunn som kunstner, ble involvert det siste året av denne planleggingsfasen. ReMidasenteret i Trondheim er det eneste i Norge, og som resultat har Bøyesen fått besøk av representanter fra både norske og svenske byer som viser interesse for å starte opp sitt eget ReMidasenter. Konseptet ReMida startet opprinnelig i Italia, noe man kan se på navnet; det er oppkalt etter mytenes kong Midas, men har det moderne italienske navnet Re Mida i stedet for det gamle, latinske Midas Rex. Bøyesen påpeker at om det er italienske Re eller latinske Rex er totalt irrelevant, for "re"- kan også stå for "resirkulering". Grunnen til at senteret er oppkalt etter kong Midas at akkurat som kong Midas kan man forvandle søppel til skatter, men også en henvisning til den opprinnelige historiens advarsel mot grådighet og materialisme. Jeg synes det siste punktet kan virke litt vel vagt, men på direkte spørsmål om det utdyper Bøyesen at det er ikke noe som er knyttet direkte til driften av ReMidasenteret, men til hensikten bak prosjektet. Selv om han ikke ønsker å være altfor belærende, er formålet med ReMidasenteret å skape bevissthet om hvordan det moderne samfunnets materialistiske jag skaper så mye søppel som kunne blitt resirkulert, men av forskjellige grunner ikke blir det. Han fortsetter med å bekrefte mitt spørsmål om at det også kan handle om at ting får den verdi man gir det, avhengig av øynene som ser og hva slags nytte man har av det der og da, akkurat slik gullet til kong Midas ikke hjalp stort når han var sulten og hadde lyst på mat. Bøyesen forteller at barn er veldig interesserte i å finne eller gi mening til ting voksne kanskje bare avfeier som søppel, og de synes det er gøy å utforske mulige måter å sette sammen deler på.

På spørsmål om hva slags avfall er det som egentlig samles inn, henter Bøyesen frem tre små gjenstander som han legger på bordet i mellom oss: noe elektronikk limt fast i en plastramme, en stiletthæl av plast med noe metall inni, og en spenne av et eller annet slag av plast. Han forklarer at han selvsagt tar han ikke i mot søppel som er tilgriset, farlig eller giftig, men han må også tenke på om det han tar i mot vil bli brukt. Det er noe man aldri kan vite, for det har hendt at Bøyesen har tatt i mot ting som han som voksen var redd bare kom til å bli liggende, men barna har kastet seg over for å leke med. Han innrømmer at ReMida-prosjektet ikke gir materialene "evig liv" og at ordentlig resirkulering hadde vært det beste når spørsmålet kommer opp, men senterets formål er først og fremst å skape bevissthet om den kyniske kapitalismen som skaper store mengder avfall som er umulig eller "for mye styr" å resirkulere. Jeg ser på de tre gjenstandene foran meg, og ser poenget hans. Elektronikk er en delikat prosess å resirkulere, og stiletthælen må deles og sorteres opp før plasten og metallet kan gjenbrukes. Men jeg tar opp spennen av ren plast og spør om ikke dette skulle være en smal sak å male opp og smelte om. Svaret jeg fikk var overraskende: - Hardplast resirkuleres ikke.

Det er også viktig at det ikke skal være så lett å se hva avfallet en gang har vært, slik at man står helt fritt til å bruke delene til hva man vil. Det medfører at Bøyesen må bruke mye tid til å demontere og plukke ifra hverandre søppel han har tatt i mot. Jeg gjenforteller en historie som har kommet meg for øre at Bøyesen fikk en Transformers-figur eller lignende av Toys'R'Us han måtte skru opp i småbiter. Bøyesen forklarer at på grunn av materialismen som råder vil bedrifter som Toys'R'Us anse hver minste feilvare som ødelagt og dermed søppel. Selv om den ikke var helt som reklamert på pakken var det sikkert en fin robotfigur, men Toys'R'Us mente den ikke dugde hverken å selge på tilbud eller donere til en barnehage eller barneavdeling på sykehus. Hadde ikke Bøyesen tatt i mot den hadde den havnet på dynga. At han så måtte bruke tid på "ødelegge" den ytterligere er fordi det hadde vært i mot ReMidasenterets formål å ha en ferdig robotfigur liggende. Han påpeker at han ikke har noe i mot konseptet bak Transformers, og det er bare flott at barna lar seg inspirere av kommersiell kultur når de leker seg. Jeg sier at jeg la merke til at det var ganske mange roboter blant de ferdige prosjektene som sto til utstilling. Bøyesen trekker frem Pokémonkort og hvor populært (takket være reklamens makt) det er blant barn tross spillets avanserte regler, men barna finner gjerne opp egne spill og regler som de bruker kortene til. Bøyesen forteller at spesielt gutter lar seg inspirere av dataspill eller drømmer frem egne spillscenarioer.

