torsdag 25. oktober 2007

Er ikke psykisk mishandling ille lenger?

Mild fysisk avstraffelse må aksepteres
Carl Ivar har vært ute og slengt igjen, og får ikke uventet en del kritikk. Nå mener han at det må tillates fysisk avstraffelse i hjemmet. Av barn da, ikke koner. Personlig er jeg helt enig; klarer ikke barna å tilpasse seg samfunnets normer, burde en ENKEL klaps eller et par slag på rumpa være helt på sin plass. Ikke ved førstegangsforseelse hos små barn da, selvsagt. Da er det jo en ypperlig mulighet til å forklare reglene for barnet, uten bruk av vold.

Men meninger fra både øst og vest kommer som vanlig inn i kommentarfeltet hos dagbladet, og det som skremmer meg er at mange ikke ser ut til å skjønne forskjellen mellom legitim* fysisk avstraffelse og REGELRETT mishandling (både psykisk og fysisk). Som vanlig er det folk som snakker rett fra levra, pseudo-intellektuelle som driver med statistikk og forskningsrapporter, og tilogmed et par som snakker av egen erfaring. Den ene av disse, som tydelig var den som delte mest av seg selv, var noen som gikk under navnet Frustrert Frue. Hun drev og snakket om hvor fælt det var å bli hele tiden slått og straffet fysisk. Nå skrev hun ikke HVA og HVOR MYE galt hun gjorde, men hennes vitnemål er rett og slett ikke relevant i denne diskusjonen.
Hun ble nemlig ikke FYSISK AVSTRAFFET, hun ble regelrett MISHANDLET, både fysisk og psykisk. Alle som snakker mot fysisk avstraffelse, drev og snakket om skamfølelsen, ikke smerten. Så, å bli forklart hvorfor man er et mindreverdig individ, et misfoster og ingen rett til å være deg selv (uten vold, selvsagt) er ikke ydmykende da?
Kan vel like gjerne si det nå; jeg har blitt (psykisk) mishandlet gjennom flere år. Og jeg har kjent ydmykelse, som jeg vil anta er like sterk som et klaps på kinnet eller ørefik. Vent litt, jeg har faktisk fått et par av de, og vet du hva som gjorde vondt? Grunnen til at jeg ble slått, ikke at jeg BLE slått. Jeg vet ikke om jeg synes syns på folk som blir slått av foreldrene sine; de har jo i hvertfall noe å slå i bordet med hos Barnevernet.


*Ja jeg vet ALL fysisk avstraffelse av barn er ansett som mishandling, men la oss late som forslaget til Carl Ivar gikk igjennom, eller at det er en virkelig ille drittunge.

OPPDATERT: Ser på tablod om dette temaet. Tor-Erling Staff ER SÅ KUL.

Stem på Bloggrevyen

3 kommentarer:

  1. "Jeg vet ikke om jeg synes syns på folk som blir slått av foreldrene sine; de har jo i hvertfall noe å slå i bordet med hos Barnevernet."


    Jo, tusen takk. ...

    SvarSlett
  2. Du har opplevd værre, og DET synes jeg synd på deg for...

    SvarSlett
  3. Psykisk mishandling er grusomt og har ingenting med "oppdragelse" å gjøre. Det kan være akkurat like ille, eller verre, enn fysisk avstraffelse. Som du sier så henger ofte det psykiske tett sammen med det fysiske, det er ikke fordi man får vondt utenpå kroppen at det er så ille å bli slått, det er mye vondere inni.

    "Straff" er et vanskelig begrep. Jeg synes bruken av "straff", en handling som skal veie opp for en gal handling noen har gjort før, er en generelt dårlig form for oppdragelse. Dersom man går riktig fram, er det straff nok for de fleste barn at foreldrene snakker strengt og alvorlig til dem. De fleste barn har en sterk samvittighet, og de blir lei seg når de skjønner at de har gjort mamma og pappa vondt.

    Dersom man skal bruke en form for straff, mener jeg det må være å konfiskere privilegier som leker eller TV-tid. Igjen er det viktigste da at man forteller hva som er galt og hvorfor, og at barna skjønner dette. Hva slaget, eller "klapset" som noen så forskjønnende kaller det, skal være godt for, det fatter jeg ikke.

    SvarSlett