(Beklager at dette kommer i seneste laget, men jeg har for øyeblikket ikke internett hjemme enda og er derfor litt avskåret fra omverdenen. Jeg følte allikevel at jeg måtte skrive noe om dette temaet)
For en gangs skyld¹ er jeg helt på linje med RVs Ukas Dust og SOS-Rasisme. MilOrg-helt, høysterettsadvokat og tidligere Anders Lange-mann Erik Gjems-Onstad sitter i en komitè som skal fordele arven etter en viss Clara Weltzin som skal gå til "«...organisasjoner og personer som arbeider mot fremmedinnvandring til Norge» [min uthevning]. En av Benjamin Hermansens drapsmenn ble vurdert som en verdig mottager, mens NorgesPatriotene og Vigrid-profet Tore W. Tvedt er visst allerede tilkjent en del av pengene. Det er selvsagt i Weltzins (og komitèns) rett å gi pengene til hvem hun (den) ønsker; skal vi forby pengegaver til nazister og forbrytere bør man først gjøre noe med kjærlighetsbrevene til Joseph Fritzl, Varg Vikernes og Orderudene.
Jeg er visst ikke alene om å synes det er noe shady over folk som stemplet rasister og nasjonalister som Quisling og Hamsun som lands"forrædere"; det er flere i kommentarfeltet på linkede blogg som snakker om at motstanden under WW2 var mot tyskerne og ikke mot nazismen for enkelte. Det kan godt være at de mer tvilsomme elementene i motstandsbevegelsen bare så på jernbukene² og commiene som nyttige allierte for øyeblikket, akkurat som det 3. riket tolererte "degosene", "japsene" og slaverne som allierte.
Det er visstnok snakk om at danskene ikke er særlig stolte over sin kjappe overgivelse under WWII, men personlig (uten at jeg betyr for mye) synes jeg Danmarks passiv-trassige holdning under okkupasjonen (som tillot så mange jøder som mulig å flykte) var både mer snertent og effektivt enn Norges desperate "last stand". Jeg ville vært mer stolt av å tilhøre en nasjon som overlevde en verdenskrig på samme nesten arrogante måte som kineserne overlevde mongolene, eller samme seige overlevelsesevne jødene har vist ovenfor både muslimer og kristne (som merkelig nok er blitt en av grunnene til nettopp anti-semittisme, selv om det er egentlig beundringsverdig).
Tidligere nevnte Vikernes er forresten funnet for farlig for prøveløslatelse; dvs, Jan Eggum er farlig for Varg (sorry, kunne ikke dy meg). Forresten litt rart at Vikernes ikke får noen av pengene; på den annen side er hans livssyn Odalsime mer pan-europeisk en pan-germansk (slik som den tyske nazismen) eller erkenasjonalistisk (som Gjems-Onstad). Oda er forøvrig en trivelig jente, men kanskje litt tynt grunnlag for en religion? Kanskje det er den japanske krigsherren Oda Nobunaga det er snakk om, men i så fall er Varg en dårlig rasist.
¹) Ok, Pinochet var en kødd, og ofte er jeg enig med selve kåringen, om ikke grunnen.
²) Både Cromwell og Churchill har blitt stemplet som jødelakeier av Vigrid, ingen tok særlig godt vare på helsen sin og begge etternavnene begynner på C- og slutter på -ll. Likhetene stopper kanskje ikke der..?
onsdag 11. juni 2008
Motstandsmann gjør motstand
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
"Det er visstnok snakk om at danskene ikke er særlig stolte over sin kjappe overgivelse under WWII, men personlig (uten at jeg betyr for mye) synes jeg Danmarks passiv-trassige holdning under okkupasjonen (som tillot så mange jøder som mulig å flykte) var både mer snertent og effektivt enn Norges desperate "last stand"."
SvarSlettDette er egentlig ganske interessant, Frankrike f.eks hadde det vel langt verre under første verdenskrig, når man slåss, enn under andre, der man kapitulerte rimelig kjapt? Når skal man gi seg for overmakten, og når skal man kjempe til døden?
Men det er klart, noen måtte jo stå opp i mot Hitler, men det kunne jo aldri vært Danmark og Norge uansett. Ihvertfall ikke hvis målet med motstanden faktisk var å stoppe nazistenes krigsmaskin.
I dette (http://gazingupontherealm.blogspot.com/2008/02/alt-for-norge-fra-london.html )har jeg skrevet mer utfyllende om mine tanker om forskjellene mellom okkupasjonene av Danmark og Norge. Blant det jeg spekulerer i er om at Danmarks samarbeids"vilje" hindret et maktvakum som ville tillatt et dansk NS eller Vichy-regime å ta over. Men at danskene fikk beholde så mye av statsapparatet lot dem ordne med sine saker uten for mye innblanding fra tyskerne (og jeg får det inntrykket at tyskerne med ansvar Danmark var mer opptatt av jobbene sine og tysk stormakt enn abstrakte idealer om den ariske rase).
SvarSlettDet er nok slik at det var dårlige minner fra WWI som fikk Frankrike til å overgi seg under WWII, men siden Vichy-regimet samarbeidet tett med tyskerne (de var f.eks. slemmere med jødene enn Mussolini opprinnelig var), kan det kanskje ikke helt sammenlignes med Danmark slik jeg mener, da poenget mitt er om Danmark gjorde mer effektiv ikke-voldelig motstand enn Norge gjorde væpnet motstand.
Du har også et godt poeng når du stiller spørsmål om "death before dishonour" alltid er en korrekt prioritering. I en konkret situasjon som WWII var det kanskje lurere å ligge lavt til krigen gikk i de alliertes favør (som kong Michael I av Romania) enn å bare kjempe til døden som det polske kavaleriet. Selvsagt, hadde hele verden vært praktisk talt tapt til nazismen, hadde nok "er livet under nazismen et liv?" vært et fornuftig spørsmål.