Selv om det har vært mye snakk om barn og barnehager må det påpekes at de er ikke ReMidasenterets eneste brukere. Bøyesen har for eksempel levert materialer til et verksted på Latinfestivalen hvor man skulle lage og dekorere sine egne marraccas. Designstudenter fra NTNU kommer på besøk hvert år, og det har hendt at bedrifter har tatt med sine ansatte til ReMidasenteret for teambuilding.

I tillegg til å være kunstnerisk leder er også Bøyesen ReMidasenterets eneste faste ansatte, men han får hjelp av noen deltidsansatte i tillegg til prosjektmedarbeidere når det er noe stort som er på gang. Et slikt stort prosjekt kan være ReMidafestivalen som avholdes annen hvert år. Sist ReMidafestival var nå i juni, hvor det ble avholdt utstilling på Dora. Festivalen er til for å reklamere for selve senteret, men også å skape oppmerksomhet rundt senterets formål.

Akkurat som Bøyesen synes det er bare fint at barn lar seg inspirere selv av gjennomført kommersielle franchiser som Transformers og Pokémon, er det ofte barnehagepersonell, lærere, prosjektledere og andre voksne som bestemmer et tema som barna skal forholde seg til og utforske i gjennom fri lek. Et slikt tema kan selvsagt være ReMidasenterets formål og forsøk på holdningsendring , men også skolefag har vært tema, som for eksempel en gang hvor det ble laget figurer av virus, bakterier og hvite blodlegemer. En annen gang var i 2011 da den indiske kunstneren Pulak Dutta kom til Trondheim for å lære bort Rangoli, en form for gateutsmykking hvor man starter i midten og jobber seg utover for å skape vakre mønstre som er brukt ved hinduistiske feiring. Selv om det er ved et slikt prosjekt tydelig hva man har blitt inspirert av og - unnskyld uttrykket - "hermer" etter, er det noe virkelig kreativt ved det; at skattene man lager var det en gang noen som mente bare var søppel.

Les mer og se flere bilder på http://www.trondheim.kommune.no/remida/

KIM-Magasinet: Jakten på kunnskap

Den andre utgaven av KIM-Magasinet med bidrag av yours truly har kommet ut, og kan leses her. Tidligere og framtidige utgaver av KIM-Magasinet kan man som vanlig finne her.

Jakten på kunnskap

Kunnskap er merkelig handelsvare. Hvis du selger en diamant, gir du fra deg diamanten og får penger igjen. Er det en god handel, tjener du på den - ti, kanskje tyve prosent. Men slik er det ikke med kunnskap. Bytter du kunnskap, gir du fra deg kunnskap og får kunnskap igjen. Men du beholder likevel den kunnskapen du gir fra deg. Kunnskap kan deles - man blir ikke dummere fordi man lærer bort noe til andre. Edelstener må du gi fra deg, de kan du ikke dele med kjøperen uten at verdien blir mindre. Men kunnskap kan alltid deles, og likevel beholde sin opprinnelige verdi. Om du bytter til deg kunnskap, tjener du ikke bare noen få prosent - du får igjen det dobbelte, kanskje det mangedobbelte.

Jon Bing, Tanz - Gåtenes planet

Å være nysgjerrig betyr at man vet det er noe man ikke har peiling på, men er veldig inter­essert i å finne ut av det. Selve ordet inneholder jo “ny-”, som i at man ønsker å lære noe nytt. Og det slutter med “-gjerrig”, som på tross av å være feil ord i denne sammenhengen gir assosiasjoner til at det er noe man vil ha, og gjerne mye av det. Kanskje nys­grådighet hadde vært et bedre ord.

De fleste kjenner nok til De Vises Stein, den legendariske substansen som kan forvandle bly til gull og er en sentral in­grediens i eliksirer som gir evig liv. Som vi har sett i både Skrue McDuck og Harry Potter er det både vel og bra, men det er bare to av egenskapene De Vises Stein tradisjonelt har blitt tillagt. Visstnok skal Steinen også brukes til å skape diamanter og juveler ut av vanlige krystaller, lamper som brenner evig, gjenopplive døde planter og til og med skape liv i form av golemer og homunculi (“kunstig fremstilte” mennesker, for eksempel Frankensteins mon­ster). De Vises Stein kunne gjøre alt dette fordi den var en del av “den første materien” som var til før verden ble skapt, altså en konsentrasjon av urstoffet som alle ting i utgangspunktet består av. Populær-kulturen gjør faktisk en grov bommert når den henger seg opp i å lage gull; grunnen til at de gamle alkymistene jaktet på De Vises Stein var ikke alt den kunne brukes til, men fordi å avdekke dens hemmeligheter ville gi svar på store spørsmål om Livet, Universet og Alt Mulig. Når man hadde den kunnskapen ville ikke de konkrete bruksområdene til De Vises Stein bare være mulige, men også trivielle.

Necessity is the Mother of Inven­tion (“Behov er alle oppfinnelsers mor”) sier et ordspråk, men selv om mange oppfinnelser er gjort av anonyme ingeniører, sleipe luringer og improviserende bondetamper, er det ikke alle av de store tenkerne som vi kjenner ved navn som hadde noen egen­tlig grunn til å gjøre de studiene og oppdagelsene de gjorde. Gan­ske mange var rett og slett bare nysgjerrige, eller søkte kunnskap for kunnskapens skyld. De mest kjente av de klassiske greske filosofene (Sokrates, Platon, Aristoteles) var ute etter å forstå verden og naturen som del av søken etter en høyere sannhet, som kanskje kan unnskylde at de enten var totalt på jordet eller brukte sine tanker til å promo­tere en heller utopisk (og til tider totalitær) samfunnsmodell. Isaac Newton er mest kjent for tyngdeloven, men var mest stolt av sitt arbeid innen alkymi, og som en dypt religiøs mann var selv det han gjorde innen matematikk og fysikk for å forstå naturen nettopp fordi han ville vise at han satte pris på Skaperverket. Rene Descartes er mest kjent for sin filosofi Cogito, Ergo Sum (“jeg tenker, altså er jeg”), men bidro enormt til matematikken, og prøvde å bevise Guds eksistens ved logikk.

Kunnskap som ressurs og de fremskrittene man gjør gjen­nom den blir ofte sett på som et udelt gode; det er ikke tilfeldig at idealisme og samfunnsen­gasjement står sterkt i univer­sitetsmiljøene, og det er ofte spesifikt studenter og skolelever som blir dratt frem når man snak­ker om ungdommen som “vår fremtid”. Det er nok også en god del ungdommelig overmot og naivitet inn i bildet, og kanskje det er noe i stereotypen om de overbeskyttede og bortskjemte studenter og akademikere i sine elfenbenstårn. Men i alle fall er det en utbredt oppfatning at alt moderne er bra (“... gjøre frem­skritt”, “vi lever faktisk i 2012!”) og alt gammeldags er dårlig (“primitive tanker”, “middelalder­ske holdninger”), og at kunnskap er et sikkert middel i kampen mot undertrykkelse og diktatur. Når sant skal sies var både Nazi- Tyskland og Sovjetunionen langt frempå når det gjaldt teknologi og ingeniørkunst, både for de praktiske bruksområdene og ren prestisje. Tyske forskere som etter krigen ble “snappet opp” av USA og Sovjet bidro enormt til romfartsteknologien, og det var faktisk Sovjet som sendte det første mennesket opp i rommet. Selvsagt, alt dette hadde sitt ut­gangspunkt i å lage stadig nye og mer ødeleggende våpen, men det er ikke til å stikke under en stol at mye teknikk utviklet til slike formål har også påvirket og til og med revolusjonert realfagenes sivile sider, ikke bare under den Kalde Krigen, men opp gjennom hele historien.

Når det gjelder samfunnsfagene var ikke akkurat Hitler og Stalin de som oppmuntret til en fri og fruktbar diskusjon, og den forskningen de støttet og lot komme til orde var stort sett sele­ktiv tullevitenskap som de brukte til å “bevise” sine ideologier; altså politiske meninger kamuflert i en faglig språkdrakt. Men selv om tyranni med manglende demokra­ti og ytringsfrihet ofte settes i bås med “politisk korrekt” forskning og kunnskapsløshet, har det fak­tisk eksistert diktatorer som har latt seg styre av forskere og ikke omvendt. Tsar Peter den Store ledet kulturell revolusjon som gjorde Russland til en europeisk supermakt. Han så på Russland som en middelaldersk føydal­stat og ansatte vesteuropeiske rådgivere for å importere opplys­ningstidens rasjonalisme. Hans reformer var så gjennomgripende at adelsmenn som ikke ville gi opp sine tradisjonelle skjegg og klær til fordel for den nye moten kunne vente seg kraftige bøter eller offentlig tvangsbarbering. Historien forteller at Marco Polo besøkte keiseren av Kina, hvilket ikke er feil. Men Kublai Khan var faktisk ikke kineser, men den fullt ut assimilerte sønnesønn av den mongolske erobreren Djengis Khan, og det var Kublai Khan selv som hadde fullført den påbegynte erobringen av Kina. Det klarte han nettopp fordi han tok i bruk kinesisk våpenteknologi som artilleri og beleiringsmaski­ner. Kublai Khans historie om de mongolske erobrerne som be­undret og tok til seg så mye av kinesisk kultur og samfunnsliv at de nesten kan regnes som bare nok et kinesisk dynasti, skulle senere gjenta seg med Qing-dynastiet. Augusto Pinochet var i utgangspunktet den minst ivrige av de fire lederne for det chilen­ske statskuppet i 1973, men tok til seg stadig mer makt i forsøket på å redde den chilenske økono­mien ved hjelp av en gjeng Milton Friedman-inspirerte økonomer kalt the Chicago Boys . Dette førte til konflikter med den mer fascistiske general Gustavo Leigh som var en tilhenger av statlig styrt økonomi, hvilket Pinochet mente ikke var så forskjellig fra sosialismen de egentlig skulle bekjempe. Det endte med at Leigh ble presset ut av juntaen, og nå president Pinochet sto fritt til å innføre frie markeder. Han utpekte flere utdannede økonomer til viktige stillinger, og ga dem ganske frie tøyler: Milton Friedman forteller at den ene gangen han møtte Pinochet, var Pinochet mer interessert i å høre Friedmans meninger og anbefalinger enn å snakke om sine meninger og politikk. Chile opplevde en enorm økonomisk vekst Friedman kalte “det Chil­enske Mirakelet”, som han også mente bidro til at Pinochet til sist måtte trekke seg og demokratiet gjeninnført. Flere av militærdik­taturets reformer har blitt opprettholdt og videreført av Chiles demokratiske regjeringer, inklud­ert de venstrevridde.

Det vil ikke si at alle som søker kunnskap for kunnskapens egen skyld er noen unyttige ar­rogante åndssnobber; man må tenke stort før man kan omsette det til praksis. Man vet aldri hvilke hypoteser som stemmer, hvilke ideer som lar seg gjennom­føre eller hvilke konstruksjoner som holder før man gjør noe for å finne det ut. Tenk bare på alle slags mulige kombinasjoner av materialer og stoffer som har blitt prøvd og brukt som glødetråd i lyspærer opp gjennom tidene. Charles Goodyear strevde lenge med å lage en gummi som ikke smeltet i sommervarmen, men først da han i frustrasjon og skuf­felse kastet sitt siste mislykkete eksperiment (en blanding av rågummi og sulfur) mot en varme­ovn hvor blandingen ble liggende å steke, oppdaget han at slagget som ble igjen var nettopp den vulkaniserte gummien han lette etter. Å bli for fornøyd og selvsik­ker i det man allerede vet og har oppnådd er en farlig tankegangen som kan og har fått fatale kon­sekvenser. De gamle grekerne var ganske nær en industriell revo­lusjon blant annet takket være Heron av Alexandria som oppfant både dampmaskinen og vind­kraft, men på grunn av tilgang til slaver og fokus på de “større sannheter” ble disse oppfinnelse ansett som ren gimmick og kun brukt til leketøy. Oppfinnelsenes fulle potensial ble realisert først over 1500 år senere, da indus­trialisering faktisk spilte en rolle i avskaffelsen av slaveriet. Som allerede vært inne på, Kina var kanskje oldtidens og middelalde­rens mest teknologisk avanserte sivilisasjon, og kinesiske opp-dagere og handelsreisende seilte langt nedover Afrika og skal etter sigende ha oppdaget både Ameri­ka og Australia. Overbevist om sin overlegenhet og sitt forsprang var ikke kineserne særlig åpne for impulser utenfra, hvilket førte til en stagnasjon av innovasjon og en slutt på alle ekspedisjoner da man mente det ikke fantes noe av interesse utenfor Kina. Resultatet var at Kina ble kraftig forbigått på 1600-tallet og forble en bakevje frem til Maos død.

KIM-Magasinet: Pesach

Det er lenge siden det har vært aktivitet her på bloggen, men i mellomtiden har jeg fått meg jobb. En jobb som går ut på å skrive ting for KIM-Magasinet, som faktisk blir publisert på internett her. Mitt første bidrag var i sist nummer (direktelenke til PDF-utgaven her) med temaet påske, hvor jeg skrev litt om den jødiske feiringen Pesach. Dette er den teksten som endte opp med å bli publisert:

Pesach

Selv om påsken slik vi kjenner
den er en kristen høytid er det
mange av tradisjonene vi forbinder
med feiringen som har førkristent
opphav. Det er fordi mye at
det som markeres er ganske
universelt, som våren, nytt liv og
gjenfødelse. Det er dog en annen
høytid fremfor noen den kristne
påsken er knyttet til, nemlig den
jødiske Pesach eller Passover. Selv
det norske ordet påske kommer
fra den hebraiske betegnelsen.

Bakgrunnen for jødenes
feiring er utfarten fra Egypt.
Moses hadde fått i oppgave av
Gud å befri israelittene, som ble
holdt som slaver av egypterne.
Da Farao nektet å frigi slavene
sine sendte Gud ti landeplager.
Disse landeplagene hadde en
dobbeltfunksjon; ikke bare
skulle det presse Farao til å la
israelittene dra, men også vise
at Gud var mektigere enn de
egyptiske gudene, da hver enkelt
plage angrep en bestemt gud, for
eksempel solguden Ra ved en tre
dager lang solformørkelse. Det
kan kanskje virke kynisk i våre
moderne øyne, men grunnen til at
Gud ”forherdet Faraos hjerte” var
faktisk å forhindre at israelittene
fikk dra før Gud fikk virkelig
demonstrert sine evner. Den
siste, viktigste og mest alvorlige
landeplagen var Dødsengelen
som slo i hjel samtlige av Egypts
førstefødte. Israelittene fikk
beskjed om at hver husholdning
skulle slakte et lam og smøre
blodet på dørstokken slik at
Dødsengelen kunne se at den
skulle la huset være i fred. Dette
er opprinnelsen til den engelske
betegnelsen Passover (pass over;
gå forbi/hoppe over). Etter dette
lot Farao endelig israelittene dra,
men han ombestemte seg og
sendte hæren etter israelittene.
Hæren tok igjen israelittene ved
Rødehavet, der vannet delte
seg slik at israelittene kunne
krysse gående på havbunnen.
Da egypterne fulgte etter klappet
havet sammen og druknet dem.

Kanskje viktigere enn
utfarten fra Egypt er det som
skjedde under ørkenvandringen.
Moses gikk opp på Sinaifjellet for
å snakke med Gud og kom ned
med Moseloven. Det ikoniske
bildet er av Moses som kommer
ned med de to steintavlene
med De Ti Bud, men Moseloven
inkluderer også omfattende regler
angående renslighet, mat og
drikke, hviledager, det praktiske
angående tilbedelsen av Gud, lov
og rett i den kommende israelske
staten og så videre. Selv om man
kan snakke om et jødisk folk og
en jødisk identitet helt tilbake
til Abraham, er det først med
Moses det vi ofte forbinder med
religionen jødedom dukker opp,
som regler for kosher mat og
viktigheten av shabbaten.

Det er ikke så overraskende
at dette også har en viss plass i
den kristne påskefeiringen. Det
Gamle Testamentet er en del av
den kristne bibelen på linje med
det Nye Testamentet, kristne
anser kristendommen som en
fortsettelse eller oppfyllelse av
jødedommen, og ikke minst; Jesus
var selv jødisk og hadde sitt liv og
virke blant jøder.

På samme som Moseloven
er sentral i jødedommen
er offeret Jesus gjorde det
viktigste i kristendommen,
og Pesach gjennomsyrer hele
Lidelseshistorien. Evangeliene
etter både Matteus og Lukas
presenterer Den Siste Nattverden
som måltidet man spiste
påskelammet, altså lammet man
ofret i tempelet hver Pesach etter
utfarten fra Egypt. Pontius Pilatus
slapp en fange fri i forbindelse
med høytiden. Korsfestelse
kunne ofte medføre flere dager
med lidelse, men det ble tatt
spesielle grep for at Jesus og de
to bandittene ved hans side skulle
være døde, tatt ned og gravlagt
så fort som mulig da det ikke
passet seg å ha dem hengende
over akkurat denne spesielle
shabbaten. Jesus kalles ofte for
Guds Lam, fordi Han ble ofret
for oss på samme måte som det
første påskelammet ble ofret for
å redde israelittenes førstefødte.
Grunnen til at datoen for den
kristne påsken varierer fra år til
år i vår solbaserte kalender er
fordi de første kristne syntes det
var greit holde orden ved å feire
sin påske samtidig som deres
jødiske naboer feiret Pesach, som
alltid starter den 15. i måneden
Nissan i den månebaserte
hebraiske kalenderen. Selv om
kirken har gått vekk fra denne
synkroniseringen, er det fremdeles
viktig at ukedagene stemmer,
slike at Skjærtorsdag alltid faller
på en torsdag og så videre. Det
ble utarbeidet en formel for å
bestemme når påsken var fra år
til år, og den formelen er basert
nettopp på månefasene.

Fra en sekulær synsvinkel
kan det påpekes at det er
usannsynlig at Pontius Pilatus
skulle respektere jødiske høytider
eller være motvillig til å henrette
Jesus. Andre kilder enn Bibelen
forteller om en mann som var
direkte ufin ovenfor jødenes tro,
i motsetning til andre romerske
embetsmenn som på tross av
en del ærlige misforståelser
respekterte jødenes monoteisme.
Pilatus underslo også penger fra
tempelet, og når alt dette førte
til opptøyer var han ikke så nøye
på om soldatene hans drepte
faktiske opprørere eller tilfeldige
forbipasserende. Det endte med
han ble avsatt og sendt til Roma
for å svare til keiseren, hvor han i
følge enkelte kilder ble halshugd
av keiser Nero.

I dag feires Pesach
fremdeles av jøder over hele
verden. Under hele høytiden er
det ikke lov til å spise eller eie
chametz, det vil si mat som er
laget av korn og som bruker mer
enn 18 minutter på å bli ferdig
etter å ha blitt tilsatt vann. Dette
er til minne om at israelittene
forlot Egypt i en slik hast at de
ikke hadde tid til å la brødet heve.
I stedet spises matzah, usyret
brød, altså brød som ikke er hevet.

Pesach starter med et
festmåltid som kalles seder. Ordet
seder betyr ”rekkefølge”, fordi
det er mye man skal i gjennom;
velsignelser, fortellingen om
utfarten om Egypt, og til og med
en jakt på matzo for å aktivisere
barna slik at de holder seg våkne
og får med seg hele sederen.
Når det fortelles om Egypts
landeplager skal alle fjerne en
dråpe vin fra glasset sitt for hver
landeplage, fordi man ikke skal
glede seg over egypternes lidelser.
Sederen avsluttes med en bønn at
neste år må det skje i Jerusalem,
altså at Messias må komme.

Kilder:
Bibelen
www.wikipedia.org
www.dmt.oslo.no
www.jewishencyclopedia.